Bærum-saken – igjen

Jon Henrik Laake, Reidar Kvåle Om forfatterne
Artikkel

Carl-Magnus Edenbrandt ble innklaget til Rådet for legeetikkk for karakteristikker han kom med om bruken av terminal sedering i Bærum-saken. Jan Ytteborg & Øystein Aagenæs har, ifølge et innlegg i Tidsskriftet nr. 4/2005, latt seg sjokkere over at rådets konklusjon bare var mild kritikk av Edenbrandt (1). Terminal sedering, i Norge også kalt «lindrende sedering», går i korthet ut på å gi sedativer og analgetika i doser som hensetter pasienten i en nær bevisstløs tilstand når smerter ikke lar seg håndtere med andre teknikker. Metoden var ikke allment godtatt i Norge på det tidspunkt Bærum-saken oppstod, og den er fortsatt svært omstridt internasjonalt (2). Et springende punkt er hvorvidt pasienten skal få tilført væske og næring mens nedsovingen pågår. Det tør være ukontroversielt at fravær av slik nærings- og væsketilførsel over dager i seg selv vil være dødelig. I Norge er det nå laget kliniske retningslinjer for «lindrende sedering», en direkte konsekvens av Bærum-saken.

Vi utenforstående vil aldri kunne kjenne alle detaljer i saken. En viktig grunn til dette er ytterst mangelfull journalføring hva gjelder den pasienten som utløste rabalderet. Ytteborg & Aagenæs synes å mene at dette er en bagatell, hvilket vel bare tjener til å illustrere hvilket forhold våre kolleger har til journaldokumentasjon generelt. De tar imidlertid feil når de skriver at «Helsetilsynet bare hadde bemerkninger om mangelfull journalføring og noe uklare ansvarsforhold …» (1). Helsetilsynets sluttrapport er offentlig tilgjengelig. Det går der klart frem at måten Bærum sykehus organiserte og gjennomførte behandlingen på var sterkt kritikkverdig. Konklusjonen var at det Carl-Magnus Edenbrandt varslet om, var uforsvarlig legevirksomhet. Han gikk tjenestevei med sin sterke bekymring, men opplevde at han møtte stengte dører hele veien fra avdelingen og Bærum sykehus og opp til Helsetilsynet. Da saken eksploderte i mediene, hadde han allerede betalt en svært høy pris. Den personlige belastningen var større enn de fleste av oss kan forestille oss. Det samme gjelder helt sikkert også for den anklagede legen, som imidlertid var omgitt av et langt mer solid sosialt og kollegialt støtteapparat enn det svenske Edenbrandt noensinne kunne håpe på å oppnå i Norge. At det i denne situasjonen ble benyttet sterke ord, bør Ytteborg & Aagenæs ta seg i akt for å kritisere.

Bærum-saken er etter vår oppfatning en klassisk varslersak, der det typiske utfallet er gevinst for samfunnet (retningslinjer for «lindrende sedering») og at varsleren mister så godt som alt. Den hevngjerrighet som kollegene Ytteborg & Aagenæs representerer, er dessverre også typisk.

Anbefalte artikler