Upålitelig leveårsregnskap

Steinar Tretli, Rune Kvåle, Eivor Hernes Om forfatterne
Artikkel

I Tidsskriftet nr. 22/2008 hevder T.E.B. Johansen & C. Berg at dagens behandling av prostatakreft gir et netto tap av ca. 1 025 norske pasientleveår for hver årgang behandlede (1). I studien kobles publiserte resultater fra to prospektive randomiserte studier sammen med grovt sammensatte pasientpopulasjoner hentet fra Norsk pasientregister, Kreftregisteret samt legemiddelstatistikk. Resultatene fra SPCG-IV-studien (radikal kirurgi versus vente-og-se) brukes i beregningen av vunne leveår, mens SPCG-VI-studien (bikalutamid 150 mg x 1 versus placebo ved lokalisert prostatakreft) brukes for å beregne tap av leveår. Forfatterne bruker punktestimater fra studiene uten å ta hensyn til at estimatene er beheftet med statistisk usikkerhet. Overlevelsesraten etter ti år for pasienter i SPGC-IV-studien går signifikant i favør av radikal kirurgi med 5,0 % lavere risiko for død. Usikkerheten er imidlertid relativt stor (95 % KI – 2,8 – 13,0). SPCG-VI-studien viste en ikke-signifikant økt risiko for død på 23 % blant menn med lokalisert prostatakreft som fikk hormonbehandling. Det tilhørende 95 % konfidensintervallet (– 4 – 58) demonstrerer imidlertid at punktestimatet på 23 % skal brukes med forsiktighet.

I tillegg til estimatenes statistiske usikkerhet er både gevinst- og tapsestimatet justert av forfatterne. Gevinstestimatet er justert til en firedel, med begrunnelse i at det er behandlet minst fire ganger så mange personer i vår del av Europa som i foregående periode. Den studien de refererer til (deres referanse 13), er imidlertid skrevet med utgangspunkt i amerikanske forhold, og den artikkelen gir ikke dekning for å hevde at estimatet i den nordiske vente-og-se-studien skal reduseres i dette omfanget.

En forutsetning for å anvende resultater fra de to randomiserte studiene i et leveårsregnskap er at resultatene er generaliserbare til de pasientpopulasjoner Johansen & Berg baserer beregningene på. Mens antall radikalopererte i 2006 er lett å få presis informasjon om, er dette ikke tilfelle for bikalutamidbehandlede. Så lenge det ikke er foretatt noen kobling mellom Reseptregisteret og Kreftregisteret, kan det ikke vites hvor mange av de 2 187 pasientene som startet med bikalutamid i 2006 som var diagnostisert i 2006 og som hadde lokalisert sykdom. Derfor blir det et tvilsomt regnestykke å bruke resultater fra SPCG-VI-studien til å anslå resultatet av hormonbehandling på pasienter med lokalisert sykdom.

I noen tilfeller kan det være både viktig og riktig å sette sammen opplysninger fra forskjellige kilder til et mulig scenario. Dersom grunnlaget for scenariet er usikkert, bør man lage flere scenarier for å se hvordan resultatene endres når forutsetningene endres. Til tross for at deres leveårsregnskap er basert på flere høyst usikre forutsetninger/antakelser, har ikke Johansen & Berg undersøkt hvordan dette påvirker resultatet.

Av ovennevnte grunner finner vi dessverre det presenterte leveårsregnskapet av liten interesse. Artikkelens tvilsomme kvalitet gjør at den ikke burde legges til grunn for generell helseinformasjon.

Anbefalte artikler