Artikkel
I et debattinnlegg i Tidsskriftet skriver J. Hagen og medarbeidere om selvmordsrisikovurderinger (1) . Suicidal atferd har mange årsaker, men psykisk lidelse spiller svært ofte en sentral rolle. Derfor blir psykisk helsevern vårt viktigste redskap for å forebygge selvmord. En viktig forutsetning er imidlertid at helsepersonellet har tilstrekkelig kompetanse, blant annet til å vurdere selvmordsrisiko og iverksette adekvate intervensjoner. Dette var et av målene i de nasjonale retningslinjene for forebygging av selvmord i psykisk helsevern da de ble utgitt av Helsedirektoratet i 2008 (2) . I sitt debattinnlegg i Tidsskriftet reiser imidlertid Hagen og medforfattere tvil om verdien av denne typen tiltak (1) , og mener endog at retningslinjene kan «være uheldige for praksisfeltet, da de bidrar til å gi fagfolk og andre en overdreven tro på nytten av risikovurderinger». Dette mener vi er en sterk påstand uten empirisk grunnlag fra forskere som ellers bygger sin argumentasjon på å påpeke svakheter i det empiriske fundamentet for gjeldende retningslinjer og praksis.
Det er helt korrekt, som Hagen og medarbeidere påpeker, at det er vanskelig å forutsi selvmordsrisiko hos den enkelte pasient og at man bør være tilbakeholden med å stole for mye på slike vurderinger alene. Rasjonalet for å styrke kvaliteten på selvmordsrisikovurderinger – og alle andre aspekter ved pasientsikkerheten i psykisk helsevern – er heller ikke først og fremst å eliminere all risiko for den enkelte. Det ville være umulig og trolig også uetisk. Hensikten er å øke sikkerheten og kvaliteten for alle pasientene gjennom spesifikke og målrettede tiltak. Fra andre sektorer i samfunnet, for eksempel i veitrafikken, vet vi at det å skape sikrere miljø redder liv, selv om det er vanskelig å forutsi hvilke liv vi faktisk redder. Selvmord har i likhet med trafikkdødsfall mange årsaker som er virksomme både i enkeltpersonen og i miljøet.
Hagen og medarbeidere refererer også til et sett med såkalte myter om selvmordsrisikovurdering, og blant disse har de nevnt følgende: «Å rette oppmerksomhet mot risikofaktorer vil føre til lavere selvmordsrate». Dette er ingen myte, men en antakelse som av etiske, metodiske og økonomiske årsaker er vanskelig både å få bekreftet og avkreftet. Om forskningen på risikofaktorer for suicidal atferd vil bringe oss nærmere målet om å forebygge selvmord, vet vi ikke. Som klinikere med daglig kontakt med suicidale pasienter er imidlertid vår klare erfaring at kvalifisert årvåkenhet overfor risikofaktorer og evne til å bruke den i planlegging av behandling og i samspill med pasienten er av uvurderlig betydning.
Bekjempelse av myter om selvmord er viktig og har en historie i Norge fra Nils Retterstøls pionerinnsats i 1970-årene. Vi frykter at Hagen og medarbeideres innlegg dessverre ikke vil bidra til å redusere faktiske myter.