()

    sporsmal_grey_rgb
    Abstract
    BAKGRUNN

    BAKGRUNN

    Duchennes muskeldystrofi er en av de mest alvorlige muskelsykdommene i barnealder. De siste 20 år er det etablert behandlingstilbud som har bedret pasientenes livskvalitet og levetidsutsikter betydelig. Vi presenterer hovedtrekkene ved sykdommen og behandlingen og gjennomgår mulige fremtidige behandlingsalternativer.

    KUNNSKAPSGRUNNLAG

    KUNNSKAPSGRUNNLAG

    Artikkelen er basert på litteratursøk i PubMed, gjeldende internasjonale retningslinjer og egne kliniske erfaringer.

    RESULTATER

    RESULTATER

    Tett oppfølging ved tverrfaglig habiliteringsteam utgjør basis i behandlingen. Behandling med glukokortikoider kan bremse sykdomsutviklingen og gi bedre motorisk funksjon på kort sikt. Behandlingen kan medføre bivirkninger, som må overvåkes og som kan kreve intervensjon. En ikke ubetydelig andel av pasientene har kognitive og nevropsykiatriske vansker som krever tiltak. Aktiv intervensjon ved tegn til respirasjons- eller hjertesvikt er viktig. Mer kausal behandling ved Duchennes muskeldystrofi er under utprøvning og gir forsiktig håp for fremtidens pasienter.

    FORTOLKNING

    FORTOLKNING

    Med bedret behandlingstilbud og økte levetidsutsikter følger nye problemstillinger for pasienter med Duchennes muskeldystrofi og deres familier. Dette vil stille nye krav til hjelpeapparatet. Pasientene har behov for tett og omfattende oppfølging også i overgangen fra barn til voksen.

    Abstract

    BACKGROUND

    Duchenne muscular dystrophy is one of the most severe muscle diseases to affect children. In the last twenty years, treatments have been established that have significantly improved patients' quality of life and life expectancy. The purpose of this article is to outline the main features of the disease and its treatment, and to examine possible future treatment options.

    METHOD

    The article is based on a literature search in PubMed, current international guidelines and our own clinical experience.

    RESULTS

    Close monitoring by an interdisciplinary rehabilitation team forms the basis of treatment. Treatment with glucocorticoids can slow disease progression and improve motor function in the short term. The treatment may cause side effects, which must be monitored and which may require intervention. A not insignificant proportion of patients have cognitive and neuropsychiatric problems that must be addressed. Active intervention in response to signs of respiratory or cardiac failure is important. More causal treatment of Duchenne muscular dystrophy is under testing and offers cautious hope for future patients.

    INTERPRETATION

    With improved treatment and increased life expectancy come new challenges for patients with Duchenne muscular dystrophy and their families, as well as new demands on the support services. This patient group requires close and comprehensive follow-up, also in the transition from child to adult.

    Artikkel

    Duchennes muskeldystrofi er den vanligste formen for muskelsykdom i barnealder, og en av de mest alvorlige. Sykdommen er progredierende, arvelig og rammer nesten utelukkende gutter (1). Ved inngangen til 1990-årene var gjennomsnittlig levealder for pasientgruppen knapt 20 år (1, 2). De siste 20 år har imidlertid behandlingen og oppfølgingen endret seg mye, slik at barn som får diagnosen i dag kan ha håp om å overleve og ha etter forholdene god livskvalitet inn i 30 – 40 års alderen (1, 3).

    I denne artikkelen gir vi en oversikt over sykdommen, med vekt på nyere kunnskap om behandling samt problemstillinger som oppstår med økende levetidsutsikter.

    Kunnskapsgrunnlag

    Kunnskapsgrunnlag

    Artikkelen er basert på et litteratursøk i PubMed. Vi benyttet søkeordene «Duchenne» og «muscular dystrophy» i en lang rekke kombinasjoner med relevante søkeord for det enkelte tema i hvert avsnitt. I tillegg har vi gått gjennom konsensusdokumenter (1, 4) – (9) og relevante deler av det tilhørende kildematerialet. Søket ble avsluttet 18.6. 2013.

    Etter en skjønnsmessig vurdering av innhold og relevans er totalt 71 artikler gjennomgått, og 31 av disse plukket ut som kunnskapsgrunnlag for denne artikkelen. Litteraturen er supplert av egne kliniske erfaringer med barn og unge med Duchennes muskeldystrofi i Norge.

    Genetisk grunnlag og diagnostikk

    Genetisk grunnlag og diagnostikk

    Duchennes muskeldystrofi arves X-bundet recessivt og skyldes en mutasjon i DMD-genet, lokalisert til kromosom Xp21 (10). Så langt er mer enn 4 700 ulike mutasjoner identifisert i dette meget store genet. Hos omtrent en tredel av pasientene gjenfinnes mutasjonen ikke hos mor (11).

    Mutasjonene fører til manglende produksjon av dystrofin (12), som er et strukturelt protein i muskelcellene. I hovedsak ser det ut til at en mutasjon som forstyrrer leserammen ved translasjon av mRNA til protein, gir stor eller total mangel på funksjonelt dystrofin og den alvorlige fenotypen Duchennes muskeldystrofi, mens man ved en mutasjon som ikke påvirker leserammen, får et delvis fungerende genprodukt og en mildere fenotype (Beckers muskeldystrofi) (11). Begrepet «dystrofinopati» omfatter begge fenotyper, og det er en glidende overgang mellom dem.

    Forekomsten av Duchennes muskeldystrofi er anslått til 1 per 3 500 – 6 000 nyfødte gutter. Kvinnelige bærere er vanligvis asymptomatiske, men noen fremviser lette symptomer på muskelsykdom, og om lag 10 % kan utvikle isolert kardiomyopati (13). Mødre til gutter med Duchennes muskeldystrofi og deres kvinnelige førstegradsslektninger bør alltid tilbys genetisk veiledning. Fostervannsdiagnostikk er tilgjengelig for gravide kvinnelige bærere.

    I de fleste tilfeller lar diagnosen seg stille gjennom en kombinasjon av typisk klinisk uttrykk, femsifret kreatinkinase og genanalyse. Det kliniske forløpet ved Duchennes muskeldystrofi er skissert i tabell 1. Det er viktig å presisere at det er store individuelle forskjeller i hvor raskt sykdomsutviklingen skjer. Muskelbiopsi kan i tvilstilfeller fortsatt gi viktig tilleggsinformasjon om graden av dystrofinmangel, men er ikke lenger en obligatorisk del av diagnoseprosessen (1).

    Tabell 1

    Typisk naturlig forløp ved ubehandlet Duchennes muskeldystrofi. Merk at det er store individuelle forskjeller i hvor raskt utviklingen skjer

    Alder

    Kliniske tegn på muskelsvinn

    Til 2 år

    Ofte lett forsinkede motoriske milepæler, eventuelt gange nærmere to års alder

    Fra 3 – 4 år

    Vansker med å hoppe, løpe, bevege seg i ulendt terreng og gå trapper

    Redusert fysisk utholdenhet sammenliknet med andre barn

    Klatrer med armene opp langs egne bein fra liggende til stående stilling (Gowers tegn)

    Pseudohypertrofi av leggmuskulatur

    Fra 5 – 8 år

    Avflatende motorisk utvikling

    Påfallende bevegelsesmønster: økt lumbal lordose, økt medsving av armene, bred vaggende gange, tågange

    Før 13 år

    Bortfall av selvstendig gangfunksjon

    Etter opphør av gangfunksjon

    Gradvis svekkelse av muskulatur i overkropp, armer og hender

    Utvikling av nevromuskulær skoliose

    Svekket respirasjonsmuskulatur i økende grad

    Utvikling av kardiomyopati og/eller hjerterytmeforstyrrelser

    Svekkelse av tale- og svelgefunksjon

    Medikamentell behandling

    Medikamentell behandling

    Det finnes ingen kurativ behandling for Duchennes muskeldystrofi. Imidlertid er det nå godt dokumentert at behandling med glukokortikoider gir bedre muskelstyrke og motorisk funksjon på kort sikt (14). Det ser også ut til at glukokortikoider reduserer risikoen for utvikling av behandlingskrevende skoliose (15) og utsetter utviklingen av respiratorisk og eventuelt av kardial affeksjon (1, 15, 16). Behandling med prednisolon eller deflazacort anbefales nå senest fra det tidspunkt da pasientens motoriske utvikling stopper opp og før han begynner å miste ferdigheter (1). Dagens retningslinjer springer til dels ut fra empirisk basert konsensus, og det er fortsatt mye som er uavklart med hensyn til optimal dosering og effekter av glukokortikoidbehandling på lang sikt (1, 14).

    Langtids glukokortikoidbehandling er beheftet med bivirkninger, inkludert vektøkning, hormonelle forstyrrelser, osteoporose og atferdsvansker (14, 17). Noen av disse, slik som vektproblemer og redusert beintetthet, er imidlertid kjente problemstillinger også hos gutter med Duchennes muskeldystrofi som ikke er behandlet med steroider. Det kan derfor være utfordrende å vurdere den relative betydningen av sykdomsprogrediering, behandlingseffekt og bivirkninger i hvert enkelt tilfelle.

    Det pågår intens forskning for å finne en kausal behandling ved Duchennes muskeldystrofi. Særlig to metoder er under klinisk utprøvning i internasjonale multisenterstudier (18, 19): Stoffet Ataluren (PTC124) får ribosomene til å ignorere premature stoppkodoner (nonsensemutasjoner) (20) som forekommer hos 10 – 15 % av pasientene. Dermed skal mer funksjonelt dystrofin kunne dannes.

    Den andre metoden, eksonoverhopping (exon skipping), påvirker avlesningen av den genetiske koden på pre-mRNA-nivå slik at en forstyrret genetisk leseramme restitueres (fig 1). Siktemålet er at en Duchenne-situasjon gjøres om til en Becker-situasjon, hvor leserammen er intakt og mer funksjonelt protein dannes (21). Ved denne metoden anvendes antisenseoligonukleotider som må «skreddersys» for de ulike mutasjonene. I noen tilfeller kan overhopping av ett ekson, som for eksempel ekson 51, restituere leserammen for flere mutasjoner (18).

    Ingen av de to nevnte metodene handler om genterapi i tradisjonell forstand, men er forsøk på å oppnå et mer funksjonelt genprodukt og dermed en mildere fenotype. Det er knyttet store forhåpninger til disse metodene, men det er ennå et stykke frem før de eventuelt blir etablerte behandlingstilbud. Det forskes også på ulike modeller for gen- og stamcelleterapi, men dette arbeidet er man kommet vesentlig kortere med (18, 22).

    Øvrig behandling og oppfølging

    Øvrig behandling og oppfølging

    Hovedtrekkene i anbefalt oppfølging ved Duchennes muskeldystrofi er skissert i e-tabell 2 (23, 24). I det etterfølgende utdyper vi enkelte viktige områder.

    Tabell 2

    Anbefalt tverrfaglig oppfølging ved Duchennes muskeldystrofi i ulike faser, basert på en familieveileder laget i fellesskap av TREAT-NMD og flere pasientorganisasjoner (23) og som også finnes på norsk (24)

    Presymptomatisk

    og tidlig gående fase

    Sen gående fase

    Tidlig ikke-gående fase

    Sen ikke-gående fase

    Barnenevrologi

    Planlegge for forventet fremtidig utvikling

    Sikre full vaksinasjon, inkludert mot pneumokokker og influensa

    Planlegge oppstart glukokortikoider

    Vurdere funksjon, styrke og bevegelighet minst hvert halvår

    Overvåke effekt, komplikasjoner og bivirkninger av glukokortikoider

    Oppmerksomhet på lengdevekst, pubertet, osteoporose og katarakt

    Samarbeide med øvrige legespesialister og habiliteringsteam

    Fysioterapi

    Forebyggende tiltak

    Regelmessig fysioterapi og bassengtrening

    Daglig tøying av ankler, hoftebøyere og m. tibialis

    Ankel-fot-ortoser om natten

    Tilstrebe normal fysisk aktivitet

    Unngå hard styrketrening og eksentrisk muskelaktivitet

    Videreføre forebyggende tiltak med økende vekt på overekstremiteter og skolioseutvikling

    Mobilisering til stående stilling

    Lungefysioterapi

    Hostehjelpemidler

    Aktiv fysikalsk behandling ved kirurgi og infeksjoner

    Habilitering

    Sikre muligheter for deltakelse i undervisning, lek og sosialt samvær

    Tilpasse hjelpemidler og fysisk miljø i hjem, barnehage og skole

    Samarbeid med PPT ved behov

    Sosionomtjenester

    Bistå til ansvarsgruppe og individuell plan

    Videreføre tidligere tiltak

    Tilpasse hjelpemidler som muliggjør

    maksimal uavhengighet og deltakelse

    Ansette personlige assistenter

    Planlegge bolig og arbeid

    Ortopedi

    Ortopedisk kirurgi sjelden nødvendig

    Vurdere indikasjon for kirurgi ved akillessene-kontrakturer hos enkelte

    Vurdere indikasjon for skoliosekirurgi

    Vurdere kirurgi for fotfeilstillinger for bedre sittestilling, mobilisering og smertelindring

    Respirasjon

    Årlig spirometri for innlæring av teknikk

    Ålige lungefunksjonsmålringer

    Halvårlige lungefunksjonsmålinger inkludert nattlig registrering av pO₂ og pCO₂

    Vurdere nattlig ikke-invasiv respirasjonsstøtte

    Opplæring i bruk av hostehjelpemidler

    Proaktiv behandling ved infeksjoner

    Videreføre overvåking

    Vurdere ikke-invasiv ventilasjonsstøtte på dagtid

    Vurdere indikasjon for trakeostomi

    Kardiologi

    Vurdering ved diagnose eller før seks års alder

    Hjerteundersøkelse før narkose

    EKG, ekkokardiografi og kardiologisk vurdering minimum hvert annet år

    frem til ti års alder, deretter årlig

    Minimum årlig overvåking

    Hjerteundersøkelse før elektiv kirurgi

    Vurdere medikamentell hjertesviktbehandling ved påviste patologiske funn selv ved manglende symptomer

    Ernæring

    Forebygge overvekt og senere undervekt

    Sikre optimal ernæringsstatus, inkludert vitamin D

    Overvåke matlyst, obstipasjonstendens, symptomer på gastroøsofageal reflukssykdom, psykiske reaksjoner, lunge- og hjerteaffeksjon som kan påvirke ernæringsstatus og vekt

    Oppmerksomhet på mulige svelgevansker

    Vurdere indikasjon for gastrostomi

    Psykososialt

    Støtte til familien

    Vurdere behov for tiltak for psykisk helse, læring og atferd

    Videreføre tiltak.

    Styrke uavhengighet og sosial utvikling.

    Personlig assistanse.

    Planlegge overføring til voksenmedisin og voksenhabilitering

    Fysikalsk behandling

    Fysikalsk behandling

    Regelmessig fysikalsk behandling gjennom hele oppveksten er meget viktig. Målet er å bevare muskelstyrke og -funksjon og forebygge kontrakturer så lenge som mulig.

    All immobilisering i forbindelse med kirurgi, sykdom og skade mens pasienten er gangfør bør vare kortest mulig for ikke å føre til varig tap av gangfunksjon. Erfaring tilsier at å bevare gangfunksjon og senere ståfunksjon lengst mulig er med på å utsette utvikling av kontrakturer, skoliose og ventilasjonssvikt.

    Respirasjon

    Respirasjon

    Muskulaturen i brystvegg og buk påvirkes gradvis, særlig etter opphør av gangfunksjonen. Inaktivitet, sammensunket kroppsholdning, overvekt og skoliose bidrar ytterligere til kronisk hypoventilasjon og redusert hosteevne. Lungefunksjonsmålinger bør gjennomføres regelmessig fra diagnosetidspunkt, med økt hyppighet og omfang fra sen gående fase (5, 6).

    Det er vist at ventilasjonsstøtte til pasienter med Duchennes muskeldystrofi lindrer symptomer på hyperkapni, gir lengre liv og bedre livskvalitet og redusert behov for akutte sykehusinnleggelser (2, 6, 7). Behandlingen er ikke lenger kontroversiell. Erfaringsmessig kan ikke-invasiv ventilasjonsstøtte benyttes av de fleste. Hos enkelte er det behov for trakeostomi. I god tid før behovet eventuelt melder seg bør man diskutere ventilasjonsstøtte med pasienten og familien, for å unngå akutt respirasjonssvikt og sikre medbestemmelse og pasientsamarbeid.

    Hjertekomplikasjoner

    Hjertekomplikasjoner

    De vanligste formene for hjertesykdom ved Duchennes muskeldystrofi er dilatert kardiomyopati og/eller rytmeforstyrrelser. Remodellering av hjertemuskelvev med områder preget av atrofi, hypertrofi og fibrose av myocytter er dokumentert (8). Autonom dysregulering med redusert pulsvariabilitet er beskrevet, men betydningen av dette er uavklart (8, 25). Med betydelig mer effektiv ventilasjonsstøtte tilgjengelig utgjør progredierende kardiomyopati nå en relativt sett vanligere årsak til død i denne pasientgruppen (5, 8). Det er holdepunkter for at glukokortikoidbehandling utsetter utviklingen av kardiomyopati (16), men samtidig kan behandlingen føre til overvekt og hypertensjon, noe som kan stille høyere krav til hjertets funksjon og komplisere sykdom i hjertet.

    Pasientene er lite fysisk aktive og fremviser ofte ikke de vanlige tegn og symptomer på hjertesykdom. De bør derfor følges med regelmessig ekkokardiografi, EKG-undersøkelse og eventuelt Holter-registrering allerede fra diagnosetidspunktet. Det er holdepunkter for at medikamentell behandling bør vurderes ved patologiske funn ved undersøkelser, selv om pasienten ikke har symptomer (5, 8). ACE-hemmere er konsensusbasert førstevalg, eventuelt med tillegg av betablokkere og diuretika (5). Behandlingen bør styres av barnekardiolog og kombineres med optimalisering av ventilasjon, ernæring og vekt.

    Kvinner med påvist bærertilstand bør følges med EKG-undersøkelse og ekkokardiografi i hvert fall hvert femte år (8).

    Anestesi, kirurgi og akutt sykdom

    Anestesi, kirurgi og akutt sykdom

    Det skal være lav terskel for antibiotika ved luftveisinfeksjoner. Oksygenbehandling bør brukes med forsiktighet, da dette tilsynelatende kan bedre hypoksi, men maskere underliggende årsak som atelektase eller hypoventilasjon (4) og føre til redusert pustedriv og forverre hyperkapni ved kronisk hypoventilasjon (5). Ved langvarig glukokortikoidbehandling kan pasienten ha redusert stressrespons ved kirurgi eller akutt sykdom, og behov for kortison i stressdoser må vurderes.

    Hjerte- og lungefunksjon bør kontrolleres og optimaliseres før elektiv kirurgi og monitoreres aktivt per- og postoperativt (4, 5). Det er risiko for anestesiindusert rabdomyolyse og hjertestans ved bruk av depolariserende muskelrelakserende midler, som derfor er kontraindisert til disse pasientene (4). Bruk av inhalasjonsgasser er beheftet med usikkerhet rundt risiko for maligne hypertermiliknende reaksjoner og er derfor ikke anbefalt (4, 5).

    Beinhelse og hormonelle problemstillinger

    Beinhelse og hormonelle problemstillinger

    I flere studier er det vist redusert beinmineralinnhold hos pasienter med Duchennes muskeldystrofi, vurdert ved dobbel radioabsorpsjonsmetri (dual-energy X-ray, DXA), og langvarig glukokortikoidbehandling ser ut til å forsterke denne tendensen (26, 27). Enkelte studier har vist økt risiko for osteoporotiske brudd i vertebra når pasientene behandles med glukokortikoider (26) – (28). Årlig monitorering av beinomsetningsvariabler, vitamin D og DXA-skann (som forutsetter kompetanse til å utføre og tolke undersøkelsen for aktuell aldersgruppe), og lav terskel for røntgenundersøkelse ved blant annet ryggsmerter, er anbefalt ved Duchennes muskeldystrofi (5). Det er enkelte holdepunkter for at optimale serumnivåer av kalsium og D-vitamin kan motvirke osteoporoseutvikling (28).

    Forsinket pubertet og kortvoksthet er kjente problemstillinger hos ungdom med Duchennes muskeldystrofi (17). Så langt har substitusjonsbehandling med testosteron og veksthormon vært forsøkt hos enkeltpersoner. Med økte levetidsutsikter og bedret funksjonsnivå er det behov for ytterligere forskning rundt beinhelse og hormonelle problemstillinger (17, 27).

    Kognitive og nevropsykiatriske problemstillinger

    Kognitive og nevropsykiatriske problemstillinger

    Dystrofin finnes, i tillegg til i tverrstripet muskulatur, også som ulike isoformer, blant annet i sentralnervesystemet (29). Om lag en tredel av pasientene med Duchennes muskeldystrofi har kognitive vansker (30). Generelt ligger gjennomsnittlig IQ ett standardavvik lavere enn hos friske gutter (29, 30). Den kognitive svikten er ikke progredierende.

    Forekomsten av AD/HD, autismespekterforstyrrelser, tvangstrekk og spesifikke språk-, lese- og lærevansker er økt (1, 31, 32). Spesialpedagog og nevropsykolog med spesiell kompetanse på tilstanden bør involveres tidlig for vurdering av barnets utfordringer samt for veiledning om behov for tiltak.

    Livskvalitet

    Livskvalitet

    Det er rapportert at barn med Duchennes muskeldystrofi har lavere fysisk og psykososial helserelatert livskvalitet enn friske barn (33). Det ser likevel ikke ut til å være noen klar sammenheng mellom fysisk funksjon og opplevd psykososial livskvalitet (33). En studie fra Danmark tyder på at unge voksne menn med sykdommen har god livskvalitet (3).

    Det er behov for mer kunnskap om sammenhengene mellom funksjonsnivå, alder, deltakelse, psykisk helse og livskvalitet ved Duchennes muskeldystrofi.

    Konklusjon

    Konklusjon

    Duchennes muskeldystrofi er en svært alvorlig muskelsykdom som med tiden affiserer mange organsystemer. Det er vist at omfattende og aktiv oppfølging rettet mot de funksjonsområdene som er nevnt her bedrer pasientenes livskvalitet og levetidsutsikter betydelig. Ansvar for helhetlig oppfølging er en spesialistoppgave.

    Det skandinaviske konsensusprogrammet for Duchennes muskeldystrofi (9) har i flere år vært et nyttig hjelpemiddel. I 2010 ble oppdaterte internasjonale retningslinjer publisert i Lancet Neurology (1, 5). Pågående forskning gir håp om bedre behandlingsalternativer i fremtiden. Forlenget overlevelse gir samtidig mange nye utfordringer for pasientene, familiene og hjelpeapparatet. Det er behov for mer kunnskap om problemstillinger i ungdomstid og voksen alder. Pasientgruppen illustrerer godt utfordringene for pasienter og familier som får omfattende og tett tverrfaglig oppfølging i barnealder, og som nå i økende grad blir voksne.

    PDF
    Skriv ut

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media