Straffelovkommisjonen om nødrett
I saken mot dr. Sandsdalen, som fikk mye oppmerksomhet i Norge, avviste Høyesterett at nødrett kan anvendes i tilfeller av eutanasi, uansett hvor godt dødsønsket var dokumentert (9). Straffelovkommisjonen fremhever på sin side følgende: «Etter kommisjonens oppfatning bør man likevel ikke utelukke nødrett som straffrihetsgrunn i ethvert drapstilfelle, heller ikke når den drepte har samtykket. Det kan forekomme ekstreme nødssituasjoner hvor nødrettsbestemmelsen bør kunne benyttes» (1). Man viser her til et tilfelle som også tidligere har vært drøftet i litteraturen. I Sverige havarerte et fly med to personer om bord. Den ene kom seg ut av det brennende vraket, mens kameraten ble sittende fast med livstruende brannskader. Det var ingen mulighet til å redde ham i tide, så kameraten trakk sin pistol og drepte ham for å gjøre slutt på lidelsene.
Mange vil si at vi her står overfor et paradigmatisk eksempel på et medlidenhetsdrap, og at kameratens handling var fullt ut forsvarlig. Spørsmålet er om eksemplet er et egnet argument for straffrihet ut fra nødrettsbetraktninger ved eutanasi. Vi mener nei, ettersom eksemplet med pilotene er en situasjon hvor det ikke finnes andre utveier enn drap for å stoppe den ekstreme lidelsen. Kameraten har ikke tilgang på medikamenter, og et ambulanseteam vil ikke kunne nå frem i tide.
Ved sykdomstilfeller er situasjonen en annen. Selv i ekstreme situasjoner av uutholdelig lidelse grunnet symptomer som ikke lar seg kontrollere med konvensjonelle intervensjoner, for eksempel smerte, kan man som en siste utvei ty til terminal eller lindrende sedering til døende, og hvor Legeforeningen har utarbeidet retningslinjer (10). Selv om denne behandlingsformen er kontroversiell internasjonalt, og det diskuteres om den skiller seg vesentlig fra eutanasi (11), er slik behandling nå blitt akseptert i Norge når strenge retningslinjer blir fulgt. Også i nederlandsk sammenheng er dette å betrakte som medisinsk behandling og ikke som eutanasi (3, 12, 13).
Samme oppfatning finner man i Høyesteretts avgjørelse i Sandsdalen-saken (9). Straffelovkommisjonen fremhever at «både tilhengere og motstandere av en utvidet adgang til dødshjelp er enige om at dødshjelp ikke skal være løsningen i tilfeller hvor helsevesenet mangler ressurser til å yte den nødvendige behandlingen» (1). En slik nødvendig behandling kan altså være lindrende sedering, selv om tilfellene vil være sjeldne innenfor et godt utbygd, nasjonalt system av kompetent palliativ behandling og pleie. Vi oppfatter at Straffelovkommisjonen gir uttrykk for at eutanasi i utgangspunktet ikke vil være lovlig i helsevesenet, selv i en ekstrem lidelsessituasjon hvor lindrende sedering ikke er en opsjon grunnet ressursmangel. Piloten i eksempelet er også i en situasjon av ressursmangel når det gjelder muligheten for å lindre kameratens ekstreme lidelse, men har færre relevante valgmuligheter. Kommisjonen viser gjennom henvisningen til ressurssituasjonen i helsevesenet at legestyrt eutanasi atskiller seg fra situasjonen i flyeksemplet.
Det kan også argumenteres for at kameraten ikke bare handlet moralsk tillatelig eller akseptabelt da han drepte sin flykollega, men at det nærmest kan være tale om noe så sjeldent som en moralsk plikt til å drepe i den aktuelle situasjonen dersom vedkommende ikke skulle være forhindret fra dette av religiøse eller moralske grunner. Igjen er parallellen med eutanasi dårlig: Verken i Nederland eller i Belgia har leger en plikt til å etterkomme en forespørsel om eutanasi. Retten til eutanasi er bare en rett til å spørre en lege om dette (14, 15).
Videre foreligger det i flyeksempelet en utvetydig, objektiv tilstand av ekstrem lidelse. Det er hevet over tvil at lidelsene vil være uutholdelige for en hvilken som helst person som befinner seg i den aktuelle situasjonen. Dette er imidlertid ikke tilfelle i mange dødshjelpssituasjoner, og det kan ikke sies at eutanasi eller legeassistert selvmord i Nederland alltid er et svar på en nødssituasjon (6). Det er ikke uvanlig at pasienter får utført eutanasi relativt tidlig i sykdomsforløpet dersom de betrakter det som «uutholdelig» å vente på å bli enda dårligere (3). Legen kommer da eksempelvis hjem til pasienten, som har samlet sin nærmeste familie rundt seg for å ta farvel og for at de skal få overvære at legen setter de dødelige injeksjonene. Man er heller ikke ukjent med at pasienter avviser palliativ behandling i livets sluttfase og ber om, og får, eutanasi i stedet (3, 6). Å kalle slike tilfeller «nødssituasjoner» vil derfor være å strekke dette begrepet alt for langt. Like fullt betrakter altså pasienten situasjonen som uutholdelig. Dette betyr at man må ta høyde for at selv uutholdelig lidelse kan ha en sterkt subjektiv karakter, i motsetning til lidelsens objektive karakter i flyeksemplet. Straffelovkommisjonens argumentasjon for at nødrettsbetraktninger skal kunne føre til straffrihet, hviler derfor på den premiss at det vil være mulig å fastslå hva som objektivt sett er en «ekstrem nødssituasjon» (1). Denne begrepsbruken gir assosiasjoner til ulykkessituasjoner og ikke til en situasjon hvor pasienter, på mer eller mindre subjektivt grunnlag, ber om eutanasi.