Artikkel
Eili Tranheim Kase & Kåre I. Birkeland gir i Tidsskriftet nr. 4/2008 en interessant oversikt over legemidler som påvirker inkretinsystemet (til behandling av type-2 diabetes) (1) . I artikkelen omtales virkningsmekanismene for dipeptidylpeptidase 4-hemmere (DPP-4-hemmere) og glukagonliknende peptid-1 (GLP-1) analoger. Effekten av de to forskjellige klasser av legemidler omtales som likeverdig, bortsett fra at det nevnes at GLP-1-analoger gir vekttap, mens DPP-4-hemmere ikke gjør det (2) .
Det nevnes imidlertid ikke at det er en vesentlig forskjell på de to legemidlenes glukoseregulerende effekt. Farmakodynamiske studier viser at exenatide, som er en GLP-1-analog, forsinker magetømmingshastigheten etter et måltid (3) , det gjør ikke DPP-4-hemmere. Den kliniske konsekvensen er at exenatide gir større nedgang i postprandialt blodglukosenivå (4) . Viktigheten av postprandial blodglukoseregulering for forebygging av kardiovaskulær sykdom er omtalt i den nye International Diabetes Foundations retningslinjer.
Årsaken til denne vesentlige forskjellen mellom DPP-4-hemmere og exenatide kan forklares i de terapeutiske nivåer av GLP-1 som oppnås ved de to terapiformer. Hos personer med type 2-diabetes er GLP-1-sekresjonen nedsatt fra det normale nivå på ca. 17 pmol/l til under ca. 10 pmol/l. Ved hjelp av behandling med DPP-4-hemmer kan plasmanivået av pasientens eget endogene GLP-1 normaliseres (5) . For få effekt på glukagon og insulin er det tilstrekkelig med fysiologiske GLP-1-nivåer. Forsinket magetømmingshastighet kan imidlertid kun oppnås ved nivåer av eksternt GLP-1 som ligger over det fysiologiske, noe man oppnår ved exenatide (3) . Til slutt vil vi gjøre oppmerksom på at det nå foreligger publiserte data fra tre års oppfølging av exenatide (6) .