Innlegget etterlater et uklart bilde av hva som menes med «utmattelsessyndrom», og risikerer å bidra til faglig forvirring – særlig i en norsk kontekst der begrepet verken er en etablert diagnose eller en anerkjent medisinsk kategori.
Bååthe omtaler «utmattelsessyndrom» som en psykiatrisk, klinisk diagnose i Sverige siden 2005, og viser til at den skiller seg fra «utbrenthet» som ifølge ICD-11 regnes som en arbeidsrelatert tilstand. Han nevner imidlertid ikke at utmattningssyndrom (ICD-10-kode F43.8A) er en nasjonalt innført svensk diagnose, som kun finnes i Sveriges versjon av ICD-10, og som skal fases ut når Sverige innfører ICD-11 i 2028. Denne diagnosen finnes altså ikke i det norske helsevesenet, og har aldri vært internasjonalt anerkjent.
Dette skillet er viktig å tydeliggjøre, siden artikkelen ellers kan fremstå som om den omtaler en allment kjent medisinsk tilstand med relevans for norske pasienter med langvarig utmattelse, slik som ME, postinfeksiøs fatigue, depresjon eller PTSD. Disse tilstandene har delvis overlappende symptomer, men svært ulik årsak, prognose og behandlingsbehov. Artikkelen mangler også drøfting av differensialdiagnostikk eller biologiske avgrensninger, og nevner ikke post-exertional malaise (PEM), som er et kjernefenomen i ME og Long Covid.
Studien som omtales bygger på 23 semistrukturerte intervjuer med pasienter som selv hadde fått diagnosen utmattelsessyndrom. Deltakerne ble rekruttert via sosiale medier og nettsiden til Institutet för stressmedicin i Göteborg, noe som gir risiko for seleksjonsbias. Bååthe nevner riktignok at pasientene «ikke hadde andre alvorlige psykiatriske diagnoser», men dette fritar ikke for behovet for grundigere klinisk kartlegging. Det burde vært nevnt at diagnosen utmattelsessyndrom stilles uten biomarkører, og at det i svenske fagkilder presiseres at den må særskilles fra depresjon, anpassningsstörning og somatiske tilstander. Dette kontekstuelle rammeverket mangler i teksten.
Når slike faglig spesifikke og nasjonalt avgrensede begreper løftes inn i et norsk fagblad uten forklaring, risikerer det å skape uklarhet for både behandlere og pasienter. Mange i helsetjenesten er i dag usikre på hvordan de skal forholde seg til utmattelsessymptomer, og da er begrepsmessig presisjon og avgrensning avgjørende.
Forvirrende begrepsbruk om utmattelse
Innlegget etterlater et uklart bilde av hva som menes med «utmattelsessyndrom», og risikerer å bidra til faglig forvirring – særlig i en norsk kontekst der begrepet verken er en etablert diagnose eller en anerkjent medisinsk kategori.
Bååthe omtaler «utmattelsessyndrom» som en psykiatrisk, klinisk diagnose i Sverige siden 2005, og viser til at den skiller seg fra «utbrenthet» som ifølge ICD-11 regnes som en arbeidsrelatert tilstand. Han nevner imidlertid ikke at utmattningssyndrom (ICD-10-kode F43.8A) er en nasjonalt innført svensk diagnose, som kun finnes i Sveriges versjon av ICD-10, og som skal fases ut når Sverige innfører ICD-11 i 2028. Denne diagnosen finnes altså ikke i det norske helsevesenet, og har aldri vært internasjonalt anerkjent.
Dette skillet er viktig å tydeliggjøre, siden artikkelen ellers kan fremstå som om den omtaler en allment kjent medisinsk tilstand med relevans for norske pasienter med langvarig utmattelse, slik som ME, postinfeksiøs fatigue, depresjon eller PTSD. Disse tilstandene har delvis overlappende symptomer, men svært ulik årsak, prognose og behandlingsbehov. Artikkelen mangler også drøfting av differensialdiagnostikk eller biologiske avgrensninger, og nevner ikke post-exertional malaise (PEM), som er et kjernefenomen i ME og Long Covid.
Studien som omtales bygger på 23 semistrukturerte intervjuer med pasienter som selv hadde fått diagnosen utmattelsessyndrom. Deltakerne ble rekruttert via sosiale medier og nettsiden til Institutet för stressmedicin i Göteborg, noe som gir risiko for seleksjonsbias. Bååthe nevner riktignok at pasientene «ikke hadde andre alvorlige psykiatriske diagnoser», men dette fritar ikke for behovet for grundigere klinisk kartlegging. Det burde vært nevnt at diagnosen utmattelsessyndrom stilles uten biomarkører, og at det i svenske fagkilder presiseres at den må særskilles fra depresjon, anpassningsstörning og somatiske tilstander. Dette kontekstuelle rammeverket mangler i teksten.
Når slike faglig spesifikke og nasjonalt avgrensede begreper løftes inn i et norsk fagblad uten forklaring, risikerer det å skape uklarhet for både behandlere og pasienter. Mange i helsetjenesten er i dag usikre på hvordan de skal forholde seg til utmattelsessymptomer, og da er begrepsmessig presisjon og avgrensning avgjørende.