Mens vi venter på Høie

Hege Gjessing Om forfatteren

Legeforeningen har forventninger til at regjeringen ikke bare legger planer, men også begynner å levere. Da er det synd at helse ikke ble en vinner i årets statsbudsjett. Ministeren har selv innrømmet at han ligger 700 millioner etter egne løfter.

Tærne kribler i Legenes hus om dagen. Ikke fordi vi gleder oss til pepperkakene, men fordi det skjer litt lite. Nylig ble jeg oppringt av en kollega som hadde falt og skadet benet. I fire dager lå han med Ringer og morfin fordi operasjonen hans ble utsatt tre ganger; andre trengte det mer, og han var «ung og frisk». (Han er i 60-årene). Dette er bare ett eksempel fra et helsevesen med kapasitetsutfordringer.

Forslaget om fritt behandlingsvalg har fått kritikk på alle fronter og selv om Legeforeningen støtter pragmatisk bruk av det private, under forutsetning av at de offentlige helsetjenestene ikke blir skadelidende, mener vi psykisk helse og rus er uegnede som piloter for dette prosjektet. Det vi allerede vet er at forslaget, slik det foreligger, fører til mer byråkrati.

Hvordan oppheving av behandlingstaket vil virke er vanskelig å si. Det må uansett være en riktig balanse mellom oppgaver og folk til å løse oppgavene. Historien til min kollega illustrerer at dette ikke er tilfellet i dag.

I løpet av neste år kommer tre stortingsmeldinger: Primærhelsetjenestemeldingen, Nasjonal helse- og sykehusplan og Folkehelsemeldingen. Helsetjenestepolitikken skal dermed gjennomgås fra A til Å. Vi går derfor en spennende tid i møte.

Departementet har gode prosesser og en åpen og imøtekommende holdning. Likevel begynner jeg å kjenne på en gryende bekymring for utsettelser av det som haster og nye dokumenter som inneholder fine ord og vendinger, men lite håndfast. Dessuten vet vi såpass mye om noen av hovedproblemstillingene at det ikke er nødvendig å vente på rapporter:

Vi trenger flere fastleger hvis intensjonene i samhandlingsreformen skal føre til bedre helsetjenester i praksis. Det er store forskjeller mellom kommunene når det gjelder ivaretakelsen av de eldste pasientene og en økende uro for underbehandling.

Flere nye sykehus må bygges parallelt. Køsystemet vi ser i dag skaper følgeproblemer med stadig eldre utstyr, ineffektivitet og fare for legionellautbrudd på grunn av gamle rør. Vi mener det er helt nødvendig med en investeringspakke for sykehus – det er ikke mulig å spare opp nok investeringsmidler.

Avtalespesialistene er effektive og tilgjengelige. De bør utnyttes bedre gjennom etablering av flere hjemler. Det finnes krefter i foretakene og RHF-ene som ønsker full kontroll over avtalespesialistene. Da snakker vi ikke lenger om avtalespesialister, men spesialister som jobber poliklinisk og samtidig selv betaler for utstyr og lokaler. Det er lite bærekraftig. Til sist er det beregnet høy avgang av overleger de neste årene. Noen må ta over arbeidet.

Helsevesenet er preget av et tiår med for stramme budsjetter. Det har ført til utfordringer og problemer i neste runde. Historien er ikke Høies ansvar, men det er viktig at han kommer på banen og viser et tydelig retningsskifte mot bedre løsninger.

Kommentarer

(3)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.

Erling Pedersen

Det forundrer meg at Legepresidenten skriver at Legeforeningen mener psykisk helse og rus er uegnede som piloter for Fritt behandlingsvalg (1). Er det ikke på tide at psykisk helse og rusfeltet blir tatt på alvor i spesialisthelsefamilien slik somatikken alltid blir? Og hvis noen raskt skulle få nyte godt av de tenkte positive sidene av Fritt behandlingsvalg, så burde det absolutt være disse pasientgruppene. Oversikt fra 2014 over ventetider og pasientrettigheter 2. tertial fra NPR og Helsedirektoratet viser at det særlig er ruspasienter som venter lengst på behandling (2).

Hege Gjessing

Gjessing svarer:

Peter Olsson

Fritt behandlingsvalg, som omtales i Presidentens leder (1), gir pasientene mer makt og legene mindre makt på godt og vondt. Lovforslaget som nylig ble lagt frem av Høie (2), vil etter mitt syn føre til mest vondt, blant annet fordi penger kommer til å dreneres vekk fra vital medisinsk virksomhet til meningsløse og kostbare medisinske åtgjerder.

Anbefalte artikler