Einar Olav Rykke døde uventet 31. mars 2024, 74 år gammel. Han studerte medisin ved Universitetet i Oslo og spesialiserte seg i generell indremedisin og kardiologi. Han arbeidet ved Ullevål sykehus fra 1986 til 1993, ved Bærum sykehus fra 1993 til 1996 og deretter ved Ullevål sykehus igjen fra 1996. De første årene tjenestegjorde han ved Klinisk fysiologisk avdeling, hvor han hadde ansvaret for hjertekateterisering. Ingen behersket detaljene slik som Einar, og ingen kunne blottlegge årene slik som han. Han veiledet yngre kollegaer og medvirket til flere store forskningsstudier som senere ble publisert i prestisjetunge internasjonale tidsskrifter som JACC.
Siden tjenestegjorde han ved Ekkolaboratoriet ved Hjertemedisinsk avdeling og ved Hjertemedisinsk poliklinikk. De siste årene arbeidet han deltid ved poliklinikken, men måtte for to år siden avslutte pasientarbeidet på grunn av sykdom. Han var spesielt interessert i ekkokardiografi, og var en betydelig ressurs for avdelingen.
Einar var en meget erfaren kardiolog som viste stor omsorg for sine pasienter. Han var bestandig opptatt av detaljer, og skrivefeil hos kollegaer ble behørig påpekt, men alltid på en høflig måte. Dette var nok mye av grunnen til at Einar var hjerteavdelingens diagnosesjef. Diagnosekoder og prosedyrer ble nøye gransket ved alle utskrivelser for å sikre faglig korrekthet. Sykehuset fikk riktig statistikk, og Rikstrygdeverket var fornøyd med korrekt kodebruk. Mange sykehus kunne nok med fordel hatt en Einar hos seg.
Einar bidro i stor grad til det gode kollegiale miljøet på avdelingen og ikke minst til det høye faglige nivået som møysommelig har blitt bygget opp over mange tiår. Han hadde en bred kontaktflate, god personkjemi med alle ved sykehuset og var ofte innom også etter at han sluttet å arbeide med pasienter. Einars hukommelse var enestående, og han delte gjerne av sine store allmennkunnskaper med kollegaer og venner. Han siterte ofte sin yndlingsforfatter Piet Hein og et passende eksempel er: «Hvis du gleder deg ved mangt, gjør du livet rikt og langt.»
Einar trakk alltid fram det positive og snakket aldri nedsettende om andre. Han var alltid i godt humør og lite selvsentrert. Selv om han slet med sykdom de siste årene, var det aldri et klagende ord om egen helse.
Einar vil bli savnet for sin varme, sin egen lune form for humor, sine miljøskapende evner og faglige kvalifikasjoner.
Vår dypeste medfølelse går til hans familie, og vi minnes Einar som det gode mennesket han var.