Erfaringer med videobasert akuttmedisinsk konferanse
Vår erfaring er at VAKe-systemet har vært et nyttig verktøy for bedre kommunikasjon i flere akuttsituasjoner. For eksempel fikk en ung lege hjelp av nevrolog til å vurdere behandling av refraktære epileptiske kramper, og en legevaktlege kunne sammen med ulike spesialister ved Universitetssykehuset Nord-Norge vurdere en brannskadet pasient med mulig luftveisaffeksjon. Vi mener at valget av hensiktsmessig overflytting og transportmiddel blir lettere. I noen tilfeller er planlagte transporter med ambulansehelikopter blitt erstattet med bilambulanse.
Longyearbyen sykehus har hatt VAKe-utstyr siden 2005. Sykehuset har et tallmessig begrenset team av leger og sykepleiere med oppgaver som man i sykehus på fastlandet forutsetter løst av spesialpersonell. Når flere hardt skadede fra samme hendelse innlegges, kan sykehusets samlede ressurser og kapasitet bli utilstrekkelig. Avstanden til Tromsø er 1 200 km i luftlinje, og det tar i beste fall 7 – 8 timer fra akuttransport med ambulansefly er bestilt til pasienten ankommer Universitetssykehuset Nord-Norge.
Fredag 5. august 2011 ble et britisk reisefølge på 13 personer på skoletur uten forvarsel angrepet av en 250 kg tung isbjørn ved Van Post-breen på Svalbard. Én ble drept og fire hardt skadet. Alt tilgjengelig lokalt helsepersonell var innkalt da pasientene ankom Longyearbyen sykehus: tre leger (en generell kirurg og to ortopeder), tre anestesisykepleiere og tre operasjonssykepleiere. VAKe-systemet ble etter kort tid etablert med AMK-Tromsø. I VAKe-rommet i Tromsø deltok vakthavende nevrokirurger, plastikkirurg, øre-nese-hals-lege, thoraxkirurg, generell kirurg, anestesilege, intensivlege, flylege, AMK-lege, radiolog og representanter for klinikk- og sykehusledelsen. Sistnevnte var med for å vurdere omfanget av ulykken og ressursbehovet de neste timer og døgn. Da pasientene senere ankom Universitetssykehuset Nord-Norge med ambulansefly, var det laget klare planer for den enkelte pasient basert på VAKe-konferansen. Fordi det detaljerte skadeomfanget og de kliniske hovedproblemene allerede var kjent før pasientene kom til fastlandet, ble det ikke båndlagt unødig store ressurser, f.eks. på operasjonsstuene.