Jan Emil Kristoffersen, leder i Allmennlegeforeningen
Foto Ellen Juul Andersen
– Hvorfor ønsker du å bli president?
– Tanken om å stille som kandidat til presidentvervet har modnet frem over tid og ble konkretisert under Legeforeningens landstyremøte i fjor, hvor kolleger fra alle deler av Legeforeningen oppfordret meg til å stille. Jeg tok min beslutning basert på en forståelse av at foreningen syntes å forvente at sittende president burde anmode om avløsning etter to perioder.
Det er blitt mange år i Legeforeningen, i Tariffutvalget, som leder av Allmennlegeforeningen og fra 2007 i sentralstyret. Jeg har et bredt politisk og faglig nettverk og håper jeg har vært sett som en sterk og tydelig leder og forhandler som har oppnådd gode resultater. Men det er selvsagt slik at den yrkesforening som avgir en president alltid risikerer å bli litt skuffet fordi man ikke lenger representerer sin medlemsgruppe, men alle Legeforeningens medlemmer.
– Hvis du skal nevne noen grunner til hvorfor du bør bli president, hva vil du trekke frem?
– Jeg er fastlege og spesialist i allmennmedisin, med sykehuserfaring fra oftalmologi og indremedisin. Jeg har også erfaring fra helsetjenesteforskning, forebyggende infeksjonsmedisin, spesialisert rusmedisin og fra Helsedirektoratet. Denne bredden gir styrke i presidentrollen. Av egen erfaring vet jeg hvordan kommunal og statlig helseforvaltning tenker og ledes, og jeg vet hvor avhengig primærhelsetjenesten er av en velfungerende annenlinjetjeneste – og vice versa. Og kanskje er tiden nå inne for en fastlege som også taler sykehuslegenes og avtalespesialistenes sak?
– Hvilke saker vil prege den helsepolitiske debatten de kommende to år?
– En aktuell utfordring for Legeforeningen er regjeringens forslag om å fjerne delegasjonshjemmelen i helsepersonelloven. Legeforeningen er en garantist for spesialistutdanning av høy kvalitet, og jeg frykter at spesialistutdanningen ønskes gjort «mer rasjonell» og at kvalitet vil gå tapt. Jeg tror ikke at regjeringen har forstått hvilket enormt dugnadsbasert apparat av topp fagkompetanse som bidrar i spesialistutdanningen.
Samhandling er sentralt. Legeforeningen har ønsket en samhandlingsreform og en styrking av fastlegeordningen og kommunehelsetjenesten velkommen, men jeg har hele tiden vært klar på at en ukritisk oppbygging av nye og fragmenterte tjenester i kommunehelsetjenesten, uten at god tilgjengelighet til medisinsk behandling av høy kvalitet har prioritet, ikke vil styrke samhandling, men skape enda sterkere press på spesialisthelsetjenesten.
Helseforetaksreformen har både løst og skapt problemer. Den arbeidsrettslige stilling for leger i spesialisering er særlig viktig. Alt for mange går i svært korte vikariater, gravide leger blir for ofte dårlig ivaretatt, og man opplever utrygge og svake læringsarenaer. Leger i spesialisering er en nøkkelressurs for sykehusene, tar mange av de tyngste takene og står i front døgnet rundt. Derfor er jeg glad for at sentralstyret har vedtatt å arbeide for at stillinger for leger i spesialisering skal bli faste. Praktiske løsninger på dette vil gi merverdi både for helseforetakene og legene.
Vi må utdanne flere spesialister og forskere i årene fremover. Innen akademisk medisin er situasjonen særlig alvorlig. Våre professorer er i gjennomsnitt 60 år gamle og etterveksten av leger som velger forskning som karriere er for dårlig. Det er trist at Norge ikke klarer å ha fokus på investering i de legene som skal bringe forskningen inn i fremtiden. Morgendagens legestudenter risikerer faktisk å ikke bli undervist av leger.
– Hvordan kan Legeforeningen få økt innflytelse i det forebyggende helsearbeidet? Vi ser at helseministeren er svært opptatt av å iverksette tiltak før sykdom oppstår.
– Vi skal levere kunnskap om hvilke forebyggende tiltak som virker eller ikke virker, og hvor i samfunnet tiltakene bør gjøres. F.eks. vil diabetes type 2 best forebygges ved å bremse fedme- og inaktivitetsepidemien. Dette må i hovedsak skje utenfor helsetjenesten, mens helsetjenesten må ha sitt hovedfokus på virkningsfulle høyrisikostrategier. Suksesskriteriet er forskningsbasert kunnskap om riktige virkemidler. God vilje alene forebygger ingenting.
– Samhandling og den kommende stortingsmelding er myndighetenes viktigste helsepolitiske satsing nå. Hvordan skal Legeforeningen øve sin innflytelse på den politikken meldingen meisler ut?
– Vi dekker hele bredden av medisinens mange avskygninger og er derfor en troverdig leverandør av faglige premisser for utvikling av helsetjenesten. Direkte politiker- og myndighetskontakt må kombineres med tydelige budskap i det offentlige rom. Presidenten og våre sentrale tillitsvalgte skal være mer synlige i de viktige debattene.
– Et av de viktige rammevilkårene i helsevesenet er økonomi. Hvilke tiltak vil kunne føre til at helsetjenesten får mer helse ut av hver krone?
– Det er vi som er nøkkelpersonene og teamlederne for det helsetjenesten skal levere, nemlig kunnskapsbasert diagnostikk og behandling. Både sykehusleger og allmennleger vil levere mer helse for pengene hvis vår rolle understøttes heller enn å undergraves, som mange kolleger opplever i dag. Så enkelt – og så vanskelig vil det være å få mer for pengene i Helse-Norge.
– Hva vil du gjøre for å øke engasjement og aktivitet blant medlemmene i Legeforeningen?
– Jeg ønsker å utvikle både den faglige, geografiske og politiske aksen i foreningen. Presidenten skal ikke bare være foreningens frontfigur, men forløse andres potensial, og la de med best kompetanse i den enkelte sak spille sammen med den politiske ledelsen til enhver tid.
Landsstyremøtet er åpent for alle medlemmer!
Har du lyst og anledning kan du overvære åpningen og den helsepolitiske debatten. Medlemmer er hjertelig velkomne og har tale- og forslagsrett på landsstyremøtet.
For fullstendig sakliste, se: www.legeforeningen.no/id/153570.0