Årsaker til vulgærcochranismens fremvekst
Hvorfor er situasjonen blitt slik den er? Jeg ser minst to årsaker til det. For det første passer vulgærcochranismen som hånd i hanske til byråkratiets måte å tenke på. Erfaringsbasert kunnskap, derimot, er en trussel mot byråkratiet, fordi den er så vanskelig å strømlinjeforme. Forteller du en byråkrat at du kan regne ut med desimaler hva som er sant og hva som er usant for alle, da blir han glad! Pluss gjerne på noen kvalitetsjusterte leveårsberegninger og fortell ham at politiske verdivalg kan omskapes til objektive kalkyler. Da har du god sjanse til å få fast jobb i det statlige helsebyråkratiet.
For det andre tror jeg det må ha noe med oss leger å gjøre. Vi er gjennom mange år blitt sosialisert til lå lære det noen ber oss om å lære. Først ble vi bedt om å pugge tyske kasus, så vi skulle komme inn på medisinstudiet. De av oss som orket å pugge nok, kom inn. Så måtte vi lære strukturformlene for alle aminosyrene og hvor hver enkelt av dem kommer inn i sitronsyresyklus. Så da lærte vi oss det. Kommer noen trekkende med et såkalt DRG-system – revnende likegyldig som det er for kvaliteten på vårt kliniske virke – ja så pugger vi også det. Er det rart vi blir betatt av modernismens prosjekt, der det finnes objektive hierarkier for grad av sannhet (6)?
Hva skiller vulgærcochranismen fra sunn evidensbasert medisin? Et viktig kriterium er forestillingen om at ens egen måte å produsere kunnskap på er den mest høyverdige og egentlig den eneste gyldige. Det er denne oppfatningen som har tvunget vårt eget tidsskrift til å sette inn den samme meningsløse setningen i hver bidige oversiktsartikkel: «Artikkelen bygger på forfatterens erfaringer kombinert med et usystematisk søk i PubMed og referanser fra forfatterens eget arkiv.» Selvfølgelig! Hvis jeg leser en oversiktsartikkel av Karl O. Nakken om epilepsi (10), en av Bjørn Bjorvatn om søvnforstyrrelser (11) eller en av Espen Molden om medikamentelle interaksjoner (12), da leser jeg den nettopp fordi jeg vil vite hva akkurat Karl O. Nakken, Bjørn Bjorvatn eller Espen Molden mener og hvordan de fortolker forskningen, fordi jeg anser dem som særlig kompetente innen sine respektive felter. Men for at ikke vi andre skal tro at de selv tror de er noe, så tvinges de alle til å utføre den samme botsøvelsen: Å innrømme at dette er nok ikke ordentlig kunnskap, det bare noe de mener etter å ha jobbet 20 – 30 – 40 år i feltet. Det er GOGAT, det har slagside, det er laveste trinn i evidenshierarkiet.
Likeledes er det vulgærcochranismen som har gjort finansieringen av Norsk legemiddelhåndbok så vanskelig. Dette enestående dugnadsprosjektet, der flere hundre norske eksperter – uavhengig av både produsenter og myndigheter – tolker tilgjengelig evidens til nytte for norske klinikere, er ikke lenger politisk korrekt. Boken er nemlig basert på en anerkjennelse av andre kunnskapskilder i tillegg til metaanalysene og den evidensgraderingen som har fått monopol på sannheten (6).
Som sir David Lawrence Sackett, kanadisk lege og en av pionerene i evidensbasert medisin, uttrykte for drøyt ti år siden: «Evidence-based medicine is the integration of best research evidence with clinical expertise and patient values» (13). Noen må ta ansvar for å bringe evidensbasert medisin tilbake på plass, slik at vi igjen kan få en sunn balanse mellom ulike kilder for kunnskap.