En lovbasert spesialistutdanning
Legeloven fra 1927 åpnet adgang til å overdra godkjenningen av spesialister fra Legeforeningen til det offentlige. Bortsett fra under krigen, da de nazistiske myndigheter forsøkte å etablere en statsautorisasjon av spesialister, har dette aldri blitt gjennomført.
I legeloven fra 1980 ble det formelle ansvar for legers spesialistutdanning tillagt Sosialdepartementet, men med delegert myndighet til Legeforeningen til å godkjenne spesialister. Samarbeidet med Sosialdepartementet, Helsedirektoratet, de medisinske fakulteter og Norske kommuners sentralforbund, var allerede etablert ved at disse instanser hadde representasjon i spesialitetsrådet. Etter omstruktureringen i 1984 delegerte departementet sine oppgaver med hensyn til spesialistutdanningen til Statens helsetilsyn.
Legeloven ble erstattet av helsepersonelloven i 1999. Med basis i forskrift om spesialistgodkjenning av helsepersonell er det fortsatt delegert til Legeforeningen å godkjenne spesialister. Etter de siste endringer i den statlige helseforvaltningen er Helsedirektoratet det statlige organ Legeforeningen rapporterer til. Våren 2009 foreligger et lovendringsforslag fra Helse- og omsorgsdepartementet som fjerner anledningen til å delegere til yrkesorganisasjoner myndighet til å godkjenne spesialister.
Regjeringen besluttet i 1998 å etablere Nasjonalt råd for spesialistutdanning av leger og legefordeling. Rådet har en rådgivende funksjon overfor Helse- og omsorgsdepartementet/Helsedirektoratet i alle overordnede spørsmål som berører gjennomføring av og kvaliteten på legers spesialistutdanning.
Staten tok med dette et fastere grep og et større ansvar for spesialistutdanningen av leger. Det er ikke lenger bare Legeforeningens initiativ som danner grunnlaget for endringer i spesialistutdanningen. Nasjonalt råd har i de årene det har fungert, initiert en rekke forslag til endringer. Få av forslagene til endringer i spesialistutdanningen fra rådet har foreløpig gitt effekt, da de ofte har blitt liggende ubehandlet eller blitt avvist i Helse- og omsorgsdepartementet (8). Det er vanskelig å vurdere hvilken betydning det har for utvikling av legers videre- og etterutdanning at man har fått denne nye arenaen for samspill med myndigheter og samarbeidspartnere. Legeforeningen arbeider mye med kvalitetssikring av utdanningen, og her gjør spesialitetskomiteene og spesialitetsrådet et omfattende og viktig arbeid. Spesialitetskomiteenes gjennomgåelse av årlige skriftlige rapporter med tilbakemeldinger til institusjonene og i tillegg avlagte besøk ved institusjonene, har stor betydning for å opprettholde og videreutvikle innhold og kvalitet i spesialistutdanningen.