Diskusjon
Studien viser at det har skjedd en urytmisk, men gradvis økning i antallet publikasjoner innen medisinsk pedagogikk gjennom 1990- og 2000-tallet, med en kraftig økning de siste ti årene. Mens stadig flere forskere ser ut til å publisere innen feltet, fant vi blant de mestpubliserende forfatterne en konsentrasjon av forskningsaktivitet på midten av 2000-tallet. Blant temaene til forskerne som var særlig aktive i denne perioden, var studenters mentale helse, rusbruk og stress. En sannsynlig forklaring på dette kan være at mange av disse publikasjonene hadde utspring fra et longitudinelt forskningsprogram, NORDOC (The Longitudinal Study of Norwegian Medical Students and Doctors) (14). Prosjektet er pågående, genererer fortsatt forskningsartikler og er et godt eksempel på hvordan en større satsning med flere samarbeidspartnere og rekruttering i form av stipendiater kan være med på å bygge et sterkt forskningsmiljø. Vi ser ikke eksempler på tilsvarende klynger av sampublisering i vårt materiale de siste ti årene. Likevel har det totale antallet publikasjoner steget kraftig, noe som kan være indikasjon på at nye forskere har kommet til og at forskningsinnsatsen er mer spredt.
Tidsskrift for Den norske legeforening var det klart største tidsskriftet for norsk medisinsk-pedagogisk forskning i antall publikasjoner. Over tid har det vært en relativ nedgang i publisering her, og vi ser en tendens til at norske forskere i feltet i økende grad søker seg mot internasjonale tidsskrifter. Mangfoldet av tidsskrifter må sies å være oppsiktsvekkende: De 423 publikasjonene er spredt på hele 141 ulike vitenskapelige tidsskrifter. De fleste av disse er spesialiserte medisinskfaglige og ikke medisinsk-pedagogiske tidsskrifter. Dette viser at vi ikke kan fange kunnskapsproduksjonen i feltet ved kun å se til de mest toneangivende medisinsk-pedagogiske tidsskriftene.
At forskerne velger å publisere utdanningsforskning i rene medisinske tidsskrifter, skyldes trolig flere faktorer. Én mulig forklaringsmodell kan være at fagfeltet i Norge er ungt, relativt ukoordinert og dominert av forskere som ikke har medisinsk pedagogikk som sitt primære forskningsfelt. Mange kan derfor være lite kjent med de medisinsk-pedagogiske tidsskriftene som aktuelle publikasjonskanaler. Sjangerkravene i disse tidsskriftene kan dessuten oppleves som fremmede, slik at det kjennes tryggere å velge et kjent fagspesifikt tidsskrift eller det norskspråklige Tidsskrift for Den norske legeforening. Med den kraftige økningen i forskningsaktivitet internasjonalt de siste årene er konkurransen hard, og de høyest rankede tidsskriftene stiller strenge kvalitetskrav til metode, teoribruk og relevans for et bredt publikum (15, 16). Alternativt kan det tenkes at forskningsaktiviteten springer ut fra fagspesialiserte interesser og at forskerne bevisst har ønsket å nå fagfeller innenfor samme spesialitet.
Vi fant en relativt stor tematisk spredning i materialet. Selv om grunnutdanningsnivået er sterkest representert, finnes det også forskning tilknyttet spesialistutdanningen av leger. Volumet er ikke så stort, og vi mener det derfor ikke kan konkluderes med at vi har et solid kunnskapsgrunnlag om norsk medisinutdanning. Forskningskvaliteten har vi ikke tatt stilling til i denne studien ut over at vi legger merke til at norske forskere i liten grad publiserer i de største og mest toneangivende medisinsk-pedagogiske tidsskriftene (MEJ-24). Av 37 263 artikler publisert i disse tidsskriftene i perioden 2000–20 var kun 84 av norskaffilierte forfattere. Ti av tidsskriftene på listen hadde ingen norske publikasjoner. Selv om Maggio og medarbeidere (13) inkluderte alle typer publikasjoner og vi i vår studie kun har fokusert på forskningsartiklene (ramme 1), gir det likevel en pekepinn på at Norge ikke er en vesentlig bidragsyter til den internasjonale forskningsdiskursen.
En stor andel av de norskspråklige publikasjonene ble ekskludert på bakgrunn av å være kronikker, meningsytringer, erfaringsbaserte innlegg eller evalueringer, noe som forteller oss at selv om det har vært lite forskning, så har debattene og engasjementet rundt utdanningsspørsmål vært stor. Imidlertid er det behov for mer forskningsbasert kunnskap som kan bidra til kunnskapsproduksjon og teoriutvikling. Det krever at forskningen som gjennomføres innenfor en norsk kontekst, ikke tolkes isolert, men evner å koble seg på den internasjonale forskningsdiskursen (17).
Vi kan lære av andre land som har satset og lyktes med å bli ledende aktører innen feltet, som for eksempel Nederland. De har etablert en nasjonal forening for medisinsk utdanning med en klar ambisjon om å stimulere til utdanningsforskning, initiert et eget tidsskrift (Perspectives on Medical Education) samt drevet aktiv nettverksbygging og rekruttering av nye forskere innen feltet gjennom egne forskerskoler (18). Lignende tiltak har også blitt foreslått i Sverige for å øke den medisinsk-pedagogiske forskningsproduksjonen (7). I Norge har vi et nettverk av forskere fra universitetene i Bergen, Oslo, Trondheim og Tromsø, som siden 2019 har arrangert en årlig nasjonal forskningskonferanse i medisinsk og helsefaglig pedagogikk, med stadig økende antall deltakere. Et forskerskoleinitiativ har vært forsøkt, men det lyktes ikke med å skaffe finansiering. For fremtiden ønsker vi oss økt nasjonal satsing og tettere forskningssamarbeid mellom de nordiske landene.
Databasene vi har søkt i har svakheter ved seg som gjør at det trolig er studier vi ikke har lyktes å identifisere. Bibliometriske analyser krever gode metadata om forfattertilhørighet, og disse varierer mellom databasene og over tid. Eksempelvis registrerte PubMed frem til 2014 kun affiliering på førsteforfatter. Cristin startet registrering av norsk forskning i 2011. Databasene inneholder generelt færre metadata jo lenger bak i tid vi kommer, slik at datagrunnlaget er mest pålitelig for aktiviteten de siste 10–15 årene. At vi gjorde egne målrettede søk i Tidsskrift for Den norske legeforening, kan også ha gitt skjevheter i materialet.