Skarp fordømmelse, ikke kjølig fagvurdering!

Mads Gilbert, Torben Wisborg, Geir Bjørsvik, Kristoffer Lassen, Nina Hesselberg, Kristine Wærhaug, Ole Magnus Filseth Om forfatterne
Artikkel

I Tidsskriftet nr. 29/2002 gjennomgår to erfarne og ledende norske anestesiologer «aksjonen i Dubrovka-teateret» (1). Lederartikkelen inneholder en lengre drøfting av de ulike farmakologiske og farmakodynamiske sider ved «aksjonen», som kostet nær 200 mennesker livet. Harald Breivik & Einar Hysing skriver at «… antiterroristaksjonen ble vellykket fordi den trimetylfentanylholdige aerosolen slo ut terroristene før de forstod hva som var på gang og kunne utløse bomber eller skyte gisler» og at «antiterroristaksjonen var allikevel lite vellykket når vi vet at nesten 200 av de knapt 1 000 gislene døde pga. trimetylfentanylvirkningen på respirasjonssenteret og ufrie luftveier».

Vi er skuffet over at kolleger i en lederartikkel i et medisinsk tidsskrift kjølig vurderer denne «aksjonen» som «vellykket» eller «mindre vellykket». 200 liv gikk tapt. Vi var vitne til en brutal aksjon mot sivile og militære, gisler og gisseltakere, utført av en stormakt med store militære ressurser. Dette massedrapet var trolig begått med utstrakt eksperthjelp fra russiske leger. Om dette var militære anestesiologer, forskere i biologiske stridsmidler eller sivile anestesiologer er uinteressant. Det viktige og prinsipielt overordnede blir å fordømme enhver aksjon der leger bistår med sine faglige råd og sin spesialkunnskap på en måte som understøtter dødsstraff, tortur og inhuman behandling, slik World Medical Association har slått fast (2).

Redaksjonelle ledere i Tidsskriftet skal «… normalt avspeile en allment akseptert oppfatning i fagmiljøet». Vi er overbevist om at Breivik & Hysing her er i utakt med sine kolleger. Vi kan vanskelig tenke oss at det er en allment akseptert oppfatning i det norske medisinske miljøet generelt og i det anestesiologiske miljøet spesielt at medisinske metoder brukes til denne type biologiske angrep på mennesker. Dette var ingen «vellykket» aksjon – og slett ikke en interessant farmakologisk episode.

Det er påtrengende behov for en tenkepause i forhold til hvilke metoder som aksepteres i den pågående «kampen mot terrorismen». Det later nå til at målet helliger ethvert middel. Ville vi også ha akseptert bruk av succinylcholingass (Curacit)? Ville vi ha akseptert slike metoder i Norge? Det er på høy tid med klar tale fra Legeforeningen: Norske leger tar prinsipielt skarp avstand fra alle metoder som innebærer slik inhuman statlig behandling av alle mennesker – soldater som sivile, «terrorister» som geriljasoldater.

Anbefalte artikler