BioAlder – et nyttig verktøy
Utlendingsdirektoratet må støtte seg på flere kilder når vi skal fastsette den mest sannsynlige alderen til en asylsøker. Her er naturligvis søkerens forklaring og eventuell dokumentasjon som underbygger denne, viktig. Men i tillegg har det vist seg nyttig å ha annen støtte. Vi har hjemmel i utlendingsloven § 88 til å anmode en asylsøker om å la seg undersøke for å klargjøre alderen når det er tvil om søkeren er over eller under 18 år (3).
Fra 2017 har Avdeling for rettsmedisinske fag ved Oslo universitetssykehus hatt det nasjonale ansvaret for å utvikle og vurdere metoder for medisinske aldersundersøkelser. Folkehelseinstituttet har også gjennomført flere kunnskapsoppsummeringer av metoder for aldersestimering (4). Oslo universitetssykehus har utviklet det statistiske verktøyet BioAlder for estimering av alder med utgangspunkt i referansebaser for radiologiske undersøkelser av tann og håndskjelett. Det pågår også forskning på DNA-metylering for å estimere kronologisk alder.
Det aller beste ville selvsagt vært å ha metoder som med sikkerhet fastslår en alder, men slike finnes foreløpig ikke. Derfor er vi i Utlendingsdirektoratet avhengig av å foreta en skjønnsmessig vurdering. Vi har behov for at denne vurderingen er støttet av et objektivt, etterprøvbart verktøy. BioAlder er et slikt verktøy, men siden det er et statistisk verktøy, kan det ikke si noe sikkert om alderen til personen vi vurderer. Med referansematerialet som BioAlder bygger på, mener de nasjonalt ansvarlige for biologiske aldersundersøkelser at verktøyet likevel gir relevant støtte i aldersvurderinger. Verktøyet gir estimater med forbehold om at det er uklart hvor representative estimatene er for den enkelte. Dette gjenspeiles gjennomgående i UDI-retningslinjene (2).
Det aller beste ville selvsagt vært å ha metoder som med sikkerhet fastslår en alder, men slike finnes foreløpig ikke
Sammen med annen informasjon, som søkerens forklaring, dokumenter som kan belyse alder, funn i sosiale medier og vurderinger fra personer som har vært i kontakt med søkeren, gir BioAlder likevel støtte til den selvstendige, helhetlige vurderingen som utlendingsmyndigheten skal gjøre før de fastsetter den mest sannsynlige alderen. Lagmannsretten har uttalt at «hvilken vekt den medisinske aldersundersøkelsen skal ha i den enkelte sak, må avgjøres ved den konkrete, samlete vurderingen av alle bevisene i saken» (5).
Beviskravet i sivilretten er normalt at det mest sannsynlige faktumet skal legges til grunn. Høyesterett har fastslått at dette også er utgangspunktet ved vurdering av alder i søknad om beskyttelse (6). Der alder har direkte betydning for beskyttelsesbehovet, gjelder et dempet beviskrav. Dette betyr at dersom det er mer enn 50 % sannsynlig at vedkommende er over 18 år, så skal i utgangspunktet personens alder settes til over 18 år. Vårt klare inntrykk er at de biologiske aldersundersøkelsene bidrar til at vi får flere korrekte aldersvurderinger.
Avdeling for rettsmedisinske fag har satt som vilkår at saksbehandlere i UDI skal få opplæring i metodenes muligheter og begrensninger. Et viktig formål med dette har nettopp vært at Utlendingsdirektoratet ikke skal overfortolke betydningen av estimatet fra BioAlder.