Til å bli trett av

Funksjonell lidelse eller dysfunksjonell vitenskapsteori?

Den foreliggende dokumentasjonen av det som i fagspråket betegnes som komorbiditet og det som omtales som overlapping av patologiske tilstander og ulike smerter, avspeiler en av de grunnleggende vitenskapsteoretiske forutsetninger i medisinfaget. Begrepene er klare uttrykk for medisinens todelte menneskebilde og organdelte kroppsforståelse. Det som innenfor vitenskapelig, biomedisinsk kunnskapsproduksjon defineres som ulike smertetyper – basert på utbredelse, organtilhørighet eller skilt etter psyke-soma-distinksjonen (11, 12), fremstår i virkeligheten, og ikke minst i klinisk allmennmedisin, som en smertefull kropp. Og i møte med den smertefulle – eller den slitne – kroppen våkner mange legers opplevelse av makteløshet lett til live, slik diskusjonen på Eyr viste. Smertefulle kropper gir ofte opphav til omfattende utredninger og ikke sjelden også betydelige trygdemedisinske tiltak, uten at man generelt har inntrykk av at problemet får noen egentlig avklaring – i «vitenskapelig» forstand. Biomedisinens teori og metodeverktøy kommer på mange måter til kort overfor smertesyndromene (13, 14). Slik vi leser Kunnskapssenterets rapport, synes dette samme å gjelde for kroppens avmakt, kraftløshet og matthet, navngitt som kronisk tretthetssyndrom.

Vi har reflektert over rapportens formulering «Kronisk utmattelsessyndrom (CFS/ME) er en tilstand som bryter med en tradisjonell todeling av sykdommer som enten «somatiske» eller «mentale».» Er det egentlig korrekt å betegne et så sammensatt, uensartet og uavgrensbart klinisk bilde som det her omtalte som en tilstand? Eller er selve diagnosen snarere en konstruksjon, det vil si en fagteoretisk betinget påstand? Er det i så fall korrekt å hevde at tilstanden bryter en tradisjonell todeling? Er ikke todelingen av sykdommer i seg selv er kunstgrep – og diagnosen kronisk tretthetssyndrom et artefakt av selve dette kunstgrepet? Kan det hende at dette kliniske bildet, slik som en rekke andre, representerer et fenomen som unndrar seg nettopp dette kunstgrepet og som ikke lar seg begripe innenfor den rådende biomedisinske referanserammen? Som en konsekvens er vi derfor spørrende til om fenomenet faktisk kan være en radikal utfordring av nettopp denne rammen.

På samme vis kan man tenke at fenomenet «overlappende smerter» ikke representerer noe naturgitt, men at det oppstår som en logisk konsekvens av de skillelinjer og klassifikasjonssystemer medisinen selv har konstruert. Systemer som medfører at personer som inngår i studier for tallfesting av smerte får «splittet» sin opplevde smerte. Den delte smerten blir deretter tilordnet medisinfagets anatomiske eller funksjonelle kroppsskjema på antatt korrekt vis. De høye overlappingsfrekvensene kan tyde på at dagens presumptivt korrekte diagnostiske tankegang ikke nødvendigvis er sann, i eksistensiell forstand.

Trette og smertefulle kropper er en lidelse for dem det gjelder og en utfordring for helsetjenesten. Mangel på objektive biomedisinske funn kan medvirke til at plagene ikke får samme gyldighet som påvisbar organsykdom – selv om de er virkelige nok. «Medisinsk uforklarlige symptomer», «somatisering» og «funksjonelle lidelser» er begreper som anvendes på dette som medisinen ikke synes å begripe – fordi teorien kan være dysfunksjonell (15).