Overlevelse etter høydosebehandling med autolog stamcellestøtte

Knut Liseth, Jenny Foss Abrahamsen, Roald Ekanger, Ingerid Nesthus, Malvin Steinar Sjo Om forfatterne
Artikkel

Høydosebehandling med autolog stamcellestøtte tilbys et fåtall pasienter med malign sykdom ved regionsykehusene i Norge. Pasientene må ha sykdom som er følsom for kjemoterapi (1). For tidligere ubehandlede myelomatosepasienter under 65 år er høydosebehandling nå etablert praksis. Dette er også etablert behandling for utvalgte grupper med høygradig malignt non-Hodgkins lymfom og Hodgkins sykdom som utvikler residiv eller progredierer under primærbehandlingen (2). Ved blant annet sarkom, testikkelkreft og amyloidose er høydosebehandling regnet som utprøvende. Enkelte barn med onkologiske diagnoser er inkludert i kliniske protokoller som inneholder høydosebehandling.

Behandlingen innebærer at pasienten får høye doser med beinmargstoksiske medikamenter. Før dette høstes hematopoetiske stamceller fra perifert blod ved hjelp av afereseteknikk. Stamcellene fryses ned og oppbevares ved –180 °C til ca. tre døgn etter avsluttet høydosebehandling. De reinfunderes intravenøst og finner veien tilbake til beinmargen. Beinmargsfunksjonen normaliseres vanligvis innen to til tre uker etter reinfusjonen.

I en stor nordisk studie konkluderte man med at høydosebehandling øker median overlevelsestid for myelomatosepasienter med 18 måneder (3). Hos undergrupper av pasienter med malignt lymfom er det også god dokumentasjon på at overlevelsestiden forlenges (4, 5). Mens pasienter med visse stadier av brystkreft ble forespeilt økt overlevelse med høydosebehandling for 5 – 10 år siden, har nyere kliniske studier konkludert med at dette ikke er tilfellet (6, 7). For andre krefttyper er det begrenset dokumentasjon på effekten av høydosebehandling.

Materiale og metoder

Pasientpopulasjon og innsamling av data

Materialet omfatter 111 personer som har gjennomgått høydosebehandling ved Haukeland Universitetssykehus i perioden 1996 – 2002 (36 % kvinner). 58 pasienter hadde diagnose myelomatose. Av pasientene med diagnosen lymfom hadde sju Hodgkins lymfom og 31 non-Hodgkins lymfom. Totalt 32 av 38 pasienter med lymfom hadde kjent residiv eller progrediering under primærbehandlingen før høydosebehandling ble gjennomført. Av 11 sarkompasienter hadde åtte diagnosen Ewings sarkom og tre forskjellige typer bløtdelssarkom. Hos ni pasienter med testikkelkreft ble det høstet stamceller, men bare fire av disse gikk videre til høydosebehandling. Av de fem andre døde en før planlagt høydosebehandling og fire har hatt tilfredsstillende effekt av konvensjonell kjemoterapi. Seks barn under 14 år har gjennomgått høydosebehandling. Fire av disse hadde diagnosen sarkom, en hadde lymfom og en medulloblastom. Disse barna kom inn under utprøvende behandlingsprotokoller og er ikke tatt med i de statistiske analysene.

Praktisk gjennomføring

Ansvarlig klinisk avdeling for de aktuelle pasientene ble skriftlig kontaktet for datainnsamling, og Blodbanken mottok skriftlig tilbakemelding. Det ble klarlagt om pasienten var i live og om det forelå residiv. Eventuell dødsdag ble kontrollert med data fra folkeregisteret. Innsamling av data ble avsluttet i februar 2003.

Statistiske metoder

Fremstilling av Kaplan-Meier-plott og statistisk analyse er gjort ved hjelp av dataprogrammet SPSS 11.0 for Windows. Sammenlikning av overlevelse for undergrupper er gjort ved logranktest for ikke-parametriske data.

Resultater

Overlevelsesberegninger

Median overlevelse fra reinfusjon av stamceller var 74,8 måneder for myelomatosepasientene, 47,8 måneder for lymfompasientene og 11,7 måneder for sarkompasientene.

Treårsoverlevelsen var 72,2 % for myelomatosepasientene, 54,8 % for lymfompasientene og 45,5 % for sarkompasientene.

Median alder i lymfomgruppen var 35 år. Median overlevelse var 63,8 måneder i gruppen under 35 år, mens den var 31,8 måneder i gruppen over 35 år. Denne forskjellen var ikke signifikant ved logranktest (p = 0,07). Det var minimale forskjeller i overlevelse mellom kvinner og menn både i lymfomgruppen og i myelomatosegruppen.

Klinisk status

Tabell 1 viser klinisk status hos pasientene som har mottatt høydosebehandling. 29 % av myelomatosepasientene var fortsatt i komplett remisjon etter høydosebehandling. Komplett respons ble definert som ingen påviselig M-komponent i serum eller urin og normalisert resultat ved beinmargsundersøkelse. 34 % av pasientene med lymfom, 45 % av pasientene med sarkom og fire av fire pasienter med testikkelkreft var i live og residivfrie etter høydosebehandling.

Tabell 1  Klinisk status hos pasienter som har gjennomgått høydosebehandling

Klinisk status

Diagnose

Antall pasienter høydosebehandlet

Alder (år) Median og spredning

Antall pasienter i live (%)

Antall pasienter med komplett remisjon/respons

Median observasjonstid i måneder

Myelomatose

58

55 (42 – 70)

39 (67)

16 ¹

31

Lymfom

38

35 (14 – 61)

21 (55)

13

29

Sarkom

11

24 (14 – 39)

6 (55)

5

12

Testikkelkreft

4

29 (15 – 52)

4 (100)

4

28

[i]

[i] 1  Komplett respons ble definert som ingen påviselig M-komponent i serum eller urin og normalisert resultat ved beinmargsundersøkelse

Diskusjon

Overlevelseskurven for myelomatosegruppen faller relativt jevnt i hele studieperioden. Dette er på linje med tidligere dokumentasjon der det beskrives at høydosebehandling ikke har kurativt potensial ved denne sykdommen (3, 8).

Vår treårsoverlevelse er svært lik den som ble publisert av Nordisk myelomatosestudiegruppe: 72,2 % i vårt materiale, mot 71 % i gruppens materiale (3). Vår mediane overlevelse var 74,8 måneder, mot 62 måneder i Nordisk myelomatosestudiegruppes materiale.

I vårt materiale var median overlevelse for pasienter som ble behandlet for lymfom relativt kort (47,8 måneder). Dette har trolig sammenheng med at de fleste av dem som gjennomgår høydosebehandling, har hatt residiv etter førstelinjebehandling.

Overlevelseskurven for gruppen med lymfom faller bratt det første året (fig 1), men etter omtrent halvannet år flater den ut. Tidligere publiserte data tyder på at høydosebehandling har kurativt potensial ved lymfom (4, 5, 9). Våre overlevelsesdata er forenlige med denne observasjonen. Prognosen for lymfompasienter kan sannsynligvis betraktes som god hvis pasienten er i live 18 måneder etter reinfusjon av stamceller.

Kumulert overlevelse etter stamcellebehandling

Median overlevelse i sarkomgruppen var relativt kort (11,7 måneder). Av seks sarkompasienter i live var fem vurdert som residivfrie. Median alder i denne sykdomsgruppen var også lav (fig1), og helbredelse for pasienter i denne gruppen innebærer således mange reddede leveår.

Konklusjon

Resultatene ved høydosebehandling ved Haukeland Universitetssykehus er sammenliknbare med data publisert fra større sentre i utlandet, som tilsier forlenget overlevelse for enkelte pasientgrupper med kjemosensitiv kreftsykdom (3 – 5). Ut fra tidligere publiserte data er det konkludert med at regionalisering av høydosebehandling er forsvarlig (10, 11), og våre data bekrefter fullt ut denne konklusjonen.

Vi takker følgende leger for hjelp med innsamling av overlevelsesdata: Peter Meyer, Fuad Shammas, Sentralsjukehuset i Rogaland, Sigbjørn Berentsen, Medisinsk avdeling, Haugesund sjukehus, Jack Johansen, Førde Sentralsjukehus, Inga Mjøhamsdottir, St. Olavs Hospital.

Anbefalte artikler