Forstemmende om medikamentell terapi

Atle Skattebøl, Gry Bratten, Dag Solbu, Even Sundal, Karen Marie Ulshagen, Einar Wibe Om forfatterne
Artikkel

Vi håper at Jarle Aarbakke & Knut Rasmussens artikkel Medikamentell terapi i Tidsskriftet nr. 4/2003 (1) ikke er representativ for den jevne norske leges kunnskaper om legemiddelindustrien. Allerede i innledningen, hvor de skriver at «utgiftene til farmaka stiger raskere enn øvrige helseutgifter» (1), er de på tynn is. Offentlige legemiddelutgifter målt i prosent av offentlige helseutgifter har vært stabile på rundt 8 % siden 1990 (2). Det viser at legemiddelutgiftene stiger i takt med de øvrige helseutgiftene.

Farmakologisk grunnforskning er av opplagte grunner noe legemiddelindustrien kan en del om. Legemiddelindustrien forsøker å svare på helsebehovene som til enhver tid oppstår. Det koster over 800 millioner amerikanske dollar å utvikle ett nytt legemiddel (2). Når man også vet at bare seks av 1 000 screenede substanser resulterer i et legemiddel (3), trenger man ikke være økonom for å forstå at det som til slutt blir legemidler, også skal finansiere utgifter for arbeid som ikke når frem.

Hva gjelder humane farmakologiske forsøk, er det riktig at det er et etisk problem å avgjøre når studier skal stoppes. Dette er ikke legemiddelindustriens dilemma alene. Både styringsgrupper for studiene, Statens legemiddelverk og de regionale forskningsetiske komiteene er i høy grad ikke bare medbestemmende, men sågar avgjørende. De samme autoriteter gjør seg gjeldende hva gjelder studiedesign (4).

Så til påstanden om skjevhet i godkjenningsprosessen på grunn av at industrien utelater «negative studier som er startet, men ikke fullført eller ikke publisert» (1). Når man søker om godkjenning av et medikament, er man pliktig til å rapportere resultatene fra alle igangsatte studier til legemiddelmyndighetene som skal vurdere dataene. Det er ikke mulig å «gjemme bort» eller «glemme» negative studier, i den grad noen vil forsøke det.

Når det gjelder industriens kompetanse versus industriuavhengig kompetanse, godkjenning av nye medikamenter og markedsføring, skriver forfatterne feilaktig at «noen medikamenter blir lansert i TV uten at det foreligger adekvate kontrollerte forsøk» (1). Som om det var mulig. Og vedrørende refusjon på legemidler skriver de: «Her burde gode kostnad-nytte-analyser være obligatoriske» (1). Slike analyser har faktisk vært obligatoriske siden 1.1. 2001 (5).

Plassen tillater ikke ytterligere utdyping, men vi tror knapt det er nødvendig. Legemiddelindustrien deltar gjerne i konstruktive debatter om forskning, etikk og rolleforståelse, men vi må be om et minimum av etterrettelighet.

Anbefalte artikler