Smertetrappen
I 1980-årene publiserte WHO smertetrappen, en enkel, praksisrettet retningslinje for å bedre smertebehandlingen av kreftsyke over hele verden (3). Trappen har tre trinn. Det første er paracetamol/ikke-steroide antiinflammatoriske midler, deretter tillegg av et svakt opioid som f.eks. kodein, og, hvis dette ikke fører til målet, settes sterkere opioider som morfin inn. Opioidene gis oftest som tabletter eller plaster. Behandlingen gis til faste intervaller, vanligvis som lengevirkende (sustained/controlled-release, SR/CR) to ganger i døgnet. Den billigere varianten er «vanlige» kortvirkende tabletter (immediate release, IR), som gis 4 – 6 ganger daglig og anses som like effektivt som behandling med lengevirkende. Parenteral bruk av opioider ved kreftsmerte benyttes langt sjeldnere, og da stort sett som subkutan, kontinuerlig infusjon, noe som forutsetter bruk av teknisk utstyr med betydelig kostnad, i hvert fall i et globalt perspektiv.
Utvikling og markedsføring av nye administrasjonsformer og alternative opioider har ført til at kortvirkende morfin nå brukes mye mindre i de rike vestlige landene enn lengevirkende tabletter og plastre. Et annet utviklingstrekk er at bruken av lengevirkende morfin også har gått ned. Det er ingen evidens for at de andre opioidene er bedre egnet enn morfin (4), selv om markedsføringen av de nye preparatene kan få oss til å tro noe annet.
Selv om WHOs smertetrapp ikke er evidensbasert, har den bidratt til at behandlingen av kreftsmerte er blitt mye bedre. Men til tross for dette har vi selv i Norge, med et godt helsevesen og enkel tilgang på alle preparater man måtte ønske, mange som fremdeles lider av smerte (5).
WHO har ikke bare laget smertetrappen, de har også kommet med en liste over essensielle medisiner som bør være tilgjengelig for alle til en oppnåelig pris (6). På denne listen er morfin det eneste sterke opioidet.