Tillit må bygges i fellesskap
Til slutt vil jeg våge meg på en appell til alle som engasjer seg i det antirasistiske arbeidet ved Det medisinske fakultet. Min bekymring er at kampen mot rasisme kan utvikle seg til en kulturkamp mellom den definerte majoriteten og de som tilhører ulike minoriteter. Jeg er også bekymret for at dette kan bli en konflikt langs politiske skillelinjer. En slik utvikling har vært svært destruktiv for mange universiteter i USA. Dette er en internasjonal trend, og med presidentvalget friskt i minne er det grunn til å frykte økt polarisering og ekstreme motreaksjoner også her i Norge.
La meg dele et annet eksempel for å illustrere en grunnleggende problemstilling: Som en av få professorer møtte jeg 6. februar på seminaret «Et antirasistisk medisinsk fakultet?» (9). Jeg så frem til en åpen debatt om vanskelige temaer, men ble litt bekymret da seminaret startet med tromming og velsignelse fra en samisk sjaman og selverklært healer. Det var riktig nok samenes nasjonaldag, men i mitt sekulære sinn tenkte jeg: Hva ville reaksjonene vært om vi hadde invitert en prest fra Den norske kirke til å velsigne et av våre undervisningsmøter? Er handlinger som oppleves som ekskluderende eller krenkende hvis de utføres av «majoriteten», inkluderende og høyverdige når de representerer en minoritet?
Er handlinger som oppleves som ekskluderende eller krenkende hvis de utføres av 'majoriteten', inkluderende og høyverdige når de representerer en minoritet?
Rasisme i medisin og helse knyttes i stor grad til diskriminering av innvandrere (10). Tillit og toleranse går imidlertid begge veier. Det finnes rasisme og intoleranse også blant minoriteter, og den stereotypiske «majoriteten» er ikke en enhetlig gruppe. Den består av enkeltmennesker, som hver for seg også kan oppleve utenforskap, utilstrekkelighet og trakassering.
Mange av de problemene vi snakker om, handler ikke om fiendtlighet eller vond vilje, og jeg er glad for at Almashhadani og Spjeldnæs «på ingen måte anklager undervisere, studenter og leger i medisinutdanningen i Oslo for å være rasister». Nettopp derfor er det viktig at vi ikke fremstiller disse komplekse problemstillingene som anklager mot bestemte grupper eller personer. Å bli utsatt for rasisme er alvorlig, men det er også alvorlig å bli anklaget for rasisme. Om vi ønsker åpenhet og inkludering, må vi unngå å skyve gode krefter fra oss.
Visjonen om «et 100 % antirasistisk medisinsk fakultet» (9) kan lett oppfattes som en politisk ideologi, med sterke normative føringer for hva som er akseptabelt å si og gjøre. Mange vegrer seg for å delta i diskusjonen av frykt for å si noe galt og bli stemplet som intolerant. Min oppfordring er at vi heller retter arbeidet mot å skape «et inkluderende fakultet» – et sted hvor vi bygger tillit gjennom åpen og ærlig dialog, der det er rom for å være forskjellige, uenige og gjøre feil, mens vi etter beste evne forsøker å forstå hverandre.
Min oppfordring er at vi retter arbeidet mot å skape 'et inkluderende fakultet' – et sted hvor vi bygger tillit gjennom åpen og ærlig dialog, mens vi etter beste evne forsøker å forstå hverandre
Å skape en slik inkluderende kultur krever positivt engasjement fra mange. Det finnes ingen enkle løsninger på «systemnivå». Bevissthet om lover, regler og varslingsrutiner er viktig, men tillit er ikke noe man kan vedta eller forlange. Politikere og universitetsledere må legge til rette og gå foran som gode rollemodeller, men selve inkluderingsarbeidet er det ingen som kan gjøre for oss. Det handler om hvordan hver enkelt av oss velger å møte andre. Jeg er derfor takknemlig for at Almashhadani og Spjeldnæs har tatt initiativ til denne viktige debatten på vegne av studentene. La oss jobbe sammen for å inkludere alle i diskusjonen om hvordan vi bygger tillit blant studenter og ansatte ved Det medisinske fakultet.