Flinke leger?
Vi leger liker å være flinke, og «flinkhetens logikk» handler om å opphøye det som er enkelt å måle. Det er trolig derfor vi berømmer den legen som kan ramse opp doseringer og behandlingsforløp. Forstå oss rett – den dyktige legen trenger tillært medisinsk kunnskap og teknisk fingerspisskompetanse, det er det ingen tvil om. Imidlertid trenger hun noe mer for å være faglig dyktig – mer spesifikt egenskaper som eksempelvis empati, pragmatisme, trygghet, beslutsomhet, dedikasjon og klokskap.
Vårt inntrykk er at slike egenskaper ofte ikke tas med i dyktighetsregnskapet i medisinerutdanningen og legejobben. Det er synd hvis profesjonell oppførsel og humanistiske trekk ved legegjerningen glemmes i faglighetsregnestykket fordi det tar lengre tid å oppdage, er lite målbart og dårlig egnet for rangering.
Vi har beskrevet to konkurrerende forståelser av faglig dyktighet. En smal forståelse, som innebærer stor grad av boklig lærdom og teknisk fingerspisskompetanse, og en vid forståelse, som i tillegg omfatter egenskaper som gjør det mulig for oss å forstå og behandle pasienten bedre. Vi kan se for oss flere innvendinger til denne vide forståelsen av faglighet. Her tar vi for oss noen av dem.
Den første: Som leger gjør vi viktige prioriteringer, som karikert kan se slik ut: «Når alt kommer til alt, handler legerollen om å stille rett diagnose og gi pasienten korrekt behandling.» Er dette nok? Det er ikke alltid gitt hva korrekt diagnose eller behandling er. Og hvordan pasienten selv opplever legemøtet og hva han ønsker, betyr mye, også for behandlingen. Det kreves ofte stor kløkt for å finne ut av «hva som er til pasientens beste». Dessuten – hvis vi lar pasienten snakke fritt og lytter aktivt, kommer vi trolig i det fleste tilfeller raskere frem til riktig diagnose (4).
Den andre: «Vi bør velge den kalde og kunnskapsrike legen fremfor den varme og kunnskapsløse.» Hvem vil vel ikke foretrekke dr. House fremfor dr. Dyregod? I den virkelige verden er dette neppe noen nødvendig prioritering, siden det trolig ikke finnes noen negativ korrelasjon mellom intelligens og empati. Den faglig dyktige legen må utøve og øve på alle sider ved sitt virke.
Den tredje: Noen vil kanskje innvende at faglig dyktighet er forbeholdt de mest «erfarne» legene. Er det en kausal sammenheng mellom antall timer på jobb og faglig dyktighet? Resultatene til Hertzberg og medarbeidere viser blant annet at legene selv mener en god lege er dedikert og at faglig dedikasjon måles i hvor mye legen er på jobb og hvor effektiv hun er (5). Stemmer dette, vil de eldste vinne fordi de har mest erfaring. Men erfaring uten refleksjon blir ikke nødvendigvis til forbedring, det kan like godt befeste uvaner. Fortiden vet ikke alltid best.
Vi kan definere faget vårt på mange måter, men å redusere det til ren fysiologi, algoritmepugging, diagnosekriterier eller prosedyrer er lite nyttig. Det frarøver oss muligheten til å utøve yrket på en god måte. Det frarøver også pasienten faglig dyktige leger. Hvis vi utelukkende fremelsker egenskaper som i stor grad kan automatiseres, truer vi den fremtidige legerollen (6, 7).
Medisinen befinner seg i skjæringspunktet mellom flere fag (8). Det er innslag av naturvitenskap, samfunnsvitenskap og humaniora – og ikke minst mye erfaring og klokskap. Å være en faglig dyktig lege er dermed vanskelig, men ikke umulig. Et skritt på veien er å diskutere hva vi ønsker at medisinsk faglighet bør være? Den faglige dyktige legen har mange egenskaper som bør trenes fra første dag på studiet og gjennom hele yrkeskarrieren, og som ikke må glemmes eller nedprioriteres fordi de ikke kan måles like godt eller enkelt som annen dyktighet.