Duchennes muskeldystrofi

Ellen J. Annexstad; Inger Lund-Petersen; Magnhild Rasmussen

doi:10.4045/tidsskr.13.0836

Oversiktsartikkel

Duchennes muskeldystrofi

English

Ellen J. Annexstad, Inger Lund-Petersen, Magnhild Rasmussen

Se alle artikler

Ellen J. Annexstad

Ellen J. Annexstad (f. 1973) er spesialist i barnesykdommer med spesialkompetanse i barnenevrologi og overlege. Hun er ph.d.-stipendiat ved Kompetansesenter for medfødte muskelsykdommer, der hun kartlegger norske pasienter med Duchennes muskeldystrofi som er under 18 år.

Forfatter har fylt ut ICMJE-skjemaet og oppgir følgende interessekonflikter: Hun har jobbet med en studie støttet av Glaxo-Smith-Kline.

Email: ellann@ous-hf.no

Kompetansesenter for medfødte muskelsykdommer

Oslo universitetssykehus

og

Barneavdelingen

Sykehuset Østfold Fredrikstad

Se alle artikler

Inger Lund-Petersen

Inger Lund-Petersen (f. 1941) er pensjonert fysioterapeut og tidligere leder og konsulent ved Kompetansesenter for medfødte muskelsykdommer.

Forfatter har fylt ut ICMJE-skjemaet og oppgir ingen interessekonflikter.

Kompetansesenter for medfødte muskelsykdommer

Oslo universitetssykehus

Se alle artikler

Magnhild Rasmussen

Magnhild Rasmussen (f. 1951) er dr.med., spesialist i barnesykdommer med spesialkompetanse i barnenevrologi og overlege.

Forfatter har fylt ut ICMJE-skjemaet og oppgir følgende interessekonflikter: Hun har fått bidrag til kongressdeltakelse fra Genzyme og har jobbet med en studie støttet av Glaxo-Smith-Kline.

Barneavdeling for nevrofag

og

Kompetansesenter for medfødte muskelsykdommer

Oslo universitetssykehus

Abstract

BAKGRUNN

Duchennes muskeldystrofi er en av de mest alvorlige muskelsykdommene i barnealder. De siste 20 år er det etablert behandlingstilbud som har bedret pasientenes livskvalitet og levetidsutsikter betydelig. Vi presenterer hovedtrekkene ved sykdommen og behandlingen og gjennomgår mulige fremtidige behandlingsalternativer.

KUNNSKAPSGRUNNLAG

Artikkelen er basert på litteratursøk i PubMed, gjeldende internasjonale retningslinjer og egne kliniske erfaringer.

RESULTATER

Tett oppfølging ved tverrfaglig habiliteringsteam utgjør basis i behandlingen. Behandling med glukokortikoider kan bremse sykdomsutviklingen og gi bedre motorisk funksjon på kort sikt. Behandlingen kan medføre bivirkninger, som må overvåkes og som kan kreve intervensjon. En ikke ubetydelig andel av pasientene har kognitive og nevropsykiatriske vansker som krever tiltak. Aktiv intervensjon ved tegn til respirasjons- eller hjertesvikt er viktig. Mer kausal behandling ved Duchennes muskeldystrofi er under utprøvning og gir forsiktig håp for fremtidens pasienter.

FORTOLKNING

Med bedret behandlingstilbud og økte levetidsutsikter følger nye problemstillinger for pasienter med Duchennes muskeldystrofi og deres familier. Dette vil stille nye krav til hjelpeapparatet. Pasientene har behov for tett og omfattende oppfølging også i overgangen fra barn til voksen.

Abstract

RESULTS

Close monitoring by an interdisciplinary rehabilitation team forms the basis of treatment. Treatment with glucocorticoids can slow disease progression and improve motor function in the short term. The treatment may cause side effects, which must be monitored and which may require intervention. A not insignificant proportion of patients have cognitive and neuropsychiatric problems that must be addressed. Active intervention in response to signs of respiratory or cardiac failure is important. More causal treatment of Duchenne muscular dystrophy is under testing and offers cautious hope for future patients.

Artikkel

Duchennes muskeldystrofi er den vanligste formen for muskelsykdom i barnealder, og en av de mest alvorlige. Sykdommen er progredierende, arvelig og rammer nesten utelukkende gutter (1). Ved inngangen til 1990-årene var gjennomsnittlig levealder for pasientgruppen knapt 20 år (1, 2). De siste 20 år har imidlertid behandlingen og oppfølgingen endret seg mye, slik at barn som får diagnosen i dag kan ha håp om å overleve og ha etter forholdene god livskvalitet inn i 30 – 40 års alderen (1, 3).

I denne artikkelen gir vi en oversikt over sykdommen, med vekt på nyere kunnskap om behandling samt problemstillinger som oppstår med økende levetidsutsikter.

Kunnskapsgrunnlag

Artikkelen er basert på et litteratursøk i PubMed. Vi benyttet søkeordene «Duchenne» og «muscular dystrophy» i en lang rekke kombinasjoner med relevante søkeord for det enkelte tema i hvert avsnitt. I tillegg har vi gått gjennom konsensusdokumenter (1, 4) – (9) og relevante deler av det tilhørende kildematerialet. Søket ble avsluttet 18.6. 2013.

Etter en skjønnsmessig vurdering av innhold og relevans er totalt 71 artikler gjennomgått, og 31 av disse plukket ut som kunnskapsgrunnlag for denne artikkelen. Litteraturen er supplert av egne kliniske erfaringer med barn og unge med Duchennes muskeldystrofi i Norge.

Genetisk grunnlag og diagnostikk

Duchennes muskeldystrofi arves X-bundet recessivt og skyldes en mutasjon i DMD-genet, lokalisert til kromosom Xp21 (10). Så langt er mer enn 4 700 ulike mutasjoner identifisert i dette meget store genet. Hos omtrent en tredel av pasientene gjenfinnes mutasjonen ikke hos mor (11).

Mutasjonene fører til manglende produksjon av dystrofin (12), som er et strukturelt protein i muskelcellene. I hovedsak ser det ut til at en mutasjon som forstyrrer leserammen ved translasjon av mRNA til protein, gir stor eller total mangel på funksjonelt dystrofin og den alvorlige fenotypen Duchennes muskeldystrofi, mens man ved en mutasjon som ikke påvirker leserammen, får et delvis fungerende genprodukt og en mildere fenotype (Beckers muskeldystrofi) (11). Begrepet «dystrofinopati» omfatter begge fenotyper, og det er en glidende overgang mellom dem.

Forekomsten av Duchennes muskeldystrofi er anslått til 1 per 3 500 – 6 000 nyfødte gutter. Kvinnelige bærere er vanligvis asymptomatiske, men noen fremviser lette symptomer på muskelsykdom, og om lag 10 % kan utvikle isolert kardiomyopati (13). Mødre til gutter med Duchennes muskeldystrofi og deres kvinnelige førstegradsslektninger bør alltid tilbys genetisk veiledning. Fostervannsdiagnostikk er tilgjengelig for gravide kvinnelige bærere.

I de fleste tilfeller lar diagnosen seg stille gjennom en kombinasjon av typisk klinisk uttrykk, femsifret kreatinkinase og genanalyse. Det kliniske forløpet ved Duchennes muskeldystrofi er skissert i tabell 1. Det er viktig å presisere at det er store individuelle forskjeller i hvor raskt sykdomsutviklingen skjer. Muskelbiopsi kan i tvilstilfeller fortsatt gi viktig tilleggsinformasjon om graden av dystrofinmangel, men er ikke lenger en obligatorisk del av diagnoseprosessen (1).

Tabell 1

Typisk naturlig forløp ved ubehandlet Duchennes muskeldystrofi. Merk at det er store individuelle forskjeller i hvor raskt utviklingen skjer

Alder	Kliniske tegn på muskelsvinn
Til 2 år	Ofte lett forsinkede motoriske milepæler, eventuelt gange nærmere to års alder
Fra 3 – 4 år	Vansker med å hoppe, løpe, bevege seg i ulendt terreng og gå trapper Redusert fysisk utholdenhet sammenliknet med andre barn Klatrer med armene opp langs egne bein fra liggende til stående stilling (Gowers tegn) Pseudohypertrofi av leggmuskulatur
Fra 5 – 8 år	Avflatende motorisk utvikling Påfallende bevegelsesmønster: økt lumbal lordose, økt medsving av armene, bred vaggende gange, tågange
Før 13 år	Bortfall av selvstendig gangfunksjon
Etter opphør av gangfunksjon	Gradvis svekkelse av muskulatur i overkropp, armer og hender Utvikling av nevromuskulær skoliose Svekket respirasjonsmuskulatur i økende grad Utvikling av kardiomyopati og/eller hjerterytmeforstyrrelser Svekkelse av tale- og svelgefunksjon

Medikamentell behandling

Det finnes ingen kurativ behandling for Duchennes muskeldystrofi. Imidlertid er det nå godt dokumentert at behandling med glukokortikoider gir bedre muskelstyrke og motorisk funksjon på kort sikt (14). Det ser også ut til at glukokortikoider reduserer risikoen for utvikling av behandlingskrevende skoliose (15) og utsetter utviklingen av respiratorisk og eventuelt av kardial affeksjon (1, 15, 16). Behandling med prednisolon eller deflazacort anbefales nå senest fra det tidspunkt da pasientens motoriske utvikling stopper opp og før han begynner å miste ferdigheter (1). Dagens retningslinjer springer til dels ut fra empirisk basert konsensus, og det er fortsatt mye som er uavklart med hensyn til optimal dosering og effekter av glukokortikoidbehandling på lang sikt (1, 14).

Langtids glukokortikoidbehandling er beheftet med bivirkninger, inkludert vektøkning, hormonelle forstyrrelser, osteoporose og atferdsvansker (14, 17). Noen av disse, slik som vektproblemer og redusert beintetthet, er imidlertid kjente problemstillinger også hos gutter med Duchennes muskeldystrofi som ikke er behandlet med steroider. Det kan derfor være utfordrende å vurdere den relative betydningen av sykdomsprogrediering, behandlingseffekt og bivirkninger i hvert enkelt tilfelle.

Det pågår intens forskning for å finne en kausal behandling ved Duchennes muskeldystrofi. Særlig to metoder er under klinisk utprøvning i internasjonale multisenterstudier (18, 19): Stoffet Ataluren (PTC124) får ribosomene til å ignorere premature stoppkodoner (nonsensemutasjoner) (20) som forekommer hos 10 – 15 % av pasientene. Dermed skal mer funksjonelt dystrofin kunne dannes.

Den andre metoden, eksonoverhopping (exon skipping), påvirker avlesningen av den genetiske koden på pre-mRNA-nivå slik at en forstyrret genetisk leseramme restitueres (fig 1). Siktemålet er at en Duchenne-situasjon gjøres om til en Becker-situasjon, hvor leserammen er intakt og mer funksjonelt protein dannes (21). Ved denne metoden anvendes antisenseoligonukleotider som må «skreddersys» for de ulike mutasjonene. I noen tilfeller kan overhopping av ett ekson, som for eksempel ekson 51, restituere leserammen for flere mutasjoner (18).

Ingen av de to nevnte metodene handler om genterapi i tradisjonell forstand, men er forsøk på å oppnå et mer funksjonelt genprodukt og dermed en mildere fenotype. Det er knyttet store forhåpninger til disse metodene, men det er ennå et stykke frem før de eventuelt blir etablerte behandlingstilbud. Det forskes også på ulike modeller for gen- og stamcelleterapi, men dette arbeidet er man kommet vesentlig kortere med (18, 22).

Øvrig behandling og oppfølging

Hovedtrekkene i anbefalt oppfølging ved Duchennes muskeldystrofi er skissert i e-tabell 2 (23, 24). I det etterfølgende utdyper vi enkelte viktige områder.

Tabell 2

Anbefalt tverrfaglig oppfølging ved Duchennes muskeldystrofi i ulike faser, basert på en familieveileder laget i fellesskap av TREAT-NMD og flere pasientorganisasjoner (23) og som også finnes på norsk (24)

	Presymptomatisk og tidlig gående fase	Sen gående fase	Tidlig ikke-gående fase	Sen ikke-gående fase
Barnenevrologi	Planlegge for forventet fremtidig utvikling Sikre full vaksinasjon, inkludert mot pneumokokker og influensa Planlegge oppstart glukokortikoider	Vurdere funksjon, styrke og bevegelighet minst hvert halvår Overvåke effekt, komplikasjoner og bivirkninger av glukokortikoider Oppmerksomhet på lengdevekst, pubertet, osteoporose og katarakt Samarbeide med øvrige legespesialister og habiliteringsteam
Fysioterapi	Forebyggende tiltak Regelmessig fysioterapi og bassengtrening Daglig tøying av ankler, hoftebøyere og m. tibialis Ankel-fot-ortoser om natten Tilstrebe normal fysisk aktivitet Unngå hard styrketrening og eksentrisk muskelaktivitet	Videreføre forebyggende tiltak med økende vekt på overekstremiteter og skolioseutvikling	Mobilisering til stående stilling Lungefysioterapi Hostehjelpemidler Aktiv fysikalsk behandling ved kirurgi og infeksjoner
Habilitering	Sikre muligheter for deltakelse i undervisning, lek og sosialt samvær Tilpasse hjelpemidler og fysisk miljø i hjem, barnehage og skole Samarbeid med PPT ved behov Sosionomtjenester Bistå til ansvarsgruppe og individuell plan	Videreføre tidligere tiltak Tilpasse hjelpemidler som muliggjør maksimal uavhengighet og deltakelse Ansette personlige assistenter Planlegge bolig og arbeid
Ortopedi	Ortopedisk kirurgi sjelden nødvendig	Vurdere indikasjon for kirurgi ved akillessene-kontrakturer hos enkelte	Vurdere indikasjon for skoliosekirurgi Vurdere kirurgi for fotfeilstillinger for bedre sittestilling, mobilisering og smertelindring
Respirasjon	Årlig spirometri for innlæring av teknikk	Ålige lungefunksjonsmålringer	Halvårlige lungefunksjonsmålinger inkludert nattlig registrering av pO₂ og pCO₂ Vurdere nattlig ikke-invasiv respirasjonsstøtte Opplæring i bruk av hostehjelpemidler Proaktiv behandling ved infeksjoner	Videreføre overvåking Vurdere ikke-invasiv ventilasjonsstøtte på dagtid Vurdere indikasjon for trakeostomi
Kardiologi	Vurdering ved diagnose eller før seks års alder Hjerteundersøkelse før narkose	EKG, ekkokardiografi og kardiologisk vurdering minimum hvert annet år frem til ti års alder, deretter årlig	Minimum årlig overvåking Hjerteundersøkelse før elektiv kirurgi Vurdere medikamentell hjertesviktbehandling ved påviste patologiske funn selv ved manglende symptomer
Ernæring	Forebygge overvekt og senere undervekt Sikre optimal ernæringsstatus, inkludert vitamin D Overvåke matlyst, obstipasjonstendens, symptomer på gastroøsofageal reflukssykdom, psykiske reaksjoner, lunge- og hjerteaffeksjon som kan påvirke ernæringsstatus og vekt			Oppmerksomhet på mulige svelgevansker Vurdere indikasjon for gastrostomi
Psykososialt	Støtte til familien Vurdere behov for tiltak for psykisk helse, læring og atferd	Videreføre tiltak. Styrke uavhengighet og sosial utvikling. Personlig assistanse.	Planlegge overføring til voksenmedisin og voksenhabilitering

Fysikalsk behandling

Regelmessig fysikalsk behandling gjennom hele oppveksten er meget viktig. Målet er å bevare muskelstyrke og -funksjon og forebygge kontrakturer så lenge som mulig.

All immobilisering i forbindelse med kirurgi, sykdom og skade mens pasienten er gangfør bør vare kortest mulig for ikke å føre til varig tap av gangfunksjon. Erfaring tilsier at å bevare gangfunksjon og senere ståfunksjon lengst mulig er med på å utsette utvikling av kontrakturer, skoliose og ventilasjonssvikt.

Respirasjon

Muskulaturen i brystvegg og buk påvirkes gradvis, særlig etter opphør av gangfunksjonen. Inaktivitet, sammensunket kroppsholdning, overvekt og skoliose bidrar ytterligere til kronisk hypoventilasjon og redusert hosteevne. Lungefunksjonsmålinger bør gjennomføres regelmessig fra diagnosetidspunkt, med økt hyppighet og omfang fra sen gående fase (5, 6).

Det er vist at ventilasjonsstøtte til pasienter med Duchennes muskeldystrofi lindrer symptomer på hyperkapni, gir lengre liv og bedre livskvalitet og redusert behov for akutte sykehusinnleggelser (2, 6, 7). Behandlingen er ikke lenger kontroversiell. Erfaringsmessig kan ikke-invasiv ventilasjonsstøtte benyttes av de fleste. Hos enkelte er det behov for trakeostomi. I god tid før behovet eventuelt melder seg bør man diskutere ventilasjonsstøtte med pasienten og familien, for å unngå akutt respirasjonssvikt og sikre medbestemmelse og pasientsamarbeid.

Hjertekomplikasjoner

De vanligste formene for hjertesykdom ved Duchennes muskeldystrofi er dilatert kardiomyopati og/eller rytmeforstyrrelser. Remodellering av hjertemuskelvev med områder preget av atrofi, hypertrofi og fibrose av myocytter er dokumentert (8). Autonom dysregulering med redusert pulsvariabilitet er beskrevet, men betydningen av dette er uavklart (8, 25). Med betydelig mer effektiv ventilasjonsstøtte tilgjengelig utgjør progredierende kardiomyopati nå en relativt sett vanligere årsak til død i denne pasientgruppen (5, 8). Det er holdepunkter for at glukokortikoidbehandling utsetter utviklingen av kardiomyopati (16), men samtidig kan behandlingen føre til overvekt og hypertensjon, noe som kan stille høyere krav til hjertets funksjon og komplisere sykdom i hjertet.

Pasientene er lite fysisk aktive og fremviser ofte ikke de vanlige tegn og symptomer på hjertesykdom. De bør derfor følges med regelmessig ekkokardiografi, EKG-undersøkelse og eventuelt Holter-registrering allerede fra diagnosetidspunktet. Det er holdepunkter for at medikamentell behandling bør vurderes ved patologiske funn ved undersøkelser, selv om pasienten ikke har symptomer (5, 8). ACE-hemmere er konsensusbasert førstevalg, eventuelt med tillegg av betablokkere og diuretika (5). Behandlingen bør styres av barnekardiolog og kombineres med optimalisering av ventilasjon, ernæring og vekt.

Kvinner med påvist bærertilstand bør følges med EKG-undersøkelse og ekkokardiografi i hvert fall hvert femte år (8).

Anestesi, kirurgi og akutt sykdom

Det skal være lav terskel for antibiotika ved luftveisinfeksjoner. Oksygenbehandling bør brukes med forsiktighet, da dette tilsynelatende kan bedre hypoksi, men maskere underliggende årsak som atelektase eller hypoventilasjon (4) og føre til redusert pustedriv og forverre hyperkapni ved kronisk hypoventilasjon (5). Ved langvarig glukokortikoidbehandling kan pasienten ha redusert stressrespons ved kirurgi eller akutt sykdom, og behov for kortison i stressdoser må vurderes.

Hjerte- og lungefunksjon bør kontrolleres og optimaliseres før elektiv kirurgi og monitoreres aktivt per- og postoperativt (4, 5). Det er risiko for anestesiindusert rabdomyolyse og hjertestans ved bruk av depolariserende muskelrelakserende midler, som derfor er kontraindisert til disse pasientene (4). Bruk av inhalasjonsgasser er beheftet med usikkerhet rundt risiko for maligne hypertermiliknende reaksjoner og er derfor ikke anbefalt (4, 5).

Beinhelse og hormonelle problemstillinger

I flere studier er det vist redusert beinmineralinnhold hos pasienter med Duchennes muskeldystrofi, vurdert ved dobbel radioabsorpsjonsmetri (dual-energy X-ray, DXA), og langvarig glukokortikoidbehandling ser ut til å forsterke denne tendensen (26, 27). Enkelte studier har vist økt risiko for osteoporotiske brudd i vertebra når pasientene behandles med glukokortikoider (26) – (28). Årlig monitorering av beinomsetningsvariabler, vitamin D og DXA-skann (som forutsetter kompetanse til å utføre og tolke undersøkelsen for aktuell aldersgruppe), og lav terskel for røntgenundersøkelse ved blant annet ryggsmerter, er anbefalt ved Duchennes muskeldystrofi (5). Det er enkelte holdepunkter for at optimale serumnivåer av kalsium og D-vitamin kan motvirke osteoporoseutvikling (28).

Forsinket pubertet og kortvoksthet er kjente problemstillinger hos ungdom med Duchennes muskeldystrofi (17). Så langt har substitusjonsbehandling med testosteron og veksthormon vært forsøkt hos enkeltpersoner. Med økte levetidsutsikter og bedret funksjonsnivå er det behov for ytterligere forskning rundt beinhelse og hormonelle problemstillinger (17, 27).

Kognitive og nevropsykiatriske problemstillinger

Dystrofin finnes, i tillegg til i tverrstripet muskulatur, også som ulike isoformer, blant annet i sentralnervesystemet (29). Om lag en tredel av pasientene med Duchennes muskeldystrofi har kognitive vansker (30). Generelt ligger gjennomsnittlig IQ ett standardavvik lavere enn hos friske gutter (29, 30). Den kognitive svikten er ikke progredierende.

Forekomsten av AD/HD, autismespekterforstyrrelser, tvangstrekk og spesifikke språk-, lese- og lærevansker er økt (1, 31, 32). Spesialpedagog og nevropsykolog med spesiell kompetanse på tilstanden bør involveres tidlig for vurdering av barnets utfordringer samt for veiledning om behov for tiltak.

Livskvalitet

Det er rapportert at barn med Duchennes muskeldystrofi har lavere fysisk og psykososial helserelatert livskvalitet enn friske barn (33). Det ser likevel ikke ut til å være noen klar sammenheng mellom fysisk funksjon og opplevd psykososial livskvalitet (33). En studie fra Danmark tyder på at unge voksne menn med sykdommen har god livskvalitet (3).

Det er behov for mer kunnskap om sammenhengene mellom funksjonsnivå, alder, deltakelse, psykisk helse og livskvalitet ved Duchennes muskeldystrofi.

Konklusjon

Duchennes muskeldystrofi er en svært alvorlig muskelsykdom som med tiden affiserer mange organsystemer. Det er vist at omfattende og aktiv oppfølging rettet mot de funksjonsområdene som er nevnt her bedrer pasientenes livskvalitet og levetidsutsikter betydelig. Ansvar for helhetlig oppfølging er en spesialistoppgave.

Det skandinaviske konsensusprogrammet for Duchennes muskeldystrofi (9) har i flere år vært et nyttig hjelpemiddel. I 2010 ble oppdaterte internasjonale retningslinjer publisert i Lancet Neurology (1, 5). Pågående forskning gir håp om bedre behandlingsalternativer i fremtiden. Forlenget overlevelse gir samtidig mange nye utfordringer for pasientene, familiene og hjelpeapparatet. Det er behov for mer kunnskap om problemstillinger i ungdomstid og voksen alder. Pasientgruppen illustrerer godt utfordringene for pasienter og familier som får omfattende og tett tverrfaglig oppfølging i barnealder, og som nå i økende grad blir voksne.

Main findings

HOVEDBUDSKAP

For pasienter med Duchennes muskeldystrofi er det de siste 20 år blitt betydelig bedring i livskvalitet og levetidsutsikter

Ny forskning gir forsiktig håp om årsaksrettet behandling i fremtiden

Forlenget overlevelse skaper nye behov og problemstillinger for pasientene, pårørende og hjelpeapparatet

Litteratur

1.
Bushby K, Finkel R, Birnkrant DJ et al. Diagnosis and management of Duchenne muscular dystrophy, part 1: diagnosis, and pharmacological and psychosocial management. Lancet Neurol 2010; 9: 77 – 93. [PubMed] [CrossRef]
2.
Eagle M, Baudouin SV, Chandler C et al. Survival in Duchenne muscular dystrophy: improvements in life expectancy since 1967 and the impact of home nocturnal ventilation. Neuromuscul Disord 2002; 12: 926 – 9. [PubMed] [CrossRef]
3.
Rahbek J, Werge B, Madsen A et al. Adult life with Duchenne muscular dystrophy: observations among an emerging and unforeseen patient population. Pediatr Rehabil 2005; 8: 17 – 28. [PubMed]
4.
Birnkrant DJ. The American College of Chest Physicians consensus statement on the respiratory and related management of patients with Duchenne muscular dystrophy undergoing anesthesia or sedation. Pediatrics 2009; 123 (suppl 4): S242 – 4. [PubMed] [CrossRef]
5.
Bushby K, Finkel R, Birnkrant DJ et al. Diagnosis and management of Duchenne muscular dystrophy, part 2: implementation of multidisciplinary care. Lancet Neurol 2010; 9: 177 – 89. [PubMed] [CrossRef]
6.
Finder JD, Birnkrant D, Carl J et al. Respiratory care of the patient with Duchenne muscular dystrophy: ATS consensus statement. Am J Respir Crit Care Med 2004; 170: 456 – 65. [PubMed] [CrossRef]
7.
Hull J, Aniapravan R, Chan E et al. British Thoracic Society guideline for resiratory management of children with neuromuscular weakness. Thorax 2012; 67 (suppl 1): 1 – 40. [PubMed] [CrossRef]
8.
American Academy of Pediatrics Section on Cardiology and Cardiac Surgery. Cardiovascular health supervision for individuals affected by Duchenne or Becker muscular dystrophy. Pediatrics 2005; 116: 1569 – 73. [PubMed] [CrossRef]
9.
Skandinaviskt State Of The Art (SOTA). Dokument om Duchennes muskeldystrofi, 2007. www.unn.no/getfile.php/UNN%20INTER/Enhet/NMK_web/Dokumenter/Duchenne%2C%20dansk.pdf (18.6.2013).
10.
Koenig M, Hoffman EP, Bertelson CJ et al. Complete cloning of the Duchenne muscular dystrophy (DMD) cDNA and preliminary genomic organization of the DMD gene in normal and affected individuals. Cell 1987; 50: 509 – 17. [PubMed] [CrossRef]
11.
Aartsma-Rus A, Van Deutekom JCT, Fokkema IF et al. Entries in the Leiden Duchenne muscular dystrophy mutation database: an overview of mutation types and paradoxical cases that confirm the reading-frame rule. Muscle Nerve 2006; 34: 135 – 44. [PubMed] [CrossRef]
12.
Hoffman EP, Brown RH Jr, Kunkel LM. Dystrophin: the protein product of the Duchenne muscular dystrophy locus. Cell 1987; 51: 919 – 28. [PubMed] [CrossRef]
13.
Bushby K, Muntoni F, Bourke JP. 107th ENMC international workshop: the management of cardiac involvement in muscular dystrophy and myotonic dystrophy. 7th-9th June 2002, Naarden, the Netherlands. Neuromuscul Disord 2003; 13: 166 – 72. [PubMed] [CrossRef]
14.
Manzur AY, Kuntzer T, Pike M et al. Glucocorticoid corticosteroids for Duchenne muscular dystrophy. Cochrane Database Syst Rev 2008; 2: CD003725. [PubMed]
15.
Biggar WD, Harris VA, Eliasoph L et al. Long-term benefits of deflazacort treatment for boys with Duchenne muscular dystrophy in their second decade. Neuromuscul Disord 2006; 16: 249 – 55. [PubMed] [CrossRef]
16.
Markham LW, Spicer RL, Khoury PR et al. Steroid therapy and cardiac function in Duchenne muscular dystrophy. Pediatr Cardiol 2005; 26: 768 – 71. [PubMed] [CrossRef]
17.
Leung DG, Germain-Lee EL, Denger BE et al. Report on the second endocrine aspects of Duchenne muscular dystrophy conference December 1 – 2, 2010, Baltimore, Maryland, USA. Neuromuscul Disord 2011; 21: 594 – 601. [PubMed] [CrossRef]
18.
Verhaart IEC, Aartsma-Rus A. Gene therapy for Duchenne muscular dystrophy. Curr Opin Neurol 2012; 25: 588 – 96. [PubMed] [CrossRef]
19.
Hoffman EP, Bronson A, Levin AA et al. Restoring dystrophin expression in duchenne muscular dystrophy muscle progress in exon skipping and stop codon read through. Am J Pathol 2011; 179: 12 – 22. [PubMed] [CrossRef]
20.
Welch EM, Barton ER, Zhuo J et al. PTC124 targets genetic disorders caused by nonsense mutations. Nature 2007; 447: 87 – 91. [PubMed] [CrossRef]
21.
van Deutekom JC, Janson AA, Ginjaar IB et al. Local dystrophin restoration with antisense oligonucleotide PRO051. N Engl J Med 2007; 357: 2677 – 86. [PubMed] [CrossRef]
22.
Meregalli M, Farini A, Belicchi M et al. Perspectives of stem cell therapy in Duchenne muscular dystrophy. FEBS J 2013; 280: 4251 – 62. [PubMed] [CrossRef]
23.
TREAT-NMD, Muscular Dystrophy Association, Parent Project Muscular Dystrophy, United Parent Project Muscular Dystrophy. www.treat-nmd.eu/resources/care-overview/dmd-care/family-guide/ (15.5.2014).
24.
Diagnose og oppfølging ved Duchenne muskeldystrofi – en veileder for familier. Norsk oversettelse ved Ellen J. Annexstad. www.treat-nmd.eu/downloads/file/standardsofcare/dmd/norwegian/DMD_FG2010_NO.pdf (15.5.2014).
25.
Yotsukura M, Sasaki K, Kachi E et al. Circadian rhythm and variability of heart rate in Duchenne-type progressive muscular dystrophy. Am J Cardiol 1995; 76: 947 – 51. [PubMed] [CrossRef]
26.
Bianchi ML, Mazzanti A, Galbiati E et al. Bone mineral density and bone metabolism in Duchenne muscular dystrophy. Osteoporos Int 2003; 14: 761 – 7. [PubMed] [CrossRef]
27.
Quinlivan R, Shaw N, Bushby K. 170th ENMC International Workshop: bone protection for corticosteroid treated Duchenne muscular dystrophy. 27 – 29 November 2009, Naarden, The Netherlands. Neuromuscul Disord 2010; 20: 761 – 9. [PubMed] [CrossRef]
28.
Bianchi ML, Morandi L, Andreucci E et al. Low bone density and bone metabolism alterations in Duchenne muscular dystrophy: response to calcium and vitamin D treatment. Osteoporos Int 2011; 22: 529 – 39. [PubMed] [CrossRef]
29.
Muntoni F, Torelli S, Ferlini A. Dystrophin and mutations: one gene, several proteins, multiple phenotypes. Lancet Neurol 2003; 2: 731 – 40. [PubMed] [CrossRef]
30.
Cotton S, Voudouris NJ, Greenwood KM. Intelligence and Duchenne muscular dystrophy: full-scale, verbal, and performance intelligence quotients. Dev Med Child Neurol 2001; 43: 497 – 501. [PubMed] [CrossRef]
31.
Hendriksen JGM, Vles JSH. Neuropsychiatric disorders in males with duchenne muscular dystrophy: frequency rate of attention-deficit hyperactivity disorder (ADHD), autism spectrum disorder, and obsessive–compulsive disorder. J Child Neurol 2008; 23: 477 – 81. [PubMed] [CrossRef]
32.
Hendriksen JGM, Vles JSH. Are males with Duchenne muscular dystrophy at risk for reading disabilities? Pediatr Neurol 2006; 34: 296 – 300. [PubMed] [CrossRef]
33.
Uzark K, King E, Spincer R et al. Health-related quality of life in children and adolescents with Duchenne muscular dystrophy. Pediatrics 2012; 130: e1559.

Publisert: 5. august 2014

Utgave 14, 5. august 2014

Tidsskr Nor Legeforen 5. august 2014

doi:

10.4045/tidsskr.13.0836

Mottatt 24.6. 2013, første revisjon innsendt 3.12. 2013, godkjent 15.5. 2014. Redaktører: Kristin Viste/Are Brean.

134

:

1361-4

Publisert: 5. august 2014

Utgave 14, 5. august 2014

Tidsskr Nor Legeforen 2014

134

:

1361-4

doi: 10.4045/tidsskr.13.0836

Mottatt 24.6. 2013, første revisjon innsendt 3.12. 2013, godkjent 15.5. 2014. Redaktører: Kristin Viste/Are Brean.

PDF

Skriv ut

Duchennes muskeldystrofi

BAKGRUNN

KUNNSKAPSGRUNNLAG

RESULTATER

FORTOLKNING

BACKGROUND

METHOD

RESULTS

INTERPRETATION

Kunnskapsgrunnlag

Genetisk grunnlag og diagnostikk

Tabell 1

Medikamentell behandling

Øvrig behandling og oppfølging

Tabell 2

Fysikalsk behandling

Respirasjon

Hjertekomplikasjoner

Anestesi, kirurgi og akutt sykdom

Beinhelse og hormonelle problemstillinger

Kognitive og nevropsykiatriske problemstillinger

Livskvalitet

Konklusjon

HOVEDBUDSKAP

Anbefalte artikler