Høydoserate brakyterapi mot residiverende endetarmskreft etter konvensjonell residivbehandling

Høydoserate brakyterapi

Fokal behandling har i det siste fått økt oppmerksomhet innenfor palliativ kreftbehandling. Høydoserate brakyterapi (HDR-BT: høy stråledose per tidsenhet, braky (gresk: kort): strålebehandling med kort rekkevidde) er en strålebehandlingsteknikk som tillater doseeskalering i et vevsvolum samtidig som naboorganene skånes. Denne metoden har fra 1930-årene og frem til i dag vært et sentralt element i radikal kurativ strålebehandling av gynekologisk kreft på Radiumhospitalet. Pasientene behandles med kombinert ekstern strålebehandling og interstitiell og intrakavitær høydoserate brakyterapi (4). Da strålekildene implanteres direkte inn i tumor, tillater metoden avsetning av stråledoser med høy presisjon og kort rekkevidde, og dosen kan eskaleres opp til et nivå som er biologisk letal for alle tumorceller. I motsetning til ekstern strålebehandling der strålene genereres fra en ekstern kilde, oppnår man redusert risiko for vevsreaksjoner i omkringliggende strålesensitive bløtdelsstrukturer som hud, tarm, blære, genitalia interna og eventuelt prostata – tradisjonelle bivirkninger som ekstern behandling vanligvis påfører pasientene.

I 2004 ble høydoserate brakyterapi innført i behandlingen av prostatakreft i Norge. Til nå er det behandlet ca. 800 prostatakreftpasienter med denne behandlingsformen på Radiumhospitalet, og resultatene etter behandling av de 275 første pasientene er gode både når det gjelder tumorkontroll og bivirkninger (5) – (7). Etterladningsteknikken som benyttes er meget strålehygienisk, da strålekildene introduseres automatisk inn i hule stålnåler i tumor uten at helsepersonell er til stede (8). Brakyterapi er også tatt i bruk internasjonalt i behandlingen av en rekke andre solide tumorer, som regel i et multimodalt opplegg med kurativ målsetning.

På bakgrunn av vår betydelige erfaring med høydoserate brakyterapi av prostatakreft fant vi grunn til å introdusere metoden i behandlingen av to pasienter med residiv av endetarmskreft der gode tumorrettede behandlingsmetoder var uttømte. Pasientene hadde ingen komplikasjoner etter høydoserate brakyterapi og senere i sykdomsforløpet, og vi oppnådde komplett remisjon av lokal sykdomsaktivitet både radiologisk og scintigrafisk vurdert med MR- og PET-skan hos begge pasienter (fig 1). Dette er i samsvar med resultatene til Kolotas, som av 20 transperineale og 20 transsakrale CT-veiledede implantasjoner observerte kun fire pasienter med tumorprogrediering i bestrålt volum (9). Ingen i dette materialet fikk akutte komplikasjoner, men én pasient utviklet en fistel etter åtte måneder. Dette kan være en risiko hvis det oppstår tynntarmsperforasjon under prosedyren. Alle oppnådde minst 90 % smertereduksjon, med en median varighet på fem måneder. Etter 15 måneders oppfølging var 66 % av pasientene døde av fjernmetastaser. I litteraturen beskrives også biokjemisk effekt med fall av karsinoembryonalt antigen (CEA) etter høydoserate brakyterapi (10). Andre rapporterer også om god lokal kontroll og palliasjon der ikke-radikal kirurgi av bekkenresidiver har vært kombinert med høydoserate brakyterapi (8,11). Imidlertid er langtidskomplikasjoner i form av vevsnekrose og induksjon av ny cancer kjent hos langtidsoverlevere etter strålebehandling. Denne risikoen må alltid overveies når strålebehandling tas i bruk på nye indikasjoner (12).