Klinisk bruk
Alle pasienter der langtidsbehandling med antipsykotiske legemidler er indisert, er kandidater for depotinjeksjoner (4). Hovedgrunnen til å foreskrive slik behandling er sviktende legemiddeletterlevelse. Dette kan vise seg som gjentatte episoder med symptomforverring, fallende eller vekslende serumkonsentrasjon eller at pasienten nekter å ta nødvendig medikasjon (vedtak om tvungen psykiatrisk behandling). En annen grunn kan være at pasienten ønsker depotinjeksjoner i stedet for tabletter av bekvemmelighetshensyn. Pasient og pårørende bør informeres om slik behandling som en valgmulighet og om fordeler og ulemper. Den kan foreskrives ved første sykehusopphold eller senere (4, 5).
Grunner til ikke å forskrive depotmedikasjon kan være at pasienten tar sine tabletter som foreskrevet, at man foretrekker et antipsykotikum som ikke finnes i depotformulering, av hensyn til bivirkningsrisikoen (slik som aripiprazol) eller av hensyn til forventet effekt (slik som klozapin).
En studie med pasienter med schizofreni viste at jo mer erfaring pasientene hadde med depotinjeksjoner, desto mer positive var de (73 % av dem som brukte versus 23 % av dem som aldri hadde brukt depotpreparat) (13). Noen leger vegrer seg for å forskrive depotpreparater fordi de tror pasientene ikke ønsker dem (pga. stigmatisering eller frykt for bivirkninger), fordi behandlingen krever mer ressurser eller fordi de ikke ser nødvendigheten av depotpreparater (14). I USA og Storbritannia er 25 – 35 % av forskrevet antipsykotika depotformuleringer (15). I Norge brukte 18 menn og 22 kvinner per 1 000 innbyggere et antipsykotisk legemiddel i 2010, med olanzapin som det mest solgte. Av total mengde forskrevet perfenazin, zuklopentixol og risperidon var henholdsvis 25 %, 45 % og 14 % i form av depotpreparat (i 2009). I perioden 2004 – 09 hadde andelen depotformulering økt med henholdsvis 30 %, 25 % og 225 % (personlig meddelelse Elisabeth Eriksen, Reseptregisteret).
Legemiddelkostnadene er større ved bruk av depotinjeksjoner enn ved bruk av tabletter. Det er vist at samfunnets utgifter likevel blir mindre, mest på grunn av færre sykehusinnleggelser (16). Ved enkelte sykehus er det opprettet egne poliklinikker for oppfølging av pasienter som står på depotinjeksjoner med antipsykotika.
Depotbehandling med antipsykotika skal bare startes etter at den perorale formuleringen er prøvd (6). Ved overgang fra tabletter til injeksjon bør man fortsette med tabletter i avtakende doser i 3 – 4 uker. På grunn av høyere biotilgjengelighet kan døgndosen antipsykotika være lavere når det brukes injeksjoner istedenfor tabletter. Råd om praktisk gjennomføring av oppstart og vedlikeholdsbehandling for de enkelte preparater er gitt i Felleskatalogen. Generelt skal laveste effektive dose benyttes, for å minske risikoen for bivirkninger. Injeksjonen skal settes 1 – 2 ganger per måned (tab 1). Hyppigere dosering øker faren for injeksjonsrelaterte bivirkninger. Dosering hver annen uke gir mindre fluktuasjon i serumkonsentrasjon enn dosering hver fjerde uke, men kliniske følger av dette er ikke rapportert (6, 8).
Ofte kombineres depotantipsykotika med andre typer antipsykotika, enten som depotinjeksjoner eller tabletter. Dette frarådes fordi nytteeffekten er dårlig dokumentert, og fordi faren for uforutsigbare og alvorlige interaksjoner øker ved slik kombinasjonsbehandling (12).