Diskusjon
Det var høyest svarprosent i den postale designen, men en vesentlig forskjell mellom de ulike designene er at det kun ble purret i den postale designen. Purring er en viktig faktor for å øke svarprosenten i utvalgsundersøkelser (2, 13, 17, 18), og i vår studie gav ca. 17 % av svarerne i den postale designen tilbakemelding etter å ha blitt purret. Bortsett fra forskjellen i svarprosent som skyldes purring, er det ingen substansiell forskjell i svarprosent mellom postal design og de andre innsamlingsmåtene. Dette er ikke i tråd med litteraturgjennomgangen til Sitzia & Wood (15), som konkluderte med at personlig kontakt i rekruttering og datainnsamling er viktig for å øke svarprosenten i pasienterfaringsundersøkelser.
I design 2 og 3 var det lokal administrering av spørreskjemaer, noe som gir nye oppgaver og merarbeid for institusjonene. I tillegg er Kunnskapssenteret både eksterne i forhold til de som skal administrere undersøkelsen og de som skal svare. Kombinasjonen av eksternt eierskap og praktiske utfordringer kan ha ført til lavere motivasjon og feil og forglemmelser i datainnsamlingen. Det var imidlertid kun åtte pasienter som ble uteglemt i periode 2 og 3, enten ved at de ikke fikk spørreskjemaet utdelt eller ved at de glemte å levere inn skjemaet. Lokale pasienterfaringsundersøkelser ved Psykiatrisk klinikk har dessuten gitt omtrent samme svarprosent som i vår undersøkelse. Det er dermed lite sannsynlig at kombinasjonen av lokal administrering og eksternt eierskap er en viktig forklaring på hvorfor personlig kontakt ikke gav den forventede effekt på svarprosenten.
Pasientens primærkontakt eller ev. avdelingssykepleier hadde ansvaret for administreringen, enten ved at de selv utførte oppgaven eller delegerte den til andre. Dette ble bestemt etter råd fra Psykiatrisk klinikk, som har det beste kjennskapet til hverdagen og organiseringen på institusjonene. Det er mulig at involvering av behandlerne i administreringen ville vært positivt i forhold til svarprosent, gitt at dette medfører et sterkere relasjonelt press for å delta. Dette var imidlertid ikke aktuelt, både av ressurshensyn og fordi involvering av behandlerne ble forventet å påvirke svarerne til å gi mer positive tilbakemeldinger.
Det er viktig å peke på at studien til Sitzia & Wood (15) gjelder alle pasientgrupper, dvs. at funnene ikke automatisk er gyldige for døgnpasienter i psykisk helsevern. Det samme metodiske opplegget vil kunne generere ulike resultater for ulike pasientgrupper. Det er derfor viktig å undersøke metodiske tiltak kontekstuelt, spesielt for å avdekke ev. forskjeller i effekter mellom ulike pasientgrupper. Vår studie er liten, men gir likevel indikasjoner på at involvering av institusjonen i rekrutteringsfasen ikke er effektivt for å øke svarprosenten blant døgnpsykiatriske pasienter.
Pasientene i den postale designen var mer kritiske enn i de andre designene. Dette er i tråd med litteraturgjennomgangen til Crow og medarbeidere (2), som viste at mindre personlige innsamlingsmåter, inkludert postalt spørreskjema gir lavere tilfredshetsnivå. Hovedforklaringen som vanligvis gis på dette, er at anonymiteten er mindre truet og at det ikke er noe press for å gi sosialt akseptable svar (1, 2, 7). En annen mulig forklaring kan være at de ekstra respondentene i det postale opplegget er mer kritiske enn de andre respondentene. De som svarer etter purring kan teoretisk betraktes som ikke-svarere. Det finnes indikasjoner i litteraturen på at svarere er mer tilfredse enn ikke-svarere (6, 19), men funnene er motstridende (7, 20). I den postale designen i vår studie var det ingen forskjell i pasientopplevd kvalitet mellom de som svarte før og etter purring.
Vi gjennomførte studien i tre perioder med hver sin design. Studien er imidlertid ikke randomisert, slik at mulige forklaringer på forskjellene i pasienterfaringer kan være variasjon i kvalitet mellom periodene og/eller forskjeller i pasientsammensetning.
Undersøkelsen fant sted i perioder som lå tett opptil hverandre tidsmessig, og alle periodene var høyaktivitetsperioder. Det var heller ingen organisasjonsendringer i de angjeldende tidsrom og bemanningen var lik og stabil. Det er dermed lite som taler for at kvalitetsforskjeller mellom periodene er en viktig forklaring på forskjellene i pasientopplevd kvalitet.
Alder og egenvurdert helse er viktige forklaringsfaktorer for variasjon i pasienterfaringer (2), også innen psykisk helsevern (21). Studiens størrelse begrenser muligheten for justering av forskjeller i pasientsammensetning mellom periodene, for eksempel ved hjelp av regresjonsanalyse. Vi har gjort analyser som viser at alder og egenvurdert helse har liten effekt på tilfredshet i denne studien. Vi har heller ikke funnet systematiske forskjeller i andre tilgjengelige individuelle kjennetegn mellom de ulike innsamlingsperiodene som kan forklare de forskjellene i pasientopplevd kvalitet som er observert (kjønn, innleggelsesmåte, liggedager). Det er imidlertid flere bakenforliggende variabler vi ikke har tilgang til, f.eks. alvorlighetsgrad og diagnose, og dette gjør at vi ikke kan utelukke strukturelle forskjeller mellom periodene. Effekten av slike strukturelle forskjeller er imidlertid uklar, da sammenhengen mellom alvorlighetsgrad/diagnose og pasientopplevd kvalitet ikke er entydig i litteraturen (7, 22).
Selv om svarprosenten i det postale opplegget i denne studien er på nivå med andre tilsvarende undersøkelser (7, 21, 23), må nivået karakteriseres som utilfredsstillende. Dersom denne pasientgruppen skal inkluderes i nasjonale pasienterfaringsundersøkelser, må det gjennomføres flere tiltak for å øke svarprosenten, som flere purrerunder (2, 13, 17, 18) og incentiver for deltakelse (13, 17, 24), og det bør samles inn mest mulig data fra ikke-svarere (inkludert oppfølgingsstudie) for å undersøke om det er forskjeller mellom svarere og ikke-svarere.