()

    sporsmal_grey_rgb
    Abstract
    Bakgrunn.

    Bakgrunn.

    Grunnlaget for spesialitetspreferanse og det endelige valg av spesialitet er en komplisert blanding av individuelle interesser og fremtidige arbeidsmuligheter. Vi ønsket å se nærmere på mulige forklaringer på spesialitetspreferanser og spesialitetsvalg.

    Materiale og metode.

    Materiale og metode.

    To landsomfattende utvalg av norske leger, 421 som begynte å studere medisin ved norsk universitet i 1993 og 631 som tok medisinsk embetseksamen ved norsk universitet i 1993 og 1994, mottok i perioden 1993 – 2003 fire spørreskjemaer som bl.a. inneholdt spørsmål om spesialitetspreferanser og mulige motiver for disse. Vi benytter grafikk og flernivåmodeller for å se på endringer i motivasjonsmønsteret.

    Resultater.

    Resultater.

    Det var stor ustabilitet i individuelle spesialitetspreferanser, både under og rett etter studiet. Samtidig var det relativt stor stabilitet i fordelingen mellom spesialitetsgruppene. Betydningen av prestisje som forklaringsvariabel for spesialitetspreferanse sank etter studiet og viktigheten av en helhetsvurdering av jobb og privatliv økte, også kontrollert for den økende kvinneandelen. De som valgte kirurgi eller indremedisin, var mer motivert av medisinske utfordringer og karrieremuligheter, mens de som valgte psykiatri eller allmennmedisin, var mer motivert av forhold som allsidighet og variasjon og tid til familien.

    Fortolkning.

    Fortolkning.

    Motivene bak valg av spesialitet er kompliserte og vanskelige å tolke – det synes å være en kombinasjon av ambisjoner og prestisje på den ene side og hensynet til familie og livsstil på den annen. Økt rekruttering til utdanningsstillinger med lav status vil sannsynligvis kunne oppnås ved bedre tilrettelegging av sosiale forhold og bedre muligheter for å kunne ha et normalt familieliv.

    Abstract

    Background.

    The basis for preference and choice of specialty is a complicated mixture of individual interests and job opportunities. We wanted to investigate the possible explanations for such preferences and choices.

    Material and method.

    Two groups of Norwegian doctors, 421 who entered medical school in 1993 and 631 who completed medical school in 1993 and 1994, received four questionnaires between 1993 and 2003 which included questions on preference or choice of specialty and possible motives for this.

    Results.

    Individual preferences change extensively over time, but there is also a remarkably stabile distribution between the specialist categories. A specialty’s prestige was emphasized less after medical school and the importance of having an optimal combination of an interesting job and a good private life increased This was also the case after controlling for the female respondents. Those who chose surgery or internal medicine were more motivated by medical challenges and career possibilities, while those who chose psychiatry or general medicine were more motivated by conditions such as variety and time for own family.

    Interpretation.

    The motives behind choice of specialty are complicated and difficult to interpret, but seem to be a combination of ambitions and prestige on one hand, and lifestyle and family on the other. Recruitment into low status specialties may be achieved by increasing the possibilities for doctors to lead more normal family and social lives

    Main findings
    Tabell

    Hovedbudskap

    • Spesialitetspreferansene endrer seg i stor grad under og rett etter medisinstudiet

    • Flere velger allmennmedisin, psykiatri og laboratoriemedisin enn antallet som angir disse som preferanse tidlig i studiet, mens de fleste kirurgiske fag får færre spesialister

    • Forklaringen kan være at unge leger legger større vekt på hensynet til familie og privatliv, noe som gjør at spesialiteter som krever mye nattarbeid og tilstedeværelse velges bort

    Artikkel
    Innledning

    I våre dager er en lege nesten alltid spesialist, og spesialiteten er en avgjørende del av legeidentiteten. Mange leger opplever nok likevel spesialitetsvalget som noe tilfeldig. Median tid for spesialisering i Norge var i 1997 åtte år etter autorisasjon, og mange skifter spesialitet i løpet av spesialiseringsperioden (1). Motivene bak det endelige valget av spesialitet kan derfor synes nokså komplekse.

    Det er ingen klar sammenheng mellom antall spesialister på de forskjellige medisinske fagområdene og behovet. Aktuelle eksempler på «underforsynte» fagområder er psykiatri og geriatri. På andre områder kan det tenkes at det er for mange spesialister, selv om dette er vanskeligere å påvise.

    Både sykdommer og medisinske spesialiteter har sine egne hierarkiske strukturer (2, 3). Det synes lettere å rekruttere spesialister til fagområder med høy status enn til fagområder nederst på rangstigen, som psykiatri og geriatri. I en tidligere studie av hvordan norske medisinstudenters spesialitetspreferanser endret seg fra studiestart i 1993 til halvveis i studiet var hovedtendensen en bevegelse oppover i spesialitetshierarkiet (4, 5).

    Materiale og metode

    Materiale og metode

    Undersøkelsen er gjennomført som en prospektiv, ubalansert og anonym kohortstudie med to utvalg, med spørreskjemautsendelser på fire tidspunkter i årene 1993 – 2003. En ubalansert kohortstudie er en prospektiv studie der det i løpet av studieperioden faller noen deltakere fra, mens andre kommer til.

    I det første utvalget, «studentutvalget», fikk samtlige 421 studenter som begynte sin medisinske grunnutdanning ved norske universiteter, 189 menn og 232 kvinner, det første spørreskjemaet i 1993. I 1996 og 1999 ble det også gjennomført undersøkelser, en del nye studenter ble inkludert underveis og noen få gikk ut. Siste runde var i 2003, da de fleste av de opprinnelige studentene hadde begynt sin spesialisering.

    I det andre utvalget, «legeutvalget», fikk alle de 631 som ble uteksaminert ved norske universiteter i 1993 og 1994 sitt første spørreskjema i det siste studieåret, med oppfølgingsskjemaer i turnustiden (1994/95) og i spesialiseringsperioden (1997/98). Siste runde til dette utvalget gikk i 2003/04, på et tidspunkt da de aller fleste hadde valgt og mange var ferdige med spesialiseringen. Figur 1 er et flytdiagram over de to utvalgene.

    Gruppering av spesialiteter

    Gruppering av spesialiteter

    Studentene ble i 1993, 1996 og 1999 bedt om å angi de tre mest interessante fagområdene de kunne tenke seg fra en liste på til sammen 53. For å forenkle analysene ble de 53 fagområdene samlet i fem hovedgrupper: allmenn- og samfunnsmedisin, laboratoriefag, indremedisinske fag, kirurgiske fag og psykiatri (e-tab 1).

    Tabell 1

    Inndeling av medisinske fagområder i fem hovedgrupper. Tallet etter tankestreken er spesialitetens prestisjeskåre, fra 1 (lavest) til 22 (høyest). Fagområder med stjerne (*) er påført prestisjeskår fra Albums originale artikkel (2), de andre er skåret av forfatterne. Fagområder merket med dobbeltstjerne (**) er ikke-eksisterende spesialiteter som likevel var tatt med i spørreskjemaene

    Allmennmedisin

    Allmennmedisin* – 4

    Arbeidsmedisin – 4

    Samfunnsmedisin – 4

    Laboratoriemedisin

    Anatomi** – 8

    Biokjemi** – 8

    Fysiologi** – 8

    Immunologi og transfusjonsmedisin – 14

    Klinisk biokjemi – 8

    Klinisk farmakologi – 8

    Klinisk fysiologi** – 8

    Klinisk nevrofysiologi – 8

    Medisinsk genetikk – 8

    Medisinsk mikrobiologi – 8

    Nevropatologi** – 8

    Patologi – 8

    Radiologi – 8

    Indremedisinske fag

    Barnesykdommer* – 17

    Blodsykdommer – 14

    Endokrinologi – 14

    Epidemiske sykdommer** – 14

    Fordøyelsessykdommer – 14

    Fysikalsk medisin og rehabilitering* – 5

    Geriatri* – 1

    Hjertesykdommer* – 21

    Hud og veneriske sykdommer* – 2

    Idrettsmedisin** – 4

    Generell indremedisin* – 14

    Infeksjonssykdommer – 14

    Lungesykdommer* – 7

    Nevrologi* – 8

    Nyresykdommer – 14

    Onkologi* – 15

    Revmatologi* – 6

    Tropesykdommer** – 14

    Øyesykdommer* – 10

    Kirurgiske fag

    Anestesiologi* – 19

    Barnekirurgi – 18

    Fødselshjelp og kvinnesykdommer* – 12

    Gastrokirurgi* – 13

    Generell kirurgi* – 18

    Karkirurgi – 18

    Kjevekirurgi og munnhulesykdommer – 18

    Nevrokirurgi – 22

    Ortopedisk kirurgi* – 17

    Plastikkirurgi – 18

    Revmakirurgi*,** – 11

    Thoraxkirurgi* – 20

    Urologi – 18

    Øre-nese-hals-sykdommer* – 9

    Psykiatri

    Barne- og ungdomspsykiatri – 3

    Voksenpsykiatri* – 3

    Tabellen angir også spesialitetenes prestisjeskår, basert på Albums studier (2, 6). Album skåret bare 22 spesialiteter og grenspesialiteter, de som er merket med stjerne i tabellen. De øvrige har vi plassert på ett av disse 22 nivåene etter skjønn. Med utgangspunkt i prestisjeskårene har vi for studentutvalget regnet ut tre «prestisjeindekser» basert på de mest foretrukne spesialitetene ved henholdsvis studiestart, halvveis i studiet og studieslutt.

    Motiver for valg av spesialitet

    Motiver for valg av spesialitet

    På hvert måletidspunkt under studiet ble respondentene bedt om å vurdere 26 forskjellige forhold som svaralternativer på spørsmålet: «Hvor viktig tror du at følgende faktorer vil være for deg når du som lege skal velge arbeidsområde og eventuelt spesialitet?» De ferdige legene fikk samme liste, men med følgende innledning: «Hvor viktige er/var de følgende faktorene for deg ved valg av arbeidsområde og/eller spesialitet?» Disse spørsmålene er gjengitt i tabell 2. Svaralternativene hadde tallverdi fra 1 (ikke viktig) til 4 (svært viktig) samt 5 for «vet ikke». Svarene ble dikotomisert til «viktig» (viktig eller svært viktig) og «ikke viktig» (ikke viktig, litt viktig, vet ikke) og samlet i tre motivmål – «aktiv», «defensiv» og «helhetlig» (tab 2). Motivmålene er basert på en kombinasjon av eksplorerende faktoranalyser og skjønn.

    Tabell 2

    Vurdering av utsagnene «Hvor viktig tror du at følgende faktorer vil være for deg når du som lege skal velge arbeidsområde og eventuelt spesialitet?» (1993, 1996 og 1999), ev. «Hvor viktige er/var de følgende faktorene for deg ved valg av arbeidsområde og/eller spesialitet?» (2003) i studentutvalget. Prosent med positive svar på de forskjellige tidspunktene og rangering etter horisontal summering. Gjennomsnittsverdi på en skala fra 0 til 1 for tre hovedmotiver

    Aktiv

    1993

    1996

    1999

    2003

    Rangering

    2 Utfordres i liv-og-død-situasjoner

    22

    19

    25

    24

    20

    3 Gode faglige karrieremuligheter

    41

    42

    48

    14

    5 Gode administrative karrieremuligheter

    12

    10

    10

    6

    24

    10 Høy grad av selvstendighet

    64

    67

    68

    67

    6

    14 Mulighet for forskning

    41

    26

    28

    26

    16

    19 Arbeide mye med hendene/teknisk

    24

    21

    27

    27

    18

    21 Utfordret av ansvar og avgjørelser

    38

    24

    33

    38

    13

    22 Gode lønnsforhold

    66

    69

    77

    66

    5

    25 Se raske resultater av arbeidet

    28

    33

    39

    38

    12

    Gjennomsnitt «aktiv»

    0,37

    0,35

    0,39

    0,36

    Defensiv

    4 Slippe å gi dårlige nyheter til pasienter

    3

    3

    2

    2

    26

    6 Mulighet for deltidsstilling

    23

    35

    40

    24

    15

    7 Unngå negativ medieomtale

    8

    19

    10

    3

    23

    9 Slippe alvorlig syke barn

    2

    4

    7

    10

    25

    11 Liten vaktbelastning

    23

    46

    44

    46

    11

    13 Gjøre feil uten store konsekvenser

    20

    24

    22

    15

    21

    15 Slippe karrierepregede miljøer

    30

    27

    29

    24

    17

    24 Anklager om feilbehandling sjeldne

    16

    21

    25

    13

    22

    Gjennomsnitt «defensiv»

    0,16

    0,22

    0,22

    0,18

    Helhetlig

    1 Interessant fagfelt

    97

    99

    98

    91

    7

    8 Muligheter for barnehageplass

    41

    43

    55

    22

    10

    12 Mulighet for fast stilling

    91

    88

    89

    66

    3

    16 Allsidighet og variasjon

    88

    89

    93

    86

    2

    17 Å bo på et bestemt sted

    48

    52

    57

    62

    8

    18 Samfunnsmessig viktig fagfelt

    54

    38

    38

    38

    9

    20 Mye kontakt med pasienter

    86

    81

    76

    69

    4

    23 Tid til familien

    94

    93

    97

    83

    1

    26 Sosiale og psykologiske faktorer

    34

    21

    23

    16

    19

    Gjennomsnitt «helhetlig»

    0,70

    0,67

    0,69

    0,58

    Motivmålene ble studert ytterligere i studentutvalget ved hjelp av en multivariat flernivåmodell med gjentatte målinger for å se på effekten av alder, kjønn og spesialitet på eventuell endring i motivasjonsfaktorene over tid. Dataanalysene ble gjort med SPSS versjon 14.

    Resultater

    Resultater

    Figur 1 viser responsen på de forskjellige tidspunktene i de to utvalgene. Kvinneandelen blant dem som svarte minst en gang var 57 %, og i 1993/94 var gjennomsnittsalderen for begge utvalgene samlet 28,1 år.

    Valg av spesialitet

    Valg av spesialitet

    Studentutvalget. 78 % (282/358) av respondentene hadde valgt spesialitet i 2003. Figur 2 viser hvordan disse valgene fordelte seg på de fem spesialitetsgruppene i forhold til kjønn sammenliknet med den reelle fordelingen av aktive norske legespesialister i 2003. Figuren viser også fordelingen av spesialitetspreferansene ved henholdsvis studiestart og studieslutt.

    Hvilken spesialitet den enkelte kunne tenke seg, varierte i stor grad gjennom studietiden. Vi undersøkte om preferansene flyttet fra én spesialitetsgruppe til en annen. Dersom vi gir ett poeng for hver gang studenten skifter hovedgruppe, får vi en variabel som går fra 0 (de som holder fast ved samme gruppe hele tiden) til 3 (de som oppgir ny gruppe hver gang). Gjennomsnittlig verdi for de 167 som hadde valgt spesialitet og oppgitt spesialitetspreferanse på alle fire tidspunkter var 1,49. De mest stabile, kirurgene, hadde en gjennomsnittsverdi på 1,15 (95 % KI 0,66 – 1,64), for gynekologene var den 1,17, for indremedisinerne 1,23, for anestesiologene 1,50, for psykiaterne 1,70, for allmennmedisinerne 1,86 og for dem som hadde valgt et laboratoriefag var den 2,08 (95 % KI 1,56 – 2,60) ganger.

    Figur 3 illustrerer også denne ustabiliteten i spesialitetspreferanser i studentutvalget. Selv om de personene som til enhver tid kunne tenke seg en bestemt spesialitetsgruppe stadig skifter, er andelen som kan tenke seg spesialitetsgruppen nokså stabil.

    Legeutvalget. Figur 4 viser hvordan det blant de ferdige legene også er en forholdsvis omfattende endring i foretrukket spesialitet. Fordelingen av spesialitetsgrupper i 1997/98 og 2003/04 er nokså lik, men nesten halvparten av legene skiftet spesialitetsgruppe i denne avgjørende delen av spesialitetsløpet.

    Spesialitetenes prestisje. Albums prestisjeskår ble benyttet som en mulig forklaring på utviklingen i valg av spesialitet. Særlig hos kvinner var det en økende prestisjetrend for foretrukne spesialiteter i studietiden, men med et signifikant «prestisjetap» i forhold til valgt spesialitet i 2003 (fig 5).

    Motiver for valg av spesialitet

    Motiver for valg av spesialitet

    Tabell 2 viser andelen som svarte positivt i 1993, 1996, 1999 og 2003 på hvert av de 26 utsagnene om mulige årsaker til valg av spesialitet. I tillegg er det en rangering av alle utsagnene basert på gjennomsnittsverdien for de fire tidspunktene. Det motivet som fikk «flest stemmer», var tid til familien – det som fikk færrest, var det å slippe å gi dårlige nyheter til pasientene.

    For å se på mulige endringer i motiveringen for valg av spesialitet over tid og forskjeller i motiver mellom spesialitetsgrupper benyttet vi de samlede gjennomsnittsverdiene for de tre motivområdene i en flernivåanalyse av gjentatte målinger i studentkohorten (tab 3, tab 4). Motivmålene «aktiv», «defensiv» og «helhetlig» ble brukt som avhengige variabler i tre separate analyser, med kjønn, alder og spesialitetsgruppe i 2003 som uavhengige variabler (faktorer). Analysene viste at det var signifikante forskjeller mellom spesialitetsgruppene og ikke-spesialister og mellom kvinner og menn, og at betydningen av alle tre motivmål avtok over tid.

    Tabell 3

    Endring av motivområdene fra T1 til T4 og forskjeller i skår på motivområder mellom spesialitetsgrupper og ikke-spesialister i studentutvalget. Flernivåmodell med repeterte målinger med de tre motivområdene som avhengige variabler i tre separate analyser, og alder, kjønn og valgt spesialitet (gruppert) i 2003 som uavhengige variabler. Referanse for spesialitetsgruppe er «ikke spesialist». Ustandardiserte betaverdier som angir størrelse (tallverdi) og retning (fortegn) på den aktuelle effekten og tilhørende p-verdier. Signifikante verdier er uthevet (p

    Aktiv

    Defensiv

    Helhetlig

    Endring T1 til T4 for alle

    –0,06 p = 0,038

    –0,08 p = 0,005

    –0,40 p < 0,001

    Alder (endring per år)

    0,00 p = 0,531

    0,01 p = 0,395

    –0,01 p = 0,019

    Kvinner (i forhold til menn)

    –0,27 p < 0,001

    0,17 p < 0,001

    0,12 p < 0,001

    Kirurgi

    0,14 p = 0,020

    –0,12 p = 0,027

    –0,04 p = 0,359

    Indremedisin

    0,06 p = 0,353

    0,00 p = 0,993

    0,04 p = 0,369

    Allmennmedisin

    0,05 p = 0,371

    0,08 p = 0,095

    0,07 p = 0,107

    Psykiatri

    –0,14 p = 0,149

    0,13 p = 0,111

    0,21 p = 0,004

    Laboratoriemedisin

    –0,08 p = 0,415

    0,04 p = 0,654

    –0,13 p = 0,077

    Tabell 4

    Endring av skår på de tre motivområdene fra T1 til T4 for spesialitetsgruppene, kontrollert for alder og kjønn, i studentutvalget. Referanse er «ikke spesialist». Flernivåmodell med gjentatte målinger med de tre motivområdene som avhengige variabler i tre separate analyser og med interaksjonen mellom tid (T1–T4) og spesialitetsgruppe som forklaringsvariabler. Ustandardiserte betaverdier som angir størrelse (tallverdi) og retning (fortegn) på endring i skår på motivområde, med tilhørende p-verdier. Signifikante effekter er uthevet (p

    Aktiv

    Defensiv

    Helhetlig

    Kirurgi

    0,32 p = 0,001

    –0,22 p = 0,006

    –0,12 p = 0,216

    Indremedisin

    0,06 p = 0,202

    –0,29 p = 0,001

    0,01 p = 0,879

    Allmennmedisin

    0,08 p = 0,380

    –0,07 p = 0,414

    0,14 p = 0,110

    Psykiatri

    0,11 p = 0,421

    0,15 p = 0,257

    0,37 p = 0,008

    Laboratoriemedisin

    0,04 p = 0,794

    0,12 p = 0,369

    –0,08 p = 0,543

    Kvinnene skåret signifikant lavere enn mennene på «aktiv» og høyere på «defensiv» og «helhetlig». Sammenliknet med ikke-spesialister skåret kirurgene høyt på «aktiv» og lavt på «defensiv». Over tid steg skårene på «aktiv» og sank på «defensiv». Indremedisinerne skåret også lavt på «defensiv», og skåren sank med tiden. Psykiaterne skåret høyt på «helhetlig», denne skåren økte etter hvert som tiden gikk. Allmennmedisinerne skåret noe høyere enn ikke-spesialistene på «defensiv», men forskjellen var ikke signifikant.

    Diskusjon

    Diskusjon

    I omfattende prospektive studier er det alltid et problem at respondenter faller fra underveis – så også i denne. Likevel mener vi at representativiteten i våre utvalg er tilfredsstillende. En komplett deltakelse (dvs. de som svarte alle fire ganger) på 50 % i studentutvalget og 42 % i legeutvalget burde være tilfredsstillende. Den reelle N i flernivåanalysene blir høyere, da alle som har svart ved minst to tidspunkter blir inkludert i korrelasjonsmatrisen (for studentkohorten ligger N mellom 260 og 286). Dataene styrkes ved at den totale andelen vi har informasjon fra på minst ett tidspunkt, var 91 % i studentutvalget og 89 % i legeutvalget. En annen styrke ved studien er at den omfatter fullstendige kohorter av norske studenter og leger, ikke tilfeldige eller stratifiserte utvalg.

    Det mest iøynefallende med studien er den omfattende endringen i individuelle preferanser og valg, som fortsatte lenge etter at medisinstudiet var avsluttet. Samtidig var det lite endring i andelen leger som valgte henholdsvis kirurgiske, indremedisinske, allmennmedisinske og psykiatriske karrierer. Dette kan kanskje forklares med hva som er aktuell etterspørsel. Imidlertid synes mønsteret å være etablert nesten helt fra studiestart, lenge før studentene har begynt å orientere seg mot arbeidslivet.

    Flernivåanalysene av motivasjonsskårene viser at det også var forskjeller mellom fagområdene. Det kan se ut som om menn som særlig var opptatt av karriere, selvstendighet i arbeidet, mulighet for forskning og de andre momentene i motivmålet «aktiv», i økende grad orienterer seg mot det kirurgiske fagområdet, mens kvinner som er opptatt av å legge forholdene godt til rette for et stabilt familieliv, allsidighet og variasjon og de andre momentene i hovedmotivet «helhetlig», orienterte seg mot psykiatrien.

    Psykiatri og laboratoriemedisin synes å være «vinnere» i den forstand at det er flere som velger disse spesialitetene enn det var som hadde dem som preferanser ved studieslutt eller i turnus. Psykiatrien synes til og med å vinne noen ekstra spesialister i tidsrommet 4 – 10 år etter eksamen (legeutvalget) – muligens et positivt signal med tanke på behovet i tiden som kommer. Dette kan også henge sammen med et relativt stort antall nyopprettede utdanningsstillinger som er kommet i forbindelse med opptrappingsplanen i psykiatri. En kanadisk undersøkelse viste at de som velger psykiatri, er leger som var opptatt av mental helse før studiet og leger som valgte gjennom en eliminasjonsprosess basert på positive erfaringer med psykiatrien under studiet og i spesialiseringen samt negative erfaringer fra andre spesialiteter (7). Denne tendensen kan muligens også knyttes til det økende antallet kvinnelige leger, som skårer signifikant lavere på motivområdet «aktiv».

    De kirurgiske fagene mistet kandidater utover i karriereløpet, men kirurgigruppen er for heterogen til at vi kan gi et realistisk bilde. Blant annet er ortopedisk kirurgi en spesialitet med god rekruttering (8). Ut fra undersøkelsen kan vi ikke analysere mønstre eller prognoser for enkeltspesialiteter, ettersom tallene er for små. Innen kirurgien er det verdt å merke seg at menn faller fra i større grad enn kvinner. En amerikansk studie viser at valget av en kirurgisk karriere også henger sammen med i hvilken grad studentene får prøve seg med praktiske inngrep i studietiden (9, 10).

    Det er tidligere vist at medisinstudiet i Norge ikke forsterker kjønnssegregeringen i spesialitetspreferanser (5). Denne undersøkelsen tyder på at heller ikke turnustjenesten eller de første årene som lege forsterker de ulike preferansemønstrene hos kvinner og menn. Analysene viser likevel at kvinner og menn har ulike preferanser og prioriteringer når det gjelder karriere og spesialitetsvalg. Dette er i tråd med studier fra Finland og Sveits (11, 12).

    Endringen i karrierepreferanser går generelt i retning av at legene ender opp i mindre prestisjefylte spesialiteter enn det de opprinnelig hadde tenkt seg. Om dette skyldes reell interessedreining eller mer pragmatiske hensyn, kan ikke våre data gi svar på. Studier fra utlandet viser imidlertid at denne typen bortvelging også henger sammen med at de unge legene ser hvordan valg av visse spesialiteter eller arbeidsorganisasjoner representerer en urimelig belastning på privatlivet (13) – (15).

    Vil den nye kunnskapen denne undersøkelsen gir kunne påvirke spesialistrekrutteringen? Legene som velger psykiatri er minst interessert i akuttmedisin og gode lønnsforhold og mer interessert i barnehageplass og et normalt familieliv. Det kan se ut som om rekrutteringen til utdanningsstillinger med lav prestisje i perifere strøk kan blir noe bedre ved å ta hensyn til at mange unge leger er gift med en annen lege og at begge ønsker både full yrkeskarriere og et normalt familieliv. Det kan også tenkes at det økende antallet kvinnelige leger vil gi en forskyvning mot de mer omsorgspregede spesialitetene, slik det har skjedd i Finland (11).

    Oppgitte interessekonflikter:

    Ingen

    PDF
    Skriv ut
    Relaterte artikler

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media