Takk for invitasjonen til en nyansert debatt om rasisme, et alvorlig problem som dessverre fortsatt eksisterer i læringsmiljøer, arbeidslivet, helsevesenet og samfunnet generelt. Med 30 år i Norge, medisin -og spesialistutdannelse og tverrfaglig arbeidserfaring, har jeg vært vitne til både fremgang og tilbakeslag i arbeidet mot rasisme. Jeg har også opplevd hvordan diskriminering – både åpen og subtil – kan påvirke hverdagen på en destruktiv måte.
Gode norskkunnskaper er avgjørende for kommunikasjon, integrering og ikke minst klinisk praksis. Likevel kan ikke språkferdigheter alene forklare holdningene som medisinstudentene påpekte i sin kronikk i Tidsskriftet (1). Det å forstå pasienter og kolleger, ta relevante sykehistorier, stille riktige spørsmål og vise engasjement handler om langt mer enn feilfri språkbruk. Utfordringene vi ser, selv når intensjonen bak ikke nødvendigvis er vond, peker på en dypere problematikk som krever økt bevissthet og holdningsendringer.
Minoritetene må inkluderes.
For å bekjempe rasisme og diskriminering må minoriteter få en reell plass rundt beslutningsbordet. Lederposisjoner i universiteter, helseinstitusjoner og fagforeninger er dominert av personer med tilnærmet lik bakgrunn. Dette ekskluderer viktige perspektiver. For å forstå hva diskriminering faktisk innebærer, må vi lytte til dem som opplever det. Når minoriteter ikke har en tydelig stemme i beslutningsprosesser, reduseres rasisme til et teoretisk fenomen – noe man i beste fall anerkjenner med ord, men ignorerer i praksis.
Hvis denne viktige inkluderingen ikke tas på alvor, risikerer beslutningstakere at rasisme og diskriminering – og de ødeleggende effektene disse har på enkeltmenneskers liv – forblir uforstått, uavdekket og nedprioritert når det gjelder nødvendige forbedringer.
Toleranse må gå begge veier, men byrdene er ulike.
Det er viktig at alle samfunnsgrupper, både majoriteten og minoritetene, bidrar til å bygge tillit og vise toleranse for hverandres perspektiver. Samtidig må vi erkjenne at byrdene er ujevnt fordelt. Vi kan ikke akseptere intoleranse fra noen hold, men det er avgjørende å adressere hvordan diskrimineringen som minoriteter altfor ofte opplever, kan få alvorlige konsekvenser for deres helse, integrering, utvikling og fremtid.
Vi må fortsette denne debatten med et genuint ønske om å lytte, lære og handle. En debatt som ikke fører til konkrete tiltak, er utilstrekkelig. Engasjement som kun tennes av enkeltstående hendelser, skaper ingen varige forbedringer. Det vi trenger, er reell inkludering og dyptgripende, strukturelle endringer.
Når minoriteter ikke høres, uteblir løsningen.
Takk for invitasjonen til en nyansert debatt om rasisme, et alvorlig problem som dessverre fortsatt eksisterer i læringsmiljøer, arbeidslivet, helsevesenet og samfunnet generelt. Med 30 år i Norge, medisin -og spesialistutdannelse og tverrfaglig arbeidserfaring, har jeg vært vitne til både fremgang og tilbakeslag i arbeidet mot rasisme. Jeg har også opplevd hvordan diskriminering – både åpen og subtil – kan påvirke hverdagen på en destruktiv måte.
Gode norskkunnskaper er avgjørende for kommunikasjon, integrering og ikke minst klinisk praksis. Likevel kan ikke språkferdigheter alene forklare holdningene som medisinstudentene påpekte i sin kronikk i Tidsskriftet (1). Det å forstå pasienter og kolleger, ta relevante sykehistorier, stille riktige spørsmål og vise engasjement handler om langt mer enn feilfri språkbruk. Utfordringene vi ser, selv når intensjonen bak ikke nødvendigvis er vond, peker på en dypere problematikk som krever økt bevissthet og holdningsendringer.
Minoritetene må inkluderes.
For å bekjempe rasisme og diskriminering må minoriteter få en reell plass rundt beslutningsbordet. Lederposisjoner i universiteter, helseinstitusjoner og fagforeninger er dominert av personer med tilnærmet lik bakgrunn. Dette ekskluderer viktige perspektiver. For å forstå hva diskriminering faktisk innebærer, må vi lytte til dem som opplever det. Når minoriteter ikke har en tydelig stemme i beslutningsprosesser, reduseres rasisme til et teoretisk fenomen – noe man i beste fall anerkjenner med ord, men ignorerer i praksis.
Hvis denne viktige inkluderingen ikke tas på alvor, risikerer beslutningstakere at rasisme og diskriminering – og de ødeleggende effektene disse har på enkeltmenneskers liv – forblir uforstått, uavdekket og nedprioritert når det gjelder nødvendige forbedringer.
Toleranse må gå begge veier, men byrdene er ulike.
Det er viktig at alle samfunnsgrupper, både majoriteten og minoritetene, bidrar til å bygge tillit og vise toleranse for hverandres perspektiver. Samtidig må vi erkjenne at byrdene er ujevnt fordelt. Vi kan ikke akseptere intoleranse fra noen hold, men det er avgjørende å adressere hvordan diskrimineringen som minoriteter altfor ofte opplever, kan få alvorlige konsekvenser for deres helse, integrering, utvikling og fremtid.
Vi må fortsette denne debatten med et genuint ønske om å lytte, lære og handle. En debatt som ikke fører til konkrete tiltak, er utilstrekkelig. Engasjement som kun tennes av enkeltstående hendelser, skaper ingen varige forbedringer. Det vi trenger, er reell inkludering og dyptgripende, strukturelle endringer.
Litteratur:
1. Almashhadani M, Spjeldnæs AH. Medisinstudenter utsettes for rasisme. Tidsskr Nor Legeforen 2024; 144. doi: 10.4045/tidsskr.24.0368 https://tidsskriftet.no/2024/11/kronikk/medisinstudenter-utsettes-rasisme