L. Slørdal og medarbeidere svarer:

Brev til redaktøren
    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Artikkel

    I tilknytning til COX-2-hemmere har Johan Ræder oppgitt interessekonflikter i form av blant annet deltakelse i rådgivningsutvalg (advisory boards) i Pfizer Norge (Bextra, Dynastat) og MSD International (Arcoxia, Vioxx). Selskapene etablerer ikke slike grupper for å få vitenskapelig drahjelp; deres egne forskere har kompetanse som overgår det meste av det de norske fagmiljøene kan tilby. Den sentrale berettigelsen til disse utvalgene er markedsføring, og målet er å få flest mulig av oss til å ta nye preparater i bruk. Det blir for enkelt når Ræder avfeier dette som «kurante relasjoner»; spørsmålet er om Ræders samkvem med industriaktørene kan påvirke ham på en utilbørlig måte.

    Det finnes mye forskning som entydig viser at bindinger til legemiddelindustrien påvirker medisinske beslutningstakere. Vi er ikke kjent med noen studier som viser at denne type samkvem bidrar til bedre og mer rasjonelle avgjørelser. De som måtte være interessert i dokumentasjon om hvordan slike interessekonflikter fordreier beslutningsprosesser, henvises til to nylig utgitte bøker fra tidligere redaktører av New England Journal of Medicine (1, 2). Blant mange andre eksempler er det i denne sammenhengen dessuten nærliggende å nevne FDAs sikkerhetsevalueringer av COX-2-hemmerne: I februar 2005 bestemte et panel av 32 rådgivere med stemmemarginer på 17 – 15 og 17 – 13 at produsentene ikke skulle pålegges å trekke rofecoxib (Vioxx) og valdecoxib (Bextra) fra markedet i USA (formelt er disse midlene gjenstand for midlertidig salgsstopp initiert av produsentene). I ettertid viste det seg at ti av rådgiverne hadde bindinger til COX-2-produsenter, og av disse stemte ni i produsentenes favør (3). Uten disse ti rådgiverne hadde altså resultatet av avstemningene blitt det motsatte. Mange opprøres over at alvorlige helsespørsmål håndteres på denne måten, og eksklusjon av aktører med interessekonflikter er faktisk blitt en indikator på seriøsitet og kvalitet i slikt arbeid.

    Når Johan Ræder bagatelliserer urovekkende bivirkningsdata og er lemfeldig både i sin omgang med kildene og i gjengivelsen av våre synspunkter, må han finne seg i at søkelys også rettes mot hans industrirelasjoner. Vi har ikke bedrevet «generell mistenkeliggjøring» og fraskrevet ham «integritet og legitimitet». I den grad Ræder måtte føle det slik, har han selv satt seg i denne situasjonen. Til dem som måtte være i tvil: Det er faktisk fullt mulig å holde seg oppdatert i faglitteraturen, initiere forskning, delta på møter og kongresser og ha dialog med legemiddelprodusentene uten å inngå allianser med dem.

    PDF
    Skriv ut
    Relaterte artikler

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media