Diskusjon
Global behandlingstilfredshet er definisjonsmessig (1) og empirisk knyttet til uinnfridde forventninger (20, 21). Også i denne studien var global behandlingstilfredshet og uinnfridde forventninger korrelert (r = –0,50). Grunnet det begrepsmessige sammenfall ble ikke uinfridde forventninger inkludert som prediktor.
Pasientenes forventninger bidrog ikke til å forklare variansen i global behandlingstilfredshet. Global behandlingstilfredshet og pasientenes forventninger var riktignok korrelert (r = 0,16, p < 0,01), men forventninger gav ikke lenger uttelling som prediktor når velvære og pleier- og legekontakt ble introdusert i likningen. Dette negative funnet kan dels være et uttrykk for at pasienter som innlegges til elektiv kirurgi har nokså realistiske forventninger til nytten eller effekten av behandlingen, slik at disse i relativt stor grad blir innfridd.
Pleierkontakt, legekontakt og behandlingsinformasjon forklarte til sammen en tredel av den totale variansen i global behandlingstilfredshet, hvorav pleierkontakt alene forklarte en firedel. Dette må ses i sammenheng med at kontakten med pleierne under sykehusopphold er mer omfattende enn kontakten med legene. Også andre undersøkelser har dokumentert hvor viktig de mellommenneskelige forhold er for pasientene (1, 4, 9).
Lite av variansen i pleier- og legekontakt kunne forklares, og nesten alle prediktorene uttrykte egenskaper ved pasientene. Den henholdsvis positive og negative sammenheng mellom mellommenneskelig kontakt og utadvendthet og nevrotisisme er dokumentert tidligere (22). Alderens positive betydning for legekontakten kan reflektere forskjell i holdninger til medisinske autoriteter mellom eldre og yngre. At pasienter med koronar hjertesykdom opplevde best legekontakt ved utskrivning og ytterligere bedring to og fire måneder senere, reflekterer trolig at de relativt sett fikk mest tid med legene både under og etter sykehusoppholdet. Positive behandlingsforventninger predikerte pleier- og legekontakt og kan indikere høy motivasjon for samspill med personalet.
Ettersom så lite av variansen i pleier- og legekontakt kunne forklares, kan trolig mye tilskrives egenskaper ved personalet og behandlingssystemet. Avklaring vil fordre en mer detaljert studie.
Pleierkontakten var den prediktoren som hadde størst betydning for behandlingsinformasjonen, og den var langt viktigere enn legekontakten. Dette hadde sannsynligvis sammenheng med at pasienten tilbringer mest tid sammen med pleierne. Forbedrede kommunikasjonsferdigheter hos legene og mer tid til pasientene kan fremme legenes rolle som informasjonsformidlere. Ønsket om mer tid sammen med legene predikerte imidlertid ikke mindre behandlingsinformasjon.
Ikke uventet var bedre behandlingsinformasjon relatert til tanker om intern helsekontroll og bruk av mestringsstrategien «støttesøking». Begge er forbundet med informasjonssøkende atferd. Bedre behandlingsinformasjon hos pasienter med koronarsykdom henger trolig sammen med en mer grundig pre- og postoperativ undersøkelse og mer informasjon enn det pasientene i de andre diagnosegruppene fikk. Den negative innvirkningen av sykdommens kronisitet kan tyde på mindre kontaktsøkende atferd blant de mer kronisk syke og/eller mindre behandlingsoptimisme blant behandlerne.
Behandlingsinformasjonen var best hos gifte og samboende. Diskusjoner med partner kan klargjøre informasjon og instruksjoner som er blitt gitt på sykehuset. Partneren kan også komme med forslag om hvordan pasienten kan mestre ulike utfordringer i bedringsprosess og hjemmesituasjon (23).
Behandlingsinformasjonen bedret seg etter utskrivning. Samtidig ble pleierkontakten svekket. Dette reflekterer nok mer kontakt med legene enn med pleierne etter utskrivning.
Over halvparten (58 %) av pasientene som ble invitert til å være med i studien, sa enten nei eller lot være å besvare henvendelsen. Dette betyr en seleksjon som kan gjøre funnene mindre representative.