Innlegget etterlater et uklart bilde av hva som menes med «utmattelsessyndrom», og risikerer å bidra til faglig forvirring – særlig i en norsk kontekst der begrepet verken er en etablert diagnose eller en anerkjent medisinsk kategori.
Bååthe omtaler «utmattelsessyndrom» som en psykiatrisk, klinisk diagnose i Sverige siden 2005, og viser til at den skiller seg fra «utbrenthet» som ifølge ICD-11 regnes som en arbeidsrelatert tilstand. Han nevner imidlertid ikke at utmattningssyndrom (ICD-10-kode F43.8A) er en nasjonalt innført svensk diagnose, som kun finnes i Sveriges versjon av ICD-10, og som skal fases ut når Sverige innfører ICD-11 i 2028. Denne diagnosen finnes altså ikke i det norske helsevesenet, og har aldri vært internasjonalt anerkjent.
Dette skillet er viktig å tydeliggjøre, siden artikkelen ellers kan fremstå som om den omtaler en allment kjent medisinsk tilstand med relevans for norske pasienter med langvarig utmattelse, slik som ME, postinfeksiøs fatigue, depresjon eller PTSD. Disse tilstandene har delvis overlappende symptomer, men svært ulik årsak, prognose og behandlingsbehov. Artikkelen mangler også drøfting av differensialdiagnostikk eller biologiske avgrensninger, og nevner ikke post-exertional malaise (PEM), som er et kjernefenomen i ME og Long Covid.
Studien som omtales bygger på 23 semistrukturerte intervjuer med pasienter som selv hadde fått diagnosen utmattelsessyndrom. Deltakerne ble rekruttert via sosiale medier og nettsiden til Institutet för stressmedicin i Göteborg, noe som gir risiko for seleksjonsbias. Bååthe nevner riktignok at pasientene «ikke hadde andre alvorlige psykiatriske diagnoser», men dette fritar ikke for behovet for grundigere klinisk kartlegging. Det burde vært nevnt at diagnosen utmattelsessyndrom stilles uten biomarkører, og at det i svenske fagkilder presiseres at den må særskilles fra depresjon, anpassningsstörning og somatiske tilstander. Dette kontekstuelle rammeverket mangler i teksten.
Når slike faglig spesifikke og nasjonalt avgrensede begreper løftes inn i et norsk fagblad uten forklaring, risikerer det å skape uklarhet for både behandlere og pasienter. Mange i helsetjenesten er i dag usikre på hvordan de skal forholde seg til utmattelsessymptomer, og da er begrepsmessig presisjon og avgrensning avgjørende.
Fredrik Bååthe
Stilling
Gjesteforsker ved Legeforskningsinstituttet og seniorforsker ved Institutet för stressmedicin i Göteborg.
Takk til Lena Kjempengren-Vold for hennes kommentar til min artikkel publisert i Tidsskriftet 10. juni 2025. For lesere som ønsker å fordype seg i bakgrunnen for og statusen til diagnosen utmattningssyndrom, vil jeg anbefale boken Utmattningssyndrom, utgitt i 2024 (1). Boken er redigert av professor emerita i psykiatri, Marie Åsberg, som spilte en sentral rolle i arbeidet med å utvikle diagnosen i Sverige i 2005.
Det er verdt å merke seg at studien omtalt i Legelivet-artikkelen (2), ikke har selve diagnosen som fokus, men undersøker hvordan pasienter har opplevd møtet med helsetjenesten (3).
Et viktig funn i studien er betydningen av at helsepersonell tør å møte pasientens uro og bekymring – også når man ikke har alle svarene. Dette er verdifullt, ikke bare for svenske pasienter eller de med utmattningssyndrom, men for mange ulike pasientgrupper. En slik tilnærming krever verken avansert teknologi eller store ressurser.
Selv om det ikke er realistisk å kunne gi presise svar på alle spørsmål, er det rimelig å forvente at helsepersonell lytter og tar pasientenes bekymringer på alvor. En slik holdning styrker tilliten i relasjonen mellom behandler og pasient – og kan i seg selv være en viktig del av behandlingen.
Litteratur:
Åsberg M, red. Utmattningssyndrom. Stockholm: Gothia Kompetens, 2024.
Bååthe F. Hvordan møte pasienter med utmattelsessyndrom? Tidsskr Nor Legeforen 2025; 145. doi: 10.4045/tidsskr.25.0322
Ellbin S, Lindegård A, Bååthe F. The untapped potential for healthcare to support recovery for patients with stress-related exhaustion disorder - creating an experience of generalised safety. Scand J Prim Health Care 2025; doi: 10.1080/02813432.2025.2480869
Får du ikke vist PDF-filen eller vil lagre filen, kan du høyreklikke på PDF-ikonet. Velg «Lagre mål/fil som..» og hent så opp PDF-filen i for eksempel Acrobat Reader.
Innlegget etterlater et uklart bilde av hva som menes med «utmattelsessyndrom», og risikerer å bidra til faglig forvirring – særlig i en norsk kontekst der begrepet verken er en etablert diagnose eller en anerkjent medisinsk kategori.
Bååthe omtaler «utmattelsessyndrom» som en psykiatrisk, klinisk diagnose i Sverige siden 2005, og viser til at den skiller seg fra «utbrenthet» som ifølge ICD-11 regnes som en arbeidsrelatert tilstand. Han nevner imidlertid ikke at utmattningssyndrom (ICD-10-kode F43.8A) er en nasjonalt innført svensk diagnose, som kun finnes i Sveriges versjon av ICD-10, og som skal fases ut når Sverige innfører ICD-11 i 2028. Denne diagnosen finnes altså ikke i det norske helsevesenet, og har aldri vært internasjonalt anerkjent.
Dette skillet er viktig å tydeliggjøre, siden artikkelen ellers kan fremstå som om den omtaler en allment kjent medisinsk tilstand med relevans for norske pasienter med langvarig utmattelse, slik som ME, postinfeksiøs fatigue, depresjon eller PTSD. Disse tilstandene har delvis overlappende symptomer, men svært ulik årsak, prognose og behandlingsbehov. Artikkelen mangler også drøfting av differensialdiagnostikk eller biologiske avgrensninger, og nevner ikke post-exertional malaise (PEM), som er et kjernefenomen i ME og Long Covid.
Studien som omtales bygger på 23 semistrukturerte intervjuer med pasienter som selv hadde fått diagnosen utmattelsessyndrom. Deltakerne ble rekruttert via sosiale medier og nettsiden til Institutet för stressmedicin i Göteborg, noe som gir risiko for seleksjonsbias. Bååthe nevner riktignok at pasientene «ikke hadde andre alvorlige psykiatriske diagnoser», men dette fritar ikke for behovet for grundigere klinisk kartlegging. Det burde vært nevnt at diagnosen utmattelsessyndrom stilles uten biomarkører, og at det i svenske fagkilder presiseres at den må særskilles fra depresjon, anpassningsstörning og somatiske tilstander. Dette kontekstuelle rammeverket mangler i teksten.
Når slike faglig spesifikke og nasjonalt avgrensede begreper løftes inn i et norsk fagblad uten forklaring, risikerer det å skape uklarhet for både behandlere og pasienter. Mange i helsetjenesten er i dag usikre på hvordan de skal forholde seg til utmattelsessymptomer, og da er begrepsmessig presisjon og avgrensning avgjørende.
Takk til Lena Kjempengren-Vold for hennes kommentar til min artikkel publisert i Tidsskriftet 10. juni 2025. For lesere som ønsker å fordype seg i bakgrunnen for og statusen til diagnosen utmattningssyndrom, vil jeg anbefale boken Utmattningssyndrom, utgitt i 2024 (1). Boken er redigert av professor emerita i psykiatri, Marie Åsberg, som spilte en sentral rolle i arbeidet med å utvikle diagnosen i Sverige i 2005.
Det er verdt å merke seg at studien omtalt i Legelivet-artikkelen (2), ikke har selve diagnosen som fokus, men undersøker hvordan pasienter har opplevd møtet med helsetjenesten (3).
Et viktig funn i studien er betydningen av at helsepersonell tør å møte pasientens uro og bekymring – også når man ikke har alle svarene. Dette er verdifullt, ikke bare for svenske pasienter eller de med utmattningssyndrom, men for mange ulike pasientgrupper. En slik tilnærming krever verken avansert teknologi eller store ressurser.
Selv om det ikke er realistisk å kunne gi presise svar på alle spørsmål, er det rimelig å forvente at helsepersonell lytter og tar pasientenes bekymringer på alvor. En slik holdning styrker tilliten i relasjonen mellom behandler og pasient – og kan i seg selv være en viktig del av behandlingen.
Litteratur: