Antidiabetika som påvirker inkretinsystemet

Jørgen Folkersen, Else Høibraaten Om forfatterne
Artikkel

Eili Tranheim Kase & Kåre I. Birkeland gir i Tidsskriftet nr. 4/2008 en interessant oversikt over legemidler som påvirker inkretinsystemet (til behandling av type-2 diabetes) (1). I artikkelen omtales virkningsmekanismene for dipeptidylpeptidase 4-hemmere (DPP-4-hemmere) og glukagonliknende peptid-1 (GLP-1) analoger. Effekten av de to forskjellige klasser av legemidler omtales som likeverdig, bortsett fra at det nevnes at GLP-1-analoger gir vekttap, mens DPP-4-hemmere ikke gjør det (2).

Det nevnes imidlertid ikke at det er en vesentlig forskjell på de to legemidlenes glukoseregulerende effekt. Farmakodynamiske studier viser at exenatide, som er en GLP-1-analog, forsinker magetømmingshastigheten etter et måltid (3), det gjør ikke DPP-4-hemmere. Den kliniske konsekvensen er at exenatide gir større nedgang i postprandialt blodglukosenivå (4). Viktigheten av postprandial blodglukoseregulering for forebygging av kardiovaskulær sykdom er omtalt i den nye International Diabetes Foundations retningslinjer.

Årsaken til denne vesentlige forskjellen mellom DPP-4-hemmere og exenatide kan forklares i de terapeutiske nivåer av GLP-1 som oppnås ved de to terapiformer. Hos personer med type 2-diabetes er GLP-1-sekresjonen nedsatt fra det normale nivå på ca. 17 pmol/l til under ca. 10 pmol/l. Ved hjelp av behandling med DPP-4-hemmer kan plasmanivået av pasientens eget endogene GLP-1 normaliseres (5). For få effekt på glukagon og insulin er det tilstrekkelig med fysiologiske GLP-1-nivåer. Forsinket magetømmingshastighet kan imidlertid kun oppnås ved nivåer av eksternt GLP-1 som ligger over det fysiologiske, noe man oppnår ved exenatide (3). Til slutt vil vi gjøre oppmerksom på at det nå foreligger publiserte data fra tre års oppfølging av exenatide (6).

Anbefalte artikler