Torgeir Bruun Wyller Om forfatteren
Artikkel

Takk til Jan C. Frich & Per Olav Vandvik (1) og til Per Olav Vandvik og medarbeidere (2) for deres tilsvar i Tidsskriftet nr. 16/2011 og 17/2011 til min kommentarartikkel om styrker og fallgruver i evidensbasert medisin (3). Jeg er glad for at artikkelen vekker debatt – det var hensikten!

Jeg kan berolige Frich & Vandvik (1) med at forslaget til eksamensoppgave som jeg harselerte over (og som aldri ble brukt), ikke kom fra faget Kunnskapshåndtering, ledelse og kvalitetsforbedring (KLoK), der de har en sentral rolle, men fra et klinisk miljø der man åpenbart hadde forlest seg på dogmatisk vulgærcochranisme. Det er også beklagelig hvis jeg har valgt en uheldig illustrasjon av «evidenspyramiden» – selv om akkurat denne versjonen finnes i tallrike utgaver på nettet.

Mitt hovedanliggende var å problematisere det kunnskapssyn som eksplisitt nedvurderer erfaringsbasert kunnskap og kunnskap fremkommet gjennom andre forskningsmetoder enn randomiserte studier. Det er gledelig å erfare at ledende representanter for Kunnskapssenteret også arbeider for et sunt samspill mellom ulike kilder til kunnskap (2). Dermed skulle det være god mulighet til å danne en motvekt mot de  mange vulgariserte versjonene av evidensbasert medisin som florerer.

Det er samtidig fristende å utfordre representantene både for KLoK-faget (1) og for Kunnskapssenteret (2) til å fortelle hvordan de lærer studenter, helsepersonell og helsebyråkrater å forholde seg kritisk og fleksibelt til relevante kunnskapskilder avhengig av den aktuelle kliniske konteksten. Frich & Vandvik (1) legger listen høyt når de kaller sitt innlegg Kunnskap om kunnskapen (1). Dette er emnet for den filosofiske disiplinen epistemologi – læren om viten og erkjennelse. En grundigere undervisning i epistemologi i medisinstudiet ville sannsynligvis være gunstig og demme opp for så vel vulgærcochranisme som for vulgær anticochranisme (som også finnes) og andre erkjennelsesteoretiske lettvintheter. Men seriøs epistemologi er åpenbart noe ganske annet og mer grunnleggende enn å kunne ramse opp de leksikalske kriteriene for å plassere en klinisk anbefaling i nivåer som I, II-1, II-2 eller liknende, slik det konvensjonelt gjøres i evidensbaserte retningslinjer. Ut fra debattantenes gode ansatser og gode faglige forutsetninger er jeg derfor spent og nysgjerrig på hvordan de benytter KLoK-fagets og Kunnskapssenterets samlede ressurser til å gi grunnleggende kunnskap om kunnskapen.

Anbefalte artikler