Den statistiske feilslutningen
Korrekt tolkning av resultatene fra BioAlder vil være analog med vurdering av en diagnostisk test, der positiv prediktiv verdi for testen vil variere med prevalensen i populasjonen. Tester man i en lavprevalent befolkning, som f.eks. ved screening, kan andelen falskt positive i visse tilfeller være høyere enn sanne positive.
Anta at i en gitt periode hevder 100 asylsøkere å være 17 år. Anta videre at ti av disse er 18 år. Og for å plukke ut disse blir alle testet med BioAlder. Ved 90 % sensitivitet (andel 18-åringer som testen med 87,5 % som beslutningsgrense tilsier er minst 18 år) vil ni av de ti bli fanget opp. Imidlertid, på grunn av naturlig variasjon i biologisk modning, vil også noen av 17-åringene fanges opp av testen. Ved 94 % spesifisitet (andel 17-åringer som testen tilsier er høyst 17 år) vil 6 %, altså fem av 17-åringene klassifiseres som minst 18 år. 87,5 %-testen vil dermed klassifisere 14 asylsøkere som 18 år eller eldre, mens bare ni av dem er det i virkeligheten. Sannsynligheten for at en vilkårlig av disse er 18 år eller eldre er da 64 %, og ikke 87,5 %.
I Sverige benyttes tannrøntgen og MR av lårbein for å estimere alder hos unge asylsøkere. Statens beredning för medicinsk och social utvärdering (SBU) har nylig publisert to rapporter (9, 10) der disse metodene vurderes. SBU påpeker (11) at det er grunnleggende feil å benytte resultatet av alderstesting på enkeltindivider eller en gruppe, så lenge aldersfordelingen i den testede populasjonen ikke er kjent.
Det er grunnleggende feil å benytte resultatet av alderstesting på enkeltindivider eller en gruppe, så lenge aldersfordelingen i den testede populasjonen ikke er kjent
Konfidensintervallene som framkommer av BioAlder, og som UDI og rettssystemet legger til grunn for aldersbestemmelse, forutsetter en kjent og jevn aldersfordeling. Hvis aldersfordelingen ikke er eksakt den som forutsettes, og det vil den jo sjelden være, blir resultatene misvisende, som illustrert ovenfor.