Hvor går norsk innsats i internasjonal helseforskning?

Akhtar Hussain, Bjørgulf Claussen, Gerd Holmboe-Ottesen, Jak Jervell Om forfatterne
Artikkel

Norge er på verdenstoppen når det gjelder utviklingshjelp. Likevel bidrar vi lite til global helseforskning. Regjeringen har nylig trappet opp slik forskning i vesentlig grad. Spørsmålet er hva de nye pengene bør gå til.

Retinopati er en av flere kjente komplikasjoner ved diabetes. Foto Photo Take/GvPress/NordicPhotos

Innen internasjonal helseforskning har vi stadig det samme gapet mellom forskning på folkesykdommer som rammer folk i den rike del av verden, og de som rammer fattigere land (10/90-gapet) (1). Selv for Norges vedkommende er bare 5 % av helseforskningsmidlene rettet mot utfordringer i fattige land (2). Dessuten går bare 1,2 % av det norske budsjettet for utviklingshjelp til forskning (1).

Mer internasjonal helseforskning

Regjeringen har trappet opp den internasjonale helseforskningen. For det første er Global helse-programmet i Forskningsrådet nå omdannet til Global helse- og vaksinasjonsforskning, som består av to delprogrammer: Global helseforskning og Vaksinasjonsforskning. Global helseforskning får 15 millioner kroner årlig frem til 2010 og skal bli et viktig bidrag i den norske innsatsen for å bekjempe fattigdom (3). Vaksinasjonsforskning har tilgjengelig 50 millioner kroner per år i perioden 2006 – 15, i hovedsak for å bidra til utvikling av nye vaksiner (4). For det andre har Norge økt innsatsen vesentlig til internasjonale organer som Verdens helseorganisasjon (WHO), Verdensbanken og Bill Gates-fondet. Den største norske satsingen på internasjonal helse går her. Vi er med i den globale vaksinasjonsalliansen GAVI, der Norge skal bidra med 500 millioner kroner årlig i årene 2006 – 15 (5). Det er bra.

Styret i det norske globale fond mot aids, tuberkulose og malaria har definert disse tre som «fattigdomsrelaterte sykdommer» (6). Pengestøtten i de to globale programmene til Forskningsrådet ser ut til å være begrenset til disse tre sykdommene. Også GAVI konsentrerer sin forskning rundt infeksjonssykdommer.

Behovene til utviklingsland

Svarer dette programmet til helseforholdene i utviklingsland? Ifølge WHO representerer ikke-smittsomme sykdommer, som hjerte- og karsykdommer, kreft, kroniske luftveissykdommer og diabetes, 60 % av alle dødsfall på verdensbasis (7). I motsetning til det mange tror, skjer 80 % av disse dødsfallene i land med lave eller middels inntekter. Denne usynlige epidemien er en undervurdert årsak til fattigdom og hindrer økonomisk utvikling i mange land. Smittsomme sykdommer som dominerer i de aller fattigste delene av verden, går raskt tilbake (8).

FN bestemte i vedtak 61/225 i 2006 at 14. november skulle være Verdens diabetesdag og beskriver situasjonen på samme måte som WHO (9). Denne resolusjonen betrakter diabetes som en kronisk, svekkende og kostbar sykdom med betydelige komplikasjoner. Diabetes innebærer alvorlig risiko for familier, medlemsstater og hele verden og gjør det vanskelig å oppnå de internasjonalt avtalte utviklingsmål, inkludert Tusenårsmålene.

Med dette FN-vedtaket har verdens regjeringer tatt inn over seg at diabetes tiltar med epidemisk hastighet i alle land. For første gang er en ikke-infeksiøs sykdom blitt sett på som en trussel mot global helse på samme måte som hiv/aidsepidemien. Verden har også innsett at den doble trusselen som både diabetes og hiv/aids kan innebære, vil kunne snu den positive økonomiske utviklingen i de fattige landene, som allerede bærer 70 % av sykdomsbyrdene ved diabetes (10).

Kolonialt syn på verdens helse?

Hvor står programmene for global helseforskning når de bare definerer tre sykdommer i arbeidet med å bedre den globale helsesituasjonen? Lever vi fortsatt i den tiden da kolonimaktene definerte «tropiske sykdommer» først og fremst som parasittsykdommer? I dag definerer vi fortsatt «fattigdomsrelaterte sykdommer» som infeksjonssykdommer i utviklingsland.

Det viktige spørsmålet nå er hva slags norsk forskningsinnsats som vil hjelpe mest på helsetilstanden i utviklingsland. Dette spørsmålet er ikke rettet til oss få forskere som vil ha tilgang til forskningsressurser. Spørsmålet er rettet til alle, for det er ikke enkelt å finne de rette metodene til å redusere lidelse og sikre en bedre økonomi.

Vi håper folk og myndigheter snart innser at kroniske sykdommer er hovedårsaken til nedgang i bærekraftig utvikling i de fattige delene av verden, og at de handler deretter.

Anbefalte artikler