()

    sporsmal_grey_rgb
    Artikkel

    Covid-19-pandemien utgjør en biopsykososial helserisiko for gravide, fødende og deres barn verden over.

    Covid-19 rammer gravide, fødende og deres barn hardere enn vi har trodd. I tillegg til risikoen for alvorlig maternell sykdom øker også faren for alvorlige svangerskapskomplikasjoner som for tidlig fødsel, preeklampsi og dødfødsel (1, 2).

    Eberhard-Gran og medarbeidere beskriver nå i Tidsskriftet at i deres utvalg av kvinner som fødte i Norge under pandemien, hadde en tredel høy skår for depressive symptomer (3). Det er tre ganger høyere enn i en studie fra ti år tilbake, og i tråd med funn fra andre deler av verden (4). Det er grunn til å tro at denne økte forekomsten av depressive symptomer også gjelder under svangerskapet og ikke bare i barseltiden. Dette er foruroligende på bakgrunn av kunnskapen vi har om at stress i svangerskapet synes å påvirke barnets helse på en ugunstig måte (5). Eberhard-Gran og medarbeidere fant at kvinner med lavest utdanning anga mest problemer, noe som bekrefter at pandemien øker helseforskjellene i samfunnet. De fant også at kvinnene som fødte under pandemien, opplevde dårligere barselomsorg, og at mer enn halvparten av de som hadde psykiske helseplager, oppga at de ikke fikk god nok hjelp.

    Kanskje er det ikke covid-19 i seg selv som er pandemiens største trussel for gravide og kommende generasjoner

    Studier tyder på at ved SARS-CoV-2-infeksjon er det morens immunrespons – snarere enn selve viruset – som kan være skadelig for fosteret (6). Det ser ut til at viruset sjelden infiserer fosteret over placenta, selv om det i noen tilfeller er påvist i placenta og fostervann (7). For enkelte maternelle infeksjoner er det observert økt risiko for helseplager, også psykiske lidelser, hos barnet på sikt. Spørsmålet er om dette også gjelder for covid-19 (8).

    Men kanskje er det ikke covid-19 i seg selv som er pandemiens største trussel for gravide og kommende generasjoner. Stress tidlig i svangerskapet har vist seg å være assosiert med økt psykisk sykelighet hos barnet (5). Tidligere kriser har vist at mødres helse og eksponering for stress, miljøfaktorer, dårlig ernæring etc. før og i svangerskapet ikke bare har betydning for barnets helse, men også setter spor i neste generasjon gjennom epigenetiske mekanismer. Forsdahl-Barker-hypotesen og hypotesen om føtal opprinnelse er betegnelser som har vært brukt om betydningen av forhold tidlig i livet for senere utvikling og helse (9).

    I en nylig publisert studie (10) fant man ingen assosiasjon mellom maternell covid-19-status og barnets nevrologiske utvikling ved seks måneders alder, men man fant at barna som ble født under pandemien, uavhengig av maternell covid-19-status, skåret lavere på nevrokognitive tester enn en historisk barnekohort. Forfatterne av studien foreslår at covid-19-relatert stress i svangerskapet kan være en forklaring, hvilket betyr at vi kan stå foran en betydelig folkehelsekrise for generasjonen som blir født under pandemien. Funnene er neppe helt overførbare til norske forhold, men de er likevel tankevekkende og helt i tråd med funnene til Eberhard-Gran og medarbeidere (3).

    Gravides bekymring for selve koronavirusinfeksjonen kan avhjelpes med vaksinasjon, som vi etter hvert vet er trygt og effektivt, også for gravide. I Norge var fortsatt bare 60 % av dem som fødte i desember 2021, vaksinert (F. Macsali, Folkehelseinstituttet, personlig meddelelse). Økt motivering av gravide til å ta vaksine og flere tiltak overfor småbarnsforeldre for å forebygge psykologiske konsekvenser av pandemien er påkrevd. Vi trenger også studier om effektene av pandemi og infeksjonseksponering. Gravide, fødende og småbarnsmødre er en stor og sårbar del av befolkningen. Regjeringens ekspertgruppe har overlatt dem til seg selv (11). Konsekvensene kan sette spor over generasjoner.

    PDF
    Skriv ut
    Kommenter artikkel
    Relaterte artikler

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media