Helserelatert bruk av Internett i den norske befolkningen

Hege K. Andreassen, Silje C. Wangberg, Rolf Wynn, Tove Sørensen, Per Hjortdahl Om forfatterne
Artikkel

Stadig større mengder helseinformasjon blir gjort tilgjengelig for befolkningen gjennom massemedier. Internett er en viktig del av denne utviklingen. Eysenbach & Kohler fant i 2003 at 5 % av alle søk på Internett var helserelatert (1). En undersøkelse fra USA i 2003 viste at 40 % av befolkningen har søkt etter helserelatert informasjon på nettet (2). I Norge, hvor nå over en og en halv million husholdninger har Internett-tilgang hjemme (3), er det påvist tilsvarende forhold (4).

Det er antydet flere scenarioer knyttet til denne utviklingen. Pasienten som «konsument» blir brukt som bilde på de rolleendringer som har funnet sted, og som man regner med vil påvirke lege-pasient-forholdet (5). Helseinformasjon på Internett forventes å føre til en mer effektiv og fleksibel kommunikasjon mellom lege og pasient, og bidra til at pasienter mobiliserer ressurser og dermed får styrket evne til å håndtere sine utfordringer (6). Denne slutningen er imidlertid blitt kritisert for å være for enkel (7). Andre har trukket frem utfordringen i å finne informasjon av høy kvalitet som et kritisk element (8). Nasjonalt senter for telemedisin utførte i 2005 en undersøkelse for å følge opp tidligere norske undersøkelser på feltet (4). Basert på tidligere internasjonal og nasjonal forskning ble tre forskningsspørsmål formulert: Skiller norske brukere av helseinformasjon på Internett seg fra befolkningen for øvrig når det gjelder helse og demografiske kjennetegn? Hvor viktig vurderes Internett å være som kilde for helseinformasjon? Hvor utbredt er ulike typer helserelatert atferd på Internett?

Materiale og metode

Her presenteres den norske delen av prosjektet «WHO/European survey on eHealth consumer trends» (eHealth Trends). Sju land deltar i prosjektet, som ledes av Nasjonalt senter for telemedisin. I hvert deltakerland ble om lag 1 000 respondenter telefonintervjuet av analyseinstitutter etter et felles spørreskjema. Spørreskjemaet ble oversatt til norsk ved bruk av «the dual-focus approach» (9). Totalt ble 5 737 personer oppringt i Norge, hvorav 1 007 var tilgjengelige, fylte inklusjonskriteriene og fullførte intervjuet.

Utvalget skilte seg noe fra befolkningen med hensyn til utdanning, alders- og kjønnssammensetning, slik at middelaldrende kvinner og personer med høy utdanning var litt overrepresentert. Dette korrigerte vi for gjennom vekting av materialet (10). Det var ingen variabler med mer enn 5 % manglende data.

Hvor viktig Internett ble ansett som kanal for helseinformasjon, ble bedømt på en skala 1 – 5. Respondentene ble videre spurt om de brukte nettet i kontakten med sin faste behandler, hvor ofte de benyttet det til ulike formål, hvilken betydning helseinformasjon funnet på nettet hadde hatt for dem, samt hvilke forhold de ville legge vekt på dersom de skulle velge en ny lege.

Vi gjorde en logistisk regresjonsanalyse med den avhengige variabelen «Har du brukt Internett for å få informasjon om helse eller sykdommer» og en lineær regresjonsanalyse for variabelen «Hvor viktig er Internett som kilde til helseinformasjon for deg». For å kontrollere for ulikheter i tilgang til Internett ble kun Internett-brukere selektert til den første analysen.

Det ble brukt ni uavhengige variabler i regresjonsanalysene, fordelt over to blokker hvor den første besto av de demografiske variablene kjønn, alder, utdanning, jobb og bosted, og den andre av helsevariablene subjektiv helsestatus, legebesøk og langvarig sykdom/uførhet hos en selv eller ens nærmeste. Høyeste fullførte utdanning ble kategorisert etter International Standard Classification of Education (11). For å måle subjektiv helsestatus brukte vi svaralternativene «svært god», «god», «middels», «dårlig» og «svært dårlig».

Statistikkpakken SPSS 12.0 ble brukt i alle analysene.

Resultater

804 (80 %) av respondentene hadde brukt Internett. Det var 586 (58 %) som hadde brukt nettet for å få informasjon om helse eller sykdommer. Antallet som hadde kontaktet sin lege eller annet helsepersonell de kjente over Internett var 43 (4 %).

Ved logistisk regresjonsanalyse fant vi fem variabler som var uavhengig assosiert med det å ha brukt Internett til helseformål, nemlig kvinnelig kjønn, lav alder, hyppige legebesøk, urbant bosted og ikke-manuelt yrke. Dette gjaldt uavhengig av annen Internett-bruk (tab 1). Det var ingen statistisk signifikant sammenheng mellom utdanning og hyppighet av nettbruk for helseformål. Heller ikke subjektiv helsestatus eller langvarig sykdom hos en selv eller nærstående personer hadde signifikant sammenheng med helsebruk på Internett.

Tabell 1  Logistisk regresjonsanalyse av variabler assosiert med bruk av Internett for å få informasjon om helse eller sykdommer. Bare statistisk signifikante og uavhengige forklaringsvariabler er tatt med. N = 764

Uavhengig variabel

Oddsratio (95 % KI)

Mann

0,66 (0,48 – 0,92)

Ikke-manuelt yrke

1,74 (1,20 – 2,52)

Bor urbant

1,31 (1,11 – 1,55)

Alder

0,97 (0,96 – 0,98)

Antall legebesøk

1,05 (1,00 – 1,10)

Tabell 2 viser at kjennetegn ved dem som vurderte Internett som en viktig kilde til helseinformasjon, var at de var unge, bodde i urbane strøk, arbeidet i ikke-manuelle yrker, gikk oftere til lege, og hadde langvarig sykdom eller uførhet blant sine nærmeste.

Tabell 2  Lineær regresjonsanalyse av variabler assosiert med oppfatning om viktighet av Internett som kilde til helseformål. Bare statistisk signifikante og uavhengige forklaringsvariabler er tatt med

Uavhengig variabel

β og 95 % KI for β

Alder

– 0,41 (–0,040 – –0,031)

Ikke-manuelt yrke

0,14 (0,27 – 0,67)

Bor urbant

0,12 (0,10 – 0,28)

Legebesøk

0,075 (0,006 – 0,042)

Har noen med kronisk sykdom som står en nær

0,068 (0,040 – 0,43)

Informantene ble bedt om å vurdere ulike kilder for helseinformasjon (tab 3). Direkte kontakt med helsepersonell ansikt til ansikt ble rangert høyest. De fleste som brukte Internett i helsesammenheng, brukte det til å lese om helse eller sykdom (tab 4). 23 % anga at de ble beroliget eller lettet av å bruke Internett i helsesammenheng, mens 10 % ble bekymret eller engstelige.

Tabell 3  Viktighet av ulike kilder for helseinformasjon for nordmenn over 15 år. N = 1 007. Andel som har svart 4 eller 5 på en skala 1 – 5 der 1 = ikke viktig og 5 = svært viktig

Kilder til helseinformasjon

Antall

(%)

Direkte kontakt med helse personell ansikt til ansikt

725

(72)

Familie, venner, kolleger

631

(63)

Aviser og tidsskrifter

588

(58)

TV/radio

462

(46)

Apotek

419

(42)

Bøker, medisinske leksikon,  brosjyrer

355

(35)

Internett

367

(36)

Kurs og forelesninger

220

(22)

Tabell 4  Bruk av Internett for helseformål og resultater av bruken. N = 1 007

Antall

(%)

Bruk

Lese om helse eller sykdom

545

(54)

Finne informasjon som kan hjelpe å avgjøre om det er nødvendig å kontakte  helsepersonell

312

(31)

Finne informasjon etter en time hos lege eller annet helsepersonell

282

(28)

For forberedelse til time hos lege eller annet helsepersonell

219

(22)

Kommunikasjon med helsepersonell man ikke kjenner personlig

160

(16)

Delta i fora eller selvhjelpsgrupper med helse som tema

124

(12)

Bestille medisiner eller andre helseprodukter

112

(11)

Resultater av bruken

Blitt beroliget eller lettet

236

(23)

Blitt motivert til å legge om kostholds- eller andre livsstilsvaner

213

(21)

Har selv foreslått diagnose eller behandling til lege eller annet helsepersonell

112

(11)

Blitt bekymret eller engstelig

95

(10)

Har endret, avlyst eller bestilt en ny time hos lege eller annet helsepersonell

66

(7)

Har forandret medisin uten å spørre lege eller annet helsepersonell om råd

24

(2)

De fleste vurderte legens tilgjengelighet som viktig eller svært viktig når de skulle velge lege (tab 5).

Tabell 5  Faktorer som vurderes som viktige ved bytte av lege. Andel som svarte 4 eller 5 på en skala fra 1 – 5 der 1 var ikke viktig og 5 svært viktig. N = 1 007

Faktor

Antall

(%)

Tilgjengelighet

798

(79)

Anbefalinger fra andre

544

(54)

Informasjon om legekontoret

508

(50)

Pris

372

(37)

Mulighet for påminnelser via SMS

397

(39)

Mulighet for e-postkontakt

361

(36)

Mulighet for elektronisk timebestilling/endring

330

(33)

Legekontoret har eget nettsted

330

(33)

Mulighet for å fornye resepter via e-post eller Internett

270

(27)

Tilgang til å lese egen journal via Internett

317

(32)

Diskusjon

Bruken av Internett til helseformål har økt fra 31 % til 58 % siden siste norske undersøkelse i 2001 (4). Generell bruk av Internett har også økt i denne perioden, men ikke like mye. Mens det var 72 % som hadde nettilgang i 2001, var det 80 % som brukte Internett i vår undersøkelse.

Kjennetegn ved helsebrukeren på Internett

Den eneste indikatoren på helse som hang sammen med helsebruk av Internett i vår undersøkelse, var besøk hos lege siste år. Det var noe flere som anga å ha brukt Internett i etterkant av en legetime enn før en legetime.

I samsvar med amerikanske undersøkelser fant vi at kvinner og unge mennesker i jobber som krever lang utdanning, brukte Internett mest i helsesammenheng (2, 12). At kvinner søker mer etter helseinformasjon enn menn, kan ha sammenheng med at menn kun søker etter helseinformasjon når de har et spesifikt helseproblem, mens kvinner i tillegg til slike søk også søker etter generell helseinformasjon (13). Andre har funnet at forskjellene mellom de som finner helseinformasjon på nettet, og de som finner den andre steder, samsvarer med det såkalte «digital divide», den kulturelle og økonomiske kløften som skiller vante nettbrukere fra andre (14). Det var en svakhet at vi ikke hadde informasjon om respondentenes økonomiske situasjon, men sammenhengen mellom ikke-manuelt yrke og bruk av Internett til helseformål kan indikere at økonomiske forhold har betydning. For å unngå å forsterke eller skape nye klasseskiller i Helse-Norge er det viktig å holde fast ved idealet om lik tilgang til helsetjenester når helse på Internett tilbys.

Viktighet

Mer enn en tredel av utvalget så på Internett som en viktig kanal for helseinformasjon. I 2002 var det 33 % som mente det samme. Undersøkelsene er ikke direkte sammenliknbare, men vi det ser ut til at veksten i bruk av Internett ikke gjenspeiles i en tilsvarende økt vurdering av nettets betydning som kilde til helseinformasjon. Bruk av helsetilbud på Internett ser ikke ut til å påvirke den posisjonen legen og andre helsearbeidere har i befolkningen. Ansikt-til-ansikt-kontakt med egen lege ble fremdeles vurdert som den viktigste kilden til helseinformasjon. Også familie og venner og massemedier ble vurdert som viktig av en større andel enn den som vurderte Internett som viktig.

Det ser altså ut til at Internett kommer i tillegg til, ikke istedenfor, andre kilder til helseinformasjon i Norge. I denne forbindelse er det interessant at pårørende til langtidssyke og uføre var en gruppe som vurderte nettet som en viktig kanal for helseinformasjon, til tross for at de ikke bruker Internett mer i helsesammenheng enn andre. Pårørende har ikke samme tilgang til ansikt-til-ansikt-møter med helsepersonell som de som lider av langvarig sykdom eller uførhet selv. Kanskje var dette grunnen til at de la større vekt på Internett. En annen forklaring kan være at de som er langvarig syke eller uføre, opplever det krevende å bruke Internett selv.

Samtidig viste vår undersøkelse at de som er ofte hos lege vurderte Internett som viktig. Dette trenger imidlertid ikke ha kun med mediet å gjøre. Sannsynligvis vil de som ofte har behov for lege, gjennomgående vurdere alle kanaler for helseinformasjon som viktige.

Andelen som har kontaktet behandlere de kjenner personlig over nett, er fremdeles lav. Dette kan forklares med personvernlovgivningen i Norge som krever sikker e-post når leger og pasienter skal kommunisere med hverandre (15). De viktigste faktorene ved valg av lege var tilgjengelighet og anbefalinger fra andre. Likevel er det verdt å merke seg at vel en tredel av befolkningen vurderte tilbud om e-helsetjenester som viktig eller svært viktig.

Typer av bruk

Norske helsebrukere på Internett bruker kanalen mest til å lese om helse eller sykdom. Deretter følger bruk i forbindelse med legebesøk, enten for å avgjøre hvorvidt et legebesøk er nødvendig eller i for- og etterkant av en time. Vi tolker dette funnet som en støtte til vår konklusjon om at Internett kommer i tillegg til andre informasjonskilder. At mange ser ut til å bruke Internett i forbindelse med livsstilsendringer, bør følges opp i fremtidig forskning. Personen som vurderer å endre livsstil, og den alvorlig syke pasienten oppfører seg forskjellig og må kanskje møtes på ulik måte også på Internett.

Videre fremover

Det er viktig å se Internett og andre e-helsetilbud i en større sammenheng. Internett gir bedre tilgang til mer informasjon og til kontakt med helseekspertise over hele verden. Dette kan føre til økt bruk av, og press på, medisinsk ekspertise for å løse ufarlige og banale helseproblemer. Det er blitt foreslått at den «innbilt syke» nå kan komme til å bli ledsaget av den «innbilt opplyste» pasient, en som trenger profesjonell hjelp til å fortolke og forstå informasjon lastet ned fra Internett (16). Et spørsmål for fremtidige undersøkelser kan være hvorvidt folks forhold til Internett og andre massemedier er preget av stort konsum, men varierende tillit.

Ny teknologi blir som regel tatt i bruk gradvis. Gjennom flere stadier tilpasses teknologien av, og til, brukerne. Dette gjelder også i helsevesenet (17). Bruken av e-helseteknologi er i en relativt tidlig fase. I årene som kommer vil det være viktig å følge med på hvilke prosesser som gjør seg gjeldende i forbindelse med bruk av Internett i helsesammenheng. Vi bør følge med både på demografiske ulikheter og forskjeller i bruk blant ulike pasientgrupper. Målet bør være å utvikle helsesektorens kommunikasjonskanaler basert på de grunnleggende prinsipper om lik tilgang til helsetjenester.

Anbefalte artikler