Fjerndiagnostisering

Karsten Hytten diskuterer etikken ved «fjerndiagnostikk. Temaet er viktig og fortjener refleksjon, men det er nødvendig å nyansere betegnelsen fjerndiagnostikk. Innen medisinen regnes tentativ diagnose basert på systematisk gjennomgang av all journalinformasjon og annen medisinsk informasjon, f.eks. fra fastleger, ikke som fjerndiagnostikk selv om legen personlig ikke har undersøkt pasienten. Det gjelder også innen psykiatri. Der har man for flere tiår tilbake utarbeidet metoder for systematisk innhenting av journalinformasjon som er nødvendig for kriteriebasert diagnostikk og slik kommet frem til sannsynlige diagnoser.

Hytten trekker frem min diagnostikk av 22. juli-drapsmannen som eksempel på fjerndiagnostikk. Foruten tilgang til de to omfattende rettspsykiatriske erklæringer, hadde jeg også tilgang til informasjon som bare delvis er kommet offentligheten for øre. Det gjelder f.eks. journalinformasjon allerede fra drapsmannen var 2-3 år gammel. Jeg observerte ham også i en hel uke mens han forklarte seg i retten for lukkede dører. Også det gav viktig informasjon som ikke er offentlig tilgjengelig. Viktig er også at i 22.juli-saken var mine vurderinger rekvirert av bistandsadvokatene og ikke initiert av meg personlig. Jeg ble også anmodet om å fremføre mine vurderinger for åpen rett, dog uten at jeg skulle omtale all informasjon jeg kjente til om hans tidligere livsløp.

Personlig mener jeg at diagnostikk basert på så omfattende informasjon ikke kan kalles fjerndiagnostikk. Norsk rett tillater da også gjennomgang av all medisinsk informasjon som grunnlag for tentativ diagnostikk innen medisin, f.eks. i sivilrettslige saker eller i straffesaker hvor tiltalte ikke ønsker å la seg intervjue, men hvor diagnostikk kan ha betydning for eventuell dom.

Hva gjelder psykiatrisk diagnostikk av politikere basert på studier av deres taler, Twitterytringer, offentlig tilgjengelig uttalelser fra personer som har arbeidet sammen med vedkommende, offentlige dokumenter (rettssaker) og ulike biografier, er etikkaspektet mer komplisert. Grunnregelen er at i politikk, religion og kjærlighet bør man avstå fra diagnostisering. Samtidig er det politikere som er så selvforherligende, uempatiske og aggressive mot alt og alle som har andre oppfatninger enn dem selv at de kan representere en fare for et demokratisk samfunn hvor respekt for annerledes tenkende er sentralt.

Goldwater var ikke en slik person, men det er som kjent mange som mener at den nåværende amerikanske president faller i denne kategorien. Scharffenberg fikk anerkjennelse for allerede i 1933 å varsle om hvilke destruktive implikasjoner Hitlers psyke kunne få. Er det etisk forsvarlig å forbli taus hvis det kommer nye politikere til makten som kan ha mange av de samme destruktive kvaliteter selv om vedkommende ikke kan sies å være en ny Hitler og inntil videre i alle fall holdes i tømmene av mer edruelige politikere? Personlig synes jeg det ikke er noe enkelt svar på dette, så lenge en rimelig fundert psykiatrisk beskrivelse kan gi vesentlig orientering om hvordan politikeren vil reagere og hvordan et samfunn best forholder seg til en slik personlighet.

Ulrik Fredrik Malt mener jeg har unyanserte betraktninger rundt betegnelsen fjerndiagnostikk. Slik jeg bruker betegnelsen, handler det om å stille diagnose uten personlig undersøkelse. Jeg er selvsagt helt enig i at det er fullt mulig å stille relativt presise diagnoser basert på andre kilder enn personlig undersøkelse av et menneske. Dette skjer i utstrakt grad i medisinen slik Malt illustrerer. Men da har legen mandat til å gjøre det – enten fordi en pasient har gitt sitt samtykke eller fordi legen er oppnevnt som medisinsk faglig sakkyndig av offentlig instans. Mitt hovedpoeng er imidlertid å løfte fram det etisk svært problematiske i å gjøre diagnostiske vurderinger av et menneske når en faktisk ikke har et slikt mandat.

I min artikkel har jeg ikke kommentert eller kritisert Malts rolle under rettssaken mot 22. juli- terroristen, men valgt å illustrere ovennevnte poeng ved å henvise til en debatt mellom Malt og Øverenget i Aftenposten. I denne debatten synes Malt å mene at han har mandat til å gjøre diagnostiske vurderinger (trolig basert på hans rolle under rettssaken), mens Øverenget mener at Malt ikke har dette mandatet.

Det er interessante avveininger Malt drøfter når det gjelder omtale av politikeres helse. Situasjonen i USA har ført til at flere kolleger har gått ut offentlig med sin bekymring for president Trump og har stilt eksplisitte psykiatriske diagnoser på ham. Det gjenstår å se om dette på noen måte bidrar til å bevare demokratiet i USA - hvis det har vært formålet.

Ønsker man å drøfte etiske problemstillinger omkring offentlig presentasjon av diagnoser av mennesker som legen ikke har snakket med personlig, er det min oppfatning at man bør velge eksempler som er godt egnet til å illustrere problemstillingen. Hyttens eksempel omhandler kritikk fra en person som mente at en uttalelse i Aftenposten om at man ikke skal latterliggjøre en psykisk syk person var et brudd på taushetsplikten. Når Hytten bruker dette som eksempel for å drøfte etikkspørsmålet ved «fjerndiagnostisering», tar han i virkeligheten opp om det er etisk riktig å skrive eller si noe i offentligheten om at en person er psykisk syk når man av aktoratet i en straffesak er bedt om å vurdere diagnoser og presentere disse i åpen rett som i dette tilfellet faktisk også ble direktesendt i TV og senere var tilgjengelig på nettet. Det er en legitim debatt, men avsporer fra det som synes å være Hyttens anliggende, nemlig diagnostikk uten at det foreligger en slik offentlig anmodning.

Hvis fjerndiagnostikk skal være fokus for en etisk debatt, er det min oppfatning at det vil være mer relevant å drøfte om fagfolk offentlig kan kritisere diagnostiske overveielser i en sak hvor diagnoser allerede er blitt offentliggjort i media hvis kriteriene for diagnosen og selve diagnosen allerede er publisert offentlig selv om man ikke personlig har snakket med den det gjelder. Personlig tror jeg at det finnes situasjoner hvor dette kan være aktuelt for å forebygge feil eller misbruk av psykiatriske diagnoser eller for å problematisere eventuell uetisk holdning overfor psykisk syke mennesker. Men at dette er et etisk vanskelig felt er det enighet om.