LIS-leger
I samsvar med Tidsskriftets praksis kan forkortelsen LIS ikke brukes stående alene. Alternativet er heller å skrive lege i spesialisering helt ut. Der det er behov for å forkorte, kan man skrive LIS-lege. Ved omtale av ordninger som er knyttet til leger i spesialisering, kan man skrive LIS-stilling, LIS-tjeneste, LIS-kurs osv.
Dersom man vil presisere at man skriver om leger i første del av spesialistutdanningen, dvs. de som før ble kalt turnusleger, kan man skrive LIS1-leger. Hvis det er behov for å presisere at LIS-leger er i andre eller tredje del av spesialistutdanningen, kan disse omtales som LIS2-leger og LIS3-leger. Denne skrivemåten ser ut til å ha etablert seg fremfor LIS 1-leger eller LIS-1-leger. Skrivemåten LIS1 er blant annet oppslagsord i Store medisinske leksikon (9).
Noen vil hevde at skrivemåten LIS-lege er smør på flesk – en pleonasme – og derfor bør unngås: lege i spesialisering-lege. Denne typen forkortelser er blitt kalt redundant akronymsyndrom (10), og det finnes mange medisinske eksempler: AMK-sentral (akuttmedisinsk kommunikasjonssentral), VAS-skala (visuell analog skala), NSAID-preparat (på engelsk: non-steroid anti-inflammatory drug), SI-system (på fransk: Système International d’Unités), hiv-virus (humant immunsviktvirus) osv. Jeg mener at lesere som ikke er fortrolig med disse forkortelsene, lettere vil forstå at det dreier seg om henholdsvis en sentral, en skala, et preparat, et system og et virus hvis det skrives sammen med et fullt ord. Tilsvarende: at en LIS-lege er en lege.
Slike forkortelser kan virke ulogiske, men er nokså vanlige, både i allmennspråk og fagspråk: IT-teknologi, ISBN-nummer, CD-plate osv. Det skyldes nok at de er lettere å forstå, særlig når forkortelsen er leksikalisert og blir oppfattet som et eget ord.
Så derfor: Leger, forfattere og lesere anbefales å skrive og si LIS-leger – ikke LIS-er.