Kvinne i 30-årene med kronisk utmattelse

Innleggelsesdiagnosene var suicidalitet og psykose. Tilsynslege ved sykehjemmet beskrev pasienten ved innleggelse som totalt immobilisert og i liten grad kontaktbar. Kommunikasjon foregikk med hvisking og håndtrykk. All ernæring ble gitt med sonde. Pasienten hadde over noen måneder hatt hørselshallusinasjoner. Før innleggelsen ved akuttpsykiatrisk avdeling var pasienten til omfattende somatisk utredning ved et annet sykehus, med negative funn. Hun ble til slutt innlagt fra sykehjemmet mot sin egen vilje, for å vurdere oppstart av antipsykotisk medikasjon.

Pasienten ble beskrevet som en normaltfungerende jente i ungdomstiden. Hun fullførte utdanning med normal studieprogresjon. Hun opplevde i voksen alder perioder med nedstemthet av måneders varighet, og ble i tre omganger medisinert med antidepressiver. Noen år forut for det aktuelle var hun involvert i en ulykke der hun falt fra flere meters høyde og ble liggende i mørket i to timer før hun ble transportert med luftambulanse til sykehus. Etter noen dager ble hun utskrevet med diagnosen hjernerystelse og har i ettertid beskrevet denne opplevelsen som svært traumatisk. I tiden etter ulykken utviklet hun økende mageplager, hodepine og kronisk utmattelse. Hun ble overfølsom for lys, lyd og berøring og hadde nedsatt konsentrasjonsevne. Etter hvert ble hun sykmeldt fra jobben, gradvis mer sengeliggende og ute av stand til å delta i sitt tidligere aktive og sosiale liv. Pasienten oppsøkte to år senere en privat helseklinikk som tilbyr spesialutredning av utmattelsestilstander. Ifølge journalen møtte hun ved første konsultasjon med øreklokker og solbriller. I journalen gjengis en kort anamnese, der pasientens psykiatriske helsehistorie ikke er omtalt. Hun fikk ved første konsultasjon diagnose P78 tretthetssyndrom INA.

Pasienten ble fulgt opp av den private helseklinikken i flere år, der hun møtte til i alt 13 konsultasjoner. Ved alle konsultasjonene ble det ifølge journal brukt diagnosen P78 tretthetssyndrom INA. Utredningen inkluderte klinisk undersøkelse samt omfattende laboratorieundersøkelser, der flere av prøvene ble sendt for analyse til laboratorier i Belgia. Dette var til dels svært kostbare analyser, herunder diverse immunologiprøver (cytokinprofil, T-hjelpercelle/Th2, RNase, perforin, elestase, C4a, CD57, PCR), lekk-tarmprøve (IMBA), oksidativt stress (ANOX) og tester for tungmetall (Hg og nikkel; Melissa test). Det ble etter første konsultasjon startet behandling med amoksicillin og etter hvert flere langvarige kurer med probiotika, vitamin D, B₁₂-injeksjoner samt glutenfri og laktosefri diett. Pasienten brukte betydelige beløp av egne midler for å finansiere behandlingen i løpet av disse årene.

Pasienten ble gradvis dårligere i den perioden hun ble fulgt opp ved helseklinikken. Fire år etter ulykken ble hun innlagt ved medisinsk avdeling på sykehus grunnet sterkt nedsatt allmenntilstand. Hun var da dehydrert, underernært og kommuniserte med hvisking og håndtrykk. Hun ble klinisk, nevrologisk og radiologisk utredet. Det ble funnet lett vitaminmangel samt lav s-kreatinin, trolig grunnet muskelatrofi. Hun ble under sykehusoppholdet tilsett av psykiater, som fikk frem opplysninger om tidligere depresjoner og traumer. Tilsynspsykiater foreslo oppstart av antidepressiver, som pasienten takket nei til, da hun var engstelig for negativ effekt på den alternative behandlingen av kronisk utmattelsessyndrom. Hun ble utskrevet fra sykehus etter tre uker, vurdert til mulig kronisk utmattelsessyndrom, med anføring om at psykiatrisk sykdom måtte utelukkes.

Pasienten fikk deretter fast plass på sykehjem. Etter tre måneder ble det innlagt ernæringssonde. Tilstanden forverret seg gradvis. Hun ble 100 % pleietrengende og sengeliggende, med manglende kontroll over blære- og tarmfunksjon. Etter seks måneder ble pasienten av tilsynspsykiater vurdert som tydelig psykotisk med stemmehøring og vrangforestillinger, og ble innlagt til tvungen observasjon ved akuttpsykiatrisk avdeling. Hun var etter innleggelse i liten grad kontaktbar. Hun hadde ytringer overfor personalet som ble tolket som psykotisk fundamentert. Hun ga bestemt uttrykk for at hun ikke ønsket stell, ikke ville ta blodprøver eller motta noen annen form for behandling enn regimet for kronisk utmattelsessyndrom med skjerming for lys og lyd samt glutenfri diett.

Da pasienten takket nei til elektrokonvulsiv terapi, som til all annen behandling, ble det vurdert at det var grunnlag for en slik behandlingsserie med nødrett som rettsgrunnlag. Behandlingsserien innebærer totalt 9 – 12 elektrokonvulsive behandlinger gitt tre ganger ukentlig, dvs. 3 – 4 ukers varighet. Det er mulig å gi vedlikeholdsbehandling etterpå, der varighet og hyppighet varierer ved de ulike sykehus. Vår pasient fikk 11 behandlinger, etterfulgt av vedlikeholdsbehandling i tre måneder, to ganger månedlig. Det ble valgt å kombinere elektrokonvulsiv terapi med antipsykotisk medikasjon (olanzapin).

Kort tid etter oppstart av elektrokonvulsiv terapi og olanzapin ble det observert atferdsendringer ved at pasienten tilbrakte mer tid i fellesmiljøet, sosialiserte seg med andre pasienter og personalet og ønsket å ha besøk. Hun sluttet å hviske, og hennes påfallende utsagn ble dempet. Hun beskrev fremdeles imperativ stemmehøring. Midtveis i behandlingsserien endret pasienten mening, og takket i samråd med sine pårørende ja til elektrokonvulsiv terapi, som deretter ble gitt som et frivillig behandlingstilbud.

Pasienten var tilgjengelig for samtaleterapi og kunne delta i symptomfokusert kognitiv atferdsterapi (10). Denne psykoterapeutiske innfallsvinkelen ble valgt fordi intervensjonene var rettet mot kartlegging og behandling av spesifikke symptomer. Psychotic Symptoms Rating Scale (PSYRATS) (11, 12) ble brukt ved flere anledninger for å få en oversikt over de psykotiske symptomenes frekvens, intensitet og eventuelle endringer utover i behandlingsforløpet. Repetitive målinger viste at stemmehøringen avtok i intensitet og frekvens. Pasienten ble etter tre måneder overført fra akuttpsykiatrisk avdeling til døgnavdeling i distriktspsykiatrisk senter (DPS). Hun ble da ansett som upsykotisk, med fravær av stemmehøring og betydelig dempning av realitetsbristende forestillinger. Hun ble etter hvert utskrevet fra døgnavdeling til egen bolig med poliklinisk oppfølging og planer om å gå tilbake til jobbaktivitet.