Egenskaper ved kreftcellenes DNA påvirker prognosen

Oversiktsartikkel Onkologi
    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Abstract
    BAKGRUNN

    BAKGRUNN

    Når en kreftdiagnose blir stilt, er det ofte vanskelig å forutsi videre vekst og spredning av tumoren. Et av kjennetegnene på kreft er avvik i mengden deoksyribonukleinsyre (DNA) i kreftcellekjernene, såkalt DNA-aneuploiditet. Omfattende avvik skyldes ofte et ustabilt genom, noe som fører til opphopning av mutasjoner, feilregulering av gener og tap av celledelingskontroll. Formålet med denne artikkelen er å gi en oversikt over den prognostiske verdien av DNA-ploidianalyser ved eggstokk-, endometrie-, prostata- og kolorektalkarsinom.

    KUNNSKAPSGRUNNLAG

    KUNNSKAPSGRUNNLAG

    Denne oversiktsartikkelen er basert på litteratursøk i PubMed for perioden 2000 – 16.

    RESULTATER

    RESULTATER

    Søket resulterte i 308 artikler. 33 av disse arbeidene, der man til sammen hadde analysert over 18 000 svulster, oppfylte inklusjonskriteriene. I 30 av de 33 fant man en signifikant sammenheng mellom DNA-ploiditet og sykdomsutfall for pasienter med eggstokk-, endometrie-, prostata- og kolorektalkarsinom. Pasienter med aneuploide svulster hadde dårligere prognose enn pasienter med diploide svulster.

    FORTOLKNING

    FORTOLKNING

    DNA-ploidianalyse er en prognostisk metode for pasienter med eggstokk- og endometriekarsinom og blir benyttet i veiledning av valg av tilleggsbehandling og fertilitetsbevarende kirurgi. Gjennomgang av de senere års publikasjoner av DNA-ploidianalyser for prostata- og kolorektalkarsinom viser at også disse pasientgruppene kan ha nytte av slike målinger. Totalt sett kan DNA-ploidianalyser bidra til økt kunnskap om hvem som trenger tilleggsbehandling og hvem som ikke trenger det – det kan være fordelaktig for å unngå overbehandling.

    Abstract

    BACKGROUND

    When diagnosing cancer, it is often difficult to predict the further growth and spread of the tumour. One of the features of cancer is an abnormality in the amount of DNA in cancer cell nuclei, so-called DNA aneuploidy. Extensive abnormalities are often due to an unstable genome, which leads to an accumulation of mutations, dysregulation of genes and loss of cell cycle control. This article aims to provide an overview of the prognostic value of DNA ploidy analyses in ovarian, endometrial, prostate and colorectal carcinoma.

    MATERIAL AND METHOD

    This review article is based on literature searches in PubMed for the period 2000–2016.

    RESULTS

    The search resulted in 308 articles. Thirty-three of these, representing an analysis of more than 18 000 tumours, fulfilled the inclusion criteria. In 30 of the 33 articles, a significant correlation was found between DNA ploidy and disease outcome for patients with ovarian, endometrial, prostate and colorectal carcinoma. Patients with aneuploid tumours had a poorer prognosis than those with diploid tumours.

    INTERPRETATION

    DNA ploidy analysis is a prognostic method for patients with ovarian and endometrial carcinoma, and is used as a guide to options for supplemental treatment and fertility-sparing surgery. A review of publications in recent years of DNA ploidy analyses for prostate and colorectal carcinoma reveals that these patient groups may also benefit from these measurements. In general terms, DNA ploidy analyses may help to increase knowledge of who needs supplemental treatment and who does not – which may be advantageous in avoiding overtreatment.

    Artikkel

    Genominstabilitet er et av kjennetegnene ved maligne svulster. Aneuploiditet, tilstedeværelsen av celler som inneholder en unormal DNA-mengde, indikerer nåværende eller tidligere genominstabilitet.

    Genominstabilitet kjennetegnes ved at dattercellene ikke får overført identisk genetisk materiale som morcellen ved celledeling. De genetiske endringene kan bestå av alt fra endringer i basepar til endringer på kromosomnivå.

    Genominstabilitet deles ofte inn i to hovedgrupper: mikrosatellittinstabilitet og kromosominstabilitet (ramme 1). Kromosominstabilitet kjennetegnes ved at en celle har endret kromosomantall eller -struktur og forbindes med majoriteten av humane svulster. Endringene kan være gevinst og/eller tap av hele eller deler av kromosomer samt strukturelle forandringer.

    Ramme 1 Genominstabilitet, DNA-ploiditet og prognostisering ved kreft. Definisjoner

    Genominstabilitet Kjennetegnes av at dattercellene ikke får overført identisk genetisk materiale som morcellen ved celledeling

    Kromosominstabilitet Kjennetegnes av tap og/eller gevinst av deler av eller hele kromosomer ved celledeling

    Mikrosatellittinstabilitet Feil i repeterende DNA-sekvenser (mikrosatellitter). Identifikasjon av disse feilene benyttes som indikasjon på feil i reparasjonssystemet

    Mitotisk sjekkpunkt Sjekkpunkt som hindrer overgang fra metafase til anafase før alle kromosomene er bundet til mikrotubuli

    DNA-ploiditet Relativt DNA-innhold i en cellepopulasjon

    • Diploid – Celler som inneholder DNA tilsvarende to kromosomsett (2n). Den tilsvarende relative DNA-mengden benevnes 2c

    • Tetraploid – Celler som inneholder DNA tilsvarende fire kromosomsett (4n). Den relative DNA-mengden benevnes 4c

    • Aneuploid – Celler som ikke inneholder en eksakt multiple av det haploide kromosomantall

    De fleste kromosominstabile svulster er aneuploide. Mens aneuploiditet definerer et øyeblikksbilde av et unormalt DNA-innhold, er kromosominstabilitet definert som forandring fra én celle til neste cellegenerasjon (1). Som regel er aneuploiditet en god surrogatmarkør for kromosominstabilitet (1).

    Genominstabilitet er i dag akseptert som et av kjennetegnene ved humane solide svulster (2), og kromosominstabilitet er foreslått som en av flere faktorer som kan initiere og drive kreftutvikling (3). Hvilken rolle kromosominstabilitet/aneuploiditet har i kreftutvikling og årsakene til avviket i antall kromosomer i aneuploide svulster, er under kartlegging. Defekter i prosessene som regulerer og kontrollerer celledelingen er klare kandidater, for eksempel defekter i mitotisk sjekkpunkt, feil ved merotelisk binding, aneuploidisering via et tetraploid intermediat og monopolare spindler (3).

    I hovedvekten av nyere publiserte arbeider om kromosomale endringer ved kreft presenteres analyser utført på gennivå. Nyere studier viser imidlertid stor grad av intratumorheterogenitet (4), noe som gjør identifikasjon av universelle biomarkører utfordrende. Det er vist at DNA-ploiditet er en av de minst heterogene biomarkørene (4). DNA-ploidianalyser benyttes for å detektere større genomiske endringer (mer enn 5 % av total DNA-mengde) i en cellepopulasjon, og det er vist at metoden gir prognostisk informasjon for en rekke krefttyper (5–8).

    Danielsen og medarbeidere (5) har nylig foretatt en grundig gjennomgang av nytten av DNA-ploidianalyser for mange krefttyper og tilstander. I denne oversiktsartikkelen har vi valgt å legge vekt på de vanligste krefttypene og de krefttypene der vi mener metoden har best potensial som prognostisk markør.

    Målet med denne artikkelen er å gi en oversikt over genominstabilitet ved kreftsykdom målt ved DNA-ploidianalyse samt presentere en gjennomgang av den prognostiske verdien av slike analyser for pasienter med eggstokk-, endometrie-, prostata- og kolorektalkarsinom.

    Kunnskapsgrunnlag

    Kunnskapsgrunnlag

    Bakgrunnsmaterialet for artikkelen er basert på følgende søk i engelskspråklige artikler i PubMed «DNA ploidy AND prognosis AND (ovarian OR endometrial OR prostate OR colon OR colorectal) NOT review», begrenset til humant vev, for tidsrommet 1.1.2000 – 31.5.2016. Søket resulterte i 308 artikler.

    Inklusjonskriterier var artikler/studier hvor man hadde utført overlevelsesanalyse med DNA-ploidistatus for pasienter med eggstokk-, endometrie-, prostata- og kolorektalkarsinomer, arbeider med > 200 pasienter og artikler/studier hvor DNA-ploidianalyser var utført på hele enkeltkjerner. Oversiktsartikler ble kun benyttet som supplement.

    Artiklene ble først vurdert på bakgrunn av tittel og sammendrag, deretter lest i fulltekst der dette var nødvendig. 33 arbeider oppfylte inklusjonskriteriene – tre med pasienter med eggstokkarsinom, 14 med pasienter med endometriekarsinom, syv med pasienter med prostatakarsinom og ni med pasienter med kolorektalkarsinom.

    Resultater

    Resultater

    Eggstokkarsinom

    Eggstokkarsinom

    De tre artiklene som oppfylte inklusjonskriteriene for denne oversiktsartikkelen, viser at aneuploiditet er signifikant assosiert med dårligere sykdomsoverlevelse for pasienter med eggstokkarsinom (9–11), (tab 1). Lassus og medarbeidere fant at DNA-aneuploiditet er en signifikant prediktor for dårlig prognose hos 440 pasienter med serøse karsinomer (hasardratio 1,79) (10).

    Tabell 1

    Oversikt over arbeider der man har studert prognostisk verdi av DNA-ploidianalyser i svulster fra pasienter med eggstokkarsinom (2000 – 16). Forkortelser: ICM – bildecytometri, FCM – væskestrømscytometri (flow cytometry), FIGO – International Federation of Gynecology and Obstetrics. Univariat og multivariat henviser til statistiske analyser

    Førsteforfatter

    År

    Antall pasienter

    Metode DNA-ploidi

    DNA-ploidiklassifisering

    Histologisk typer

    FIGO--stadium

    Prognostisk informasjon

    Paulsen T (11)

    2011

    279

    ICM

    Diploid, tetraploid, aneuploid

    Serøs, mucinøs, endometrioid, klarcellet

    I

    Univariat og multivariat

    Lassus H (10)

    2011

    440

    FCM

    Diploid, aneuploid

    Serøs

    I–IV

    Univariat og multivariat

    Kristensen GB (9)

    2003

    284

    ICM

    Diploid, tetraploid, polyploid, aneuploid

    Serøs, endometrioid, mucinøs, klarcellet, blandet, småcellet

    I

    Univariat og multivariat

    For eggstokkarsinom i tidlig stadium fant vi ved undersøkelse av svulster fra 284 pasienter at de med diploide svulster hadde signifikant høyere tiårsoverlevelse enn de med aneuploide svulster (9). DNA-ploiditet var den beste prognostiske variabelen i multivariatanalyser, og det ble konkludert med at DNA-ploidianalyser kan benyttes for å avgjøre hvilke pasienter med eggstokkarsinom i tidlig stadium som bør få tilleggsbehandling med kjemoterapi etter kirurgi (9).

    Kvinner i fertil alder med diploid borderline eggstokktumor som ikke har fått ønsket antall barn, kan få foretatt fertilitetsbesparende kirurgi (12).

    Endometriekarsinom

    Endometriekarsinom

    Vi fant 14 arbeider (> 7 300 svulster) der man har studert sammenhengen mellom DNA-ploiditet og prognose i svulster fra pasienter med endometriekarsinom (13–26) (tab 2). Med kun ett unntak (25) var det klar sammenheng mellom DNA-ploiditet og prognose i disse arbeidene, og denne sammenhengen er også poengtert i oversiktsartikler (6, 8).

    Tabell 2

    Oversikt over arbeider der man har studert prognostisk verdi av DNA-ploidianalyser i svulster fra pasienter med endometriekarsinom (2000 – 16). Forkortelser: ICM – bildecytometri, FCM – væskestrømscytometri (flow cytometry), FIGO - International Federation of Gynecology and Obstetrics. Univariat og multivariat henviser til statistiske analyser

    Førsteforfatter

    År

    Antall pasienter

    Metode

    DNA-ploidiklassifisering

    Histologiske typer

    FIGO-stadium

    Prognostisk informasjon

    Sorbe B (24)

    2016

    373

    FCM

    Diploid, ikke-diploid

    Ikke-endometrioid

    I–IV

    Univariat og multivariat

    Green RW (14)

    2015

    1 140

    FCM

    Diploid, ikke-diploid

    Endometrioid

    I

    I univariat, men ikke i multivariat

    Njølstad TS (21)

    2015

    785

    ICM

    Diploid, ikke-diploid

    Endometrioid og ikke-endometrioid

    I–III

    I univariat, men ikke i multivariat

    Pradhan M (22)

    2012

    937

    ICM

    Diploid, tetraploid, aneuploid

    Endometrioid

    I–II

    I univariat, men ikke i multivariat

    Steinbakk A (25)

    2012

    224

    ICM

    Diploid, aneuploid

    Endometrioid

    I

    Ikke signifikant

    Song T (23)

    2011

    217

    FCM

    Diploid, aneuploid

    Endometrioid og ikke-endometrioid

    I

    Univariat og multivariat

    Lindahl B (16)

    2009

    1 396

    Ikke spesifisert

    Diploid, ikke-diploid

    Endometrioid

    I–II

    Univariat og multivariat

    Wik E (26)

    2009

    363

    FCM

    Diploid, aneuploid

    Endometrioid og ikke-endometrioid

    I–IV

    Univariat og multivariat

    Mangili G (20)

    2008

    222

    ICM

    Diploid, ikke-diploid

    Endometrioid

    I

    Univariat og multivariat

    Lundgren C (18)

    2004

    284

    ICM

    Diploid, aneuploid

    Endometrioid og ikke-endometrioid

    I

    Univariat og multivariat

    Hogberg T (15)

    2004

    335

    FCM

    Diploid, ikke-diploid

    Endometrioid og ikke-endometrioid

    I–II

    Univariat og multivariat

    Baak JP (13)

    2003

    463

    FCM

    Diploid, tetraploid, aneuploid

    Endometrioid og ikke-endometrioid

    I–IV

    I univariat, men ikke i multivariat

    Mangili G (19)

    2002

    203

    FCM

    Diploid, aneuploid

    Ikke spesifisert

    I–III

    Univariat og multivariat

    Lundgren C (17)

    2002

    376

    ICM

    Diploid, aneuploid

    Endometrioid og ikke-endometrioid

    I–IV

    Univariat

    I en studie som inkluderte 937 pasienter med endometrioide adenokarsinomer i FIGO-stadiene I-II (International Federation of Gynecology and Obstetrics, FIGO), ble det vist at risikoen for tilbakefall var signifikant høyere for pasienter med aneuploide svulster (27). I en studie med 1 140 pasienter observerte man signifikant sammenheng mellom DNA-ploidistatus og prognose i univariate overlevelsesanalyser, mens kun andelen celler i delingsfase hadde uavhengig prognostisk verdi i multivariatanalyser (14).

    DNA-ploidianalyser er blitt benyttet til å identifisere pasienter som har høy risiko for tilbakefall av kreftsykdom og som dermed kan ha nytte av tilleggsbehandling – og ikke minst for å prøve å unngå overbehandling av dem som har lav risiko for tilbakefall (15, 16, 20). I en slik studie fant man at ved endometriekarsinom i tidlig stadium som ble risikovurdert basert på DNA-ploiditet, var femårsoverlevelsen 95 % både for lavrisikogruppene som kun fikk kirurgisk behandling og for høyrisikogruppen som i tillegg fikk adjuvant vaginal radioterapi (28). Når DNA-ploidianalyse ble benyttet for å skille ut høyrisikopasienter, ble tilleggsbehandling kun gitt til 30,6 % av dem med endometriekarsinom FIGO-stadium IC, uten at dette førte til dårligere overlevelse (20). Tilsvarende kunne man med DNA-ploiditet skille ut lavrisikopasienter med FIGO-stadium I-II-endometriekarsinom, som uten å få tilleggsbehandling hadde 96 % femårsoverlevelse (15).

    Anbefalingen fra de nevnte studiene er at man bør benytte DNA-ploidianalyser til å identifisere høyrisikopasienter som bør ha tilleggsbehandling og for å unngå overbehandling av pasienter med lavrisikotumor. I det norske handlingsprogrammet for gynekologisk kreft blir DNA-ploiditet beskrevet som en etablert og veldokumentert prognostisk markør som anbefales brukt for pasienter med noen typer endometriekarsinom (29).

    Prostatakarsinom

    Prostatakarsinom

    I en konsensusrapport fra 2000 som omhandler prognostiske faktorer for prostatakreftpasienter, ble DNA-ploiditet valgt som en kategori II-markør, det vil si «faktorer som er godt studert både biologisk og klinisk, men som bør valideres i statistisk robuste studier» (30). Siden den gang er det utført syv store studier, som til sammen inkluderer over 7 000 svulster fra pasienter med prostatakarsinom hvor relasjonen mellom DNA-ploiditet og prognose er undersøkt (31–37) (tab 3).

    Tabell 3

    Oversikt over arbeider der man har studert den prognostiske verdien av DNA-ploidianalyser for pasienter med prostatakarsinom (2000 – 16). Forkortelser: ICM – bildecytometri, FCM – væskestrømscytometri (flow cytometry), TNM – Tumor-Nodes-Metastasis. Univariat og multivariat henviser til statistiske analyser

    Førsteforfatter

    År

    Antall pasienter

    Metode

    DNA-ploidiklassifisering

    Gleason- skår

    TNM-stadium

    Prognostisk informasjon

    Tollefson MK (37)

    2014

    451

    ICM

    Diploid, ikke-diploid

    6 – 9

    T1–T3

    I univariat, men ikke i multivariat

    Thompson RH (36)

    2007

    2 728

    FCM

    Diploid, tetraploid, aneuploid

    2 – 10

    T2–Tx

    Univariat og multivariat

    Bahn DK (31)

    2004

    447

    FCM

    Diploid, tetraploid, aneuploid

    2 – 10

    T1–T4

    Ikke signifikant

    Lau WK (34)

    2002

    407

    Ikke spesifisert

    Diploid, tetraploid, aneuploid

    ≥ 8

    T2, T3 og TxN+

    I univariat, men ikke i multivariat

    Lau WK (35)

    2001

    263

    Ikke spesifisert

    Diploid, tetraploid, aneuploid

    3 + 4, 4 + 3

    T2a–T3b

    Univariat og multivariat

    Blute ML (32)

    2001

    2 518

    FCM

    Diploid, tetraploid, aneuploid

    2 – 10

    T2, T3

    Univariat og multivariat

    Cheng L (33)

    2000

    212

    FCM

    Diploid, tetraploid, aneuploid

    6 – 10

    T2a–T3b

    Ikke signifikant

    De fleste av disse studiene (fem av syv) viste at aneuploide svulster er assosiert med dårligere prognose (32), (34–37), mens i to studier så man ingen sammenheng mellom aneuploiditet og sykdomsoverlevelse (32, 34). I de arbeidene som inkluderte flest pasienter (n > 2 500), ble det observert en signifikant sammenheng mellom DNA-ploiditet og prostatakreftresidiv (31, 33). Pasienter med aneuploide svulster fikk signifikant oftere tilbakefall av sykdom enn pasienter med diploide svulster (henholdsvis 60 % og 81 % progredieringsfri femårsoverlevelse) (32, 36).

    Siden DNA-ploidistatus er en prognostisk markør for pasienter med prostatakarsinom, også innenfor gruppen av pasientene med Gleason-skår 7 (35, 38), mener vi at DNA-ploiditet i større grad kan bli tatt i bruk for å identifisere pasienter med lite aggressive tumorer. Pasienter med et lite aggressivt prostatakarsinom kan antagelig ha best utbytte av aktiv overvåkning.

    Kolorektalkarsinom

    Kolorektalkarsinom

    Vi fant ni arbeider hvor man har studert sammenhengen mellom DNA-ploiditet i svulster fra pasienter med kolorektalkarsinom og prognose (39–47) (tab 4). Samtlige arbeider som tilfredsstilte inklusjonskriteriene viser at det er en sammenheng mellom aneuploiditet og dårlig prognose for denne pasientgruppen.

    Tabell 4

    Oversikt over arbeider der man har studert den prognostiske verdien av DNA-ploidianalyse for pasienter med tykktarmskarsinom (2000 – 16). Forkortelser: ICM – bildecytometri, FCM – væskestømscytometri (flow cytometry), TNM – Tumor-Nodes-Metastasis. Univariat og multivariat henviser til statistiske analyser

    Førsteforfatter

    År

    Antall pasienter

    Metode DNA-ploidianalyser

    DNA-ploidiklassifisering

    Stadium

    Prognostisk verdi

    Hveem TS (44)

    2014

    579

    ICM

    Diploid, ikke-diploid

    TNM I–III

    Univariat og multivariat

    Bondi J (39)

    2009

    219

    ICM

    Euploid, aneuploid

    Dukes A–D

    Univariat og multivariat

    Buhmeida A (40)

    2009

    253

    ICM

    Diploid, tetraploid, aneuploid, multiploid

    TNM II

    Univariat og multivariat

    Sun XF (47)

    2006

    278

    FCM

    Diploid, tetraploid, aneuploid

    Dukes A–D

    Univariat og multivariat

    Sinicrope FA (46)

    2006

    528

    FCM

    Diploid, tetraploid, aneuploid

    TNM II og III

    Univariat og multivariat

    Chang SC (41)

    2006

    213

    FCM

    Diploid, aneuploid

    TNM I–IV

    Univariat og multivariat

    Garrity MM (43)

    2004

    366

    FCM

    Diploid, ikke-diploid

    Dukes B–C

    Univariat og multivariat

    Chen HS (42)

    2002

    666

    FCM

    Diploid, aneuploid

    Dukes A–C

    Univariat

    Purdie CA (45)

    2000

    256

    FCM

    Diploid, aneuploid

    Dukes A–C

    Univariat

    I tillegg er det i tre store metaanalyser, som alle inkluderte over 5 000 pasienter (7, 48, 49), konkludert med at pasienter med aneuploide svulster har signifikant lavere femårsoverlevelse (hasardratio 1,45) enn pasienter med diploide svulster (48, 49). Videre er det observert en mortalitetsreduksjon på >15 % for pasienter med diploide svulster (48) og sammenheng mellom aneuploiditet og mer avanserte kreftstadier (7).

    Walther og medarbeidere (49) påpeker at metoden er spesielt lovende for pasienter med sykdom i TNM-stadium II-III hvor man vurderer tilleggsbehandling. De anbefaler å utføre kliniske studier hvor man benytter DNA-ploiditet (diploid versus aneuploid) som prognostisk markør (49).

    Diskusjon

    Diskusjon

    30 av 33 arbeider som oppfylte inklusjonskriteriene for denne oversiktsartikkelen, konkluderer med at DNA-ploidiundersøkelser gir prognostisk informasjon for pasienter med eggstokk-, endometrie-, prostata- og kolorektalkarsinom. Imidlertid kan ulik konklusjon angående prognostisk verdi av analysene blant annet skyldes heterogenitet i inkluderte pasienter i forhold til histologiske undergrupper og stadier eller ulike metoder for DNA-ploidipreparering og -klassifisering.

    Den prognostiske verdien av DNA-ploidiundersøkelser synes å være best når det gjelder tidlige stadier av kreftsykdom (5). Videre er bildecytometri bedre enn væskestrømscytometri, fordi man i førstnevnte kan identifisere små aneuploide kjernepopulasjoner og fordi antallet konkluderende analyser er høyere (50).

    Gjennomgang av de senere års publikasjoner om DNA-ploidiundersøkelser ved eggstokk-, endomerie-, prostata- og kolorektalkarsinom viser at disse pasientgruppene kan ha nytte av DNA-ploidimålinger når det gjelder veiledning for videre behandling.

    For pasienter med eggstokkarsinom i tidlige stadier anbefaler Nasjonalt handlingsprogram for gynekologisk kreft at DNA-ploidianalyser benyttes for å avgjøre behovet for tilleggsbehandling og til veiledning i valg av fertilitetsbevarende kirurgi (29).

    Kliniske studier viser at DNA-ploidianalyser har potensial for risikovurdering av pasienter med endometriekarsinom – man kan identifisere høyrisikopasienter som bør ha tilleggsbehandling og unngå overbehandling av pasienter med lavrisikotumor (15, 16, 20, 28). Nasjonalt handlingsprogram for gynekologisk kreft anbefaler også bruk av DNA-ploidianalyser for risikostratifisering av pasienter med noen typer endometriekarsinom (29).

    Prostatakarsinom er den vanligste krefttypen hos menn i Norge, og overlevelsen er relativt god (51). I og med at bivirkningene av radikal behandling av prostatakarsinom kan være store (inkontinens og erektil dysfunksjon), er dette en pasientgruppe som vil kunne ha spesiell nytte av prognostiske markører, som for eksempel DNA-ploiditet, som kan forutsi aggressiviteten til den enkelte svulsten – slik at man kan unngå overbehandling.

    Vår litteraturgjennomgang viser at DNA-ploiditet er en lovende klinisk markør for pasienter med kolorektalkarsinom og at metoden bør inkluderes i kliniske studier for å bekrefte klinisk nytte.

    DNA-ploidianalyser gir et grovt mål på kromosomale avvik, og metoden er en generell prognostisk markør for pasienter med karsinom. Totalt sett vil DNA-ploidianalyser kunne bidra til økt kunnskap om hvilken behandling pasienten vil ha nytte av. Dermed kan man sikre pasienten adekvat behandling uten å overbehandle.

    Vi takker Marte Avranden Kjær og Kari Anne Risan Tobin for innspill til manuskriptet.

    PDF
    Skriv ut

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media