Samtalegrupper for medisinstudenter

Avsluttende kommentarer

Studentene var personlige både i tema- og selvutviklingsgruppene. Er det mulig at man kan ha satt i gang prosesser hos studentene som kan være til skade og ikke blir fulgt opp? Vi har ikke sett noe som tyder på at gruppene har virket sykdomsfremkallende. Ingen deltakere trodde erfaringen kunne virke skadelig, og flere bemerket at deltakelsen hadde gitt dem et nettverk de kunne benytte seg av. For å ivareta hver enkelt student på best mulig måte valgte vi erfarne gruppeterapeuter og leger til gruppeledere. Det var klart for deltakerne at rammen var 16 gruppemøter, og gruppelederne brukte tid på å avslutte prosesser i gruppene. Studentene hevdet erfaringen hadde senket terskelen for å be om hjelp og delta i liknende grupper. Dersom noen skulle trenge hjelp eller oppfølging, søker de gjerne denne selv og på et tidligere tidspunkt enn uten slik erfaring.

Deltakerne var høyt motiverte, og er nok ikke representative for alle medisinstudenter. Det er mulig at de som meldte seg på, trengte et slikt tilbud. En annen mulighet er at disse studentene var særlig velfungerende og bevisste, og at de studentene som ikke ville delta, kanskje hadde trengt det mest. Flere deltakere ønsket at tiltaket skulle integreres i studieplanen, og gruppelederne etterlyste obligatoriske grupper for å sikre at mannlige medisinstudenter fikk en slik erfaring. Det er interessant at like mange yngre mannlige som kvinnelige leger rapporterer om behandlingstrengende psykiske problemer (3), men at mannlige medisinstudenter ikke ønsker å delta i frivillige samtalegrupper. Selv om man kjenner variabler som kan predikere stress og mentale helseproblemer hos leger, ser det ikke ut til å være mulig å identifisere dem som senere vil få slike problemer (3). Skal man gjøre noe av helseforebyggende karakter for medisinstudenter, vil det derfor være viktig å gi tilbudet til alle. Dette kan gjøres ved å innføre obligatoriske grupper.

Medisinstudentene fikk anledning til å gi noe av seg selv til medstudenter. De ble minnet om at medisinstudenter og leger er som andre mennesker, selv om dette er en selvfølgelighet. De fikk føle hvor sårbar man kjenner seg når man skal fortelle noe personlig, noe pasienter også føler.

Vi tror erfaringen med samtalegrupper kan ha gitt dem en forståelse av medmenneskelighet som både kan komme dem selv og deres fremtidige kolleger og pasienter til nytte. Dette er også i tråd med Vetlesens tanker (9).

Gruppelederne syntes studentene både i temagrupper og selvutviklingsgrupper var åpne, støttende og hjelpsomme mot hverandre. Nylenna har tidligere hevdet at dette er viktige idealer for en sunn legekultur og -kollegialitet (10). En deltaker formulerte det slik: «Dette kan bidra til å fremme samhørighet og omsorg blant leger i fremtiden.» Studentene hevdet at de hadde fått styrket sitt selvbilde og sin selvtillit ved å delta. Dette tror vi kan være viktig, ettersom en tidligere undersøkelse viste at medisinstudenter i større grad enn andre studenter har problemer (6).

Det medisinske fakultet ved Universitetet i Bergen har vedtatt å starte opp obligatoriske samtalegrupper for et helt kull med studenter høsten 2003, som en prøveordning. For å øke motivasjonen får studentene velge om de vil delta i en selvutviklingsgruppe eller en temagruppe. I evalueringen av de frivillige gruppene likte studentene temagruppene best. Hvorfor lar vi så ikke studentene delta i temagrupper og sløyfer selvutviklingsgrupper?

For det første er det ikke alltid slik at det som er populært, også er best. Utbyttet av deltakelse i temagrupper er gjerne mer målbart, fordi kunnskapen man får, er direkte relevant for studiet og yrket. Formen er også mer kjent for studentene fra andre fag på studiet. Selvutviklingsgrupper, derimot, representerer noe nytt og mindre konkret, og er antakeligvis mer skremmende for studentene. Likevel gir denne typen gruppe vanligvis personlig utbytte og vekst og kanskje mer varige endringer.

For det andre vet vi ikke om temagrupper er å foretrekke fremfor selvutviklingsgrupper i forebygging av mentale helseproblemer hos leger, eller om samtalegrupper overhodet har en slik effekt. Det vil være viktig å evaluere dette arbeidet forskningsmessig, også med tanke på en mulig mentalt helseforebyggende effekt.

Det eksisterer tiltak ved de andre fakultetene i landet som har fellestrekk med samtalegrupper for medisinstudenter. Vi kjenner likevel ikke til andre tiltak av tilsvarende struktur, fokus og varighet, kanskje med unntak av mentorordningen som ble startet i Oslo nylig (11). Temagruppene har dessuten flere likhetspunkter med veiledningsgruppene i videreutdanningen i allmennmedisin.

Det er hevdet at det er vanskeligere å være lege i dag enn det var tidligere (12), og i så fall er det viktigere enn noen gang å sette i gang helsefremmende tiltak for leger og medisinstudenter.

En samtalegruppeleder formulerte det slik: «For meg er dette «helsestasjonsvirksomhet» for vordende leger; et vaksinasjonsprogram mot fremtidig frustrasjon og utbrenthet. En synliggjøring og forsterkning av at det er flott og verdifullt å være lege.»