Diskusjon
Dette er en beskrivelse av fire deltakere som våren 2002 i 5 – 6 uker delte dag og natt og liv og telt under ekstreme kulde- og vindforhold i nordøstlige del av Arktis. Gjennom notater og psykometriske tester beskrev deltakerne hvordan de mestret utfordringer og belastninger i sitt lille gruppesamfunn, isolert fra verden utenfor. Studien avdekker hvordan dette ble en betydelig emosjonell styrkeprøve. I noen grad reagerte deltakerne med aktiv frustrasjon, men mer bar de første ukene preg av nedstemthet, motløshet og usikkerhet. I en situasjon hvor den eneste kontakten med livet utenfor var en kort ukentlig rapport, var forventningene både fra dem selv, men ikke minst fra andre, til tider plagsomt til stede. Som en av deltakerne sa, visste ikke verdenen utenfor hvor vanskelig de hadde det, og ville derfor heller aldri kunne forstå det. Det var ikke lett for dem å justere egne forventninger, så lenge forventningene fra andre syntes statisk uforanderlige. Verden utenfor var ikke med på den kontinuerlige dialogen som de hadde med hverandre.
Her som i tidligere studier var det et høyt spenningsnivå før ekspedisjonsstart (3, 4). At nivået av stress og angst økte ytterligere i begynnelsen er ikke vanskelige å forstå, på bakgrunn av sprengkulde og alt som ikke fungerte som det skulle. Endringene gikk relativt fort tilbake som et uttrykk for stor evne til adaptasjon til selv de vanskeligste forhold, og til aksept. Dette gjenspeiles også i beretningene, selv om disse nyanserer testresultatene noe, i retning av en noe lengre reaksjonsperiode enn det som umiddelbart kan leses ut av testene alene. At de positive psykiske endringer fra vår tidligere studie i mindre grad var til stede her, kan tilskrives forskjellen mellom en ekspedisjon i medvind og en ekspedisjon med mange uforutsette hindringer (4, 10).
Reaksjoner på stress påvirkes av personlighet og strategier for mestring. Vi har ikke kartlagt disse i denne studien, men Leon og medarbeidere karakteriserte deltakerne i sin studie som utpreget løsningsorienterte, med utstrakt bruk av fysisk aktivitet som en viktig frustrasjonsventil (6). Ringnes-Sverdrup-ekspedisjonens medlemmer opplevde stor frustrasjon nettopp i slike situasjoner hvor dette ikke var mulig. Den mentale beredskapen for å tåle stillstand og passivitet synes mindre enn for praktiske og fysiske prøvelser, og peker på et viktig forbedringsområde.
Det de mestret godt, som hundespann, navigering, reparering av utstyr, samarbeid om praktiske gjøremål og effektiv traversering, fikk liten plass i rapportene. Ved å ta dette som en selvfølgelig, er det godt mulig at de mistet en mental gevinst som de kunne ha utnyttet bedre. Det som de lenge var mest opptatt av, var at de ikke klarte å holde ruten. Deltakerne følte ansvar og personlig nederlag og skuffelse i noe varierende grad, og dette ble et av konfliktområdene under diskusjonene. Det at lederne opplevde mer angst og stress enn de to andre, peker på den følelsesmessige prisen for å inneha et ansvar, mer enn forskjeller i personlig sårbarhet (5). Dette understrekes av at verdiene i etterkant, med ett unntak, var nokså like. Etter hvert fant alle en resignert ro i forhold til det som gruppen som helhet ikke klarte. Det var påfallende hvor mye glede og lettelse det var å finne i rapportene etter at forventningene var justert ned. Nå gledet de seg også over omgivelsene og dagliglivet, og beskrev mer energi og pågangsmot mot slutten av ekspedisjonen, enn etter en uke på isen. En annen årsak til at stemningsleiet steg, var utvilsomt også at den ekstreme kulden etter noen uker slapp taket.
Et annet påfallende trekk ved beskrivelsene er hvilken vekt de alle la på å bli enige, diskutere seg frem til en felles holdning og stå sammen. Det kan synes som om gruppen, i den isolerte og ekstreme situasjonen, hadde en lav toleranse for å tåle brytninger, at uenighet ble uholdbart truende. Det kan selvfølgelig tenkes at alle deltakerne hadde et konfliktunnvikende atferdsmønster i utgangspunktet. En alternativ forklaring er at en slik ekstrem og isolert situasjon, hvor enkeltmennesket ikke kan vike unna eller overleve på egen hånd, stimulerer flokkinstinktet mer enn individets eget handlingsrom. Dette understrekes av den utstrakte bruken av pronomenet «vi» i forhold til «jeg». Det var oftest «vi» som «så» og «opplevde» og «besluttet». På samme måte ble det utenkelig for gruppen ikke å skulle avslutte i samlet flokk, da en av medlemmene måtte dra hjem tidligere enn planlagt.
Et annet aspekt knyttet til vennskap på den ene side og konflikt på den andre, er forholdet til egen sårbarhet. Det er ikke urimelig å tenke seg at hver enkelt følte behov for å beskytte seg mot ytterligere belastninger, at tålegrensen var nådd, og at vennskapet ble det gode og varmende som de holdt seg gjensidig oppe ved.
Deltakerne var også langt hjemmefra, uten særlig mulighet til å kommunisere med sine nærmeste. Dette skrev de mye om, og her alltid i jegform. Det var individene og ikke flokken som lengtet hjem. Når de beskrev hva de tenkte på, var det praktiske ting og familien hjemme. Forholdet til hundene, ikke minst valpene og moren deres, illustrerer også hvordan de gradvis utvidet det lille samfunnet på fire menn til å omfatte de firbente, som de omtalte med mye varme og omsorg. De pakket valpene inn i tepper og dunjakker og gav dem navn etter konene hjemme. I beretningene fra fire store, sterke menn på ekspedisjon i det kalde nord var det forbausende mye som ikke handlet om snø og is, svette eller isbjørn. Tvert imot så skrev de mest om forholdet til valper og hunder, vennskapet i gruppen, hjemlengsel og egne emosjonelle opplevelser.
Avslutningskommentarene var ordrike i forhold til noen av beskrivelsene underveis, kanskje fordi de nå endelig kunne holde i blyanten, uten votter på. Men det at tonen var så udelt positiv og preget av stolthet, glede og fellesskap, avspeiler også med motsatt fortegn den store belastningen som de hadde vært gjennom. Igjen er det verdt å merke seg det som de utelot. Det at de måtte etterlate valpene i Resolute Bay, etter iherdige forsøk på å få dem med seg hjem, var en negativ hendelse på tampen. Fra annet hold vet vi at dette var noe som gikk inn på alle fire. Likevel ble dette ikke nevnt i de avsluttende beretningene. Kanskje var det rett og slett ikke plass til flere bekymringer, men bare til glede og lettelse?
En undersøkelse som omfattet fire personer kan ikke lede til bastante konklusjoner. Dataene ble også registrert under svært vanskelige forhold. Styrken i denne studien er kombinasjonen av tekst og tall som basis for en dypere forståelse av hvordan en presumptivt psykisk frisk gruppe av personer kan reagere, under langvarige, isolerte og vanskelige forhold. Mens testene bekrefter og validerer hovedtrendene fra den kvalitative delen, gir tekstene en dypere forståelse av hva tallene presenterer.
I en kvalitativ analyse og fortolkning vil forskerens posisjon alltid ha betydning for de resultatene som til slutt blir presentert. I denne studien var forforståelsen preget av resultatene fra grønlandsisen, med fysisk slit men positive psykiske reaksjoner (4, 10). I tillegg forsterket de nære personlige relasjonene mellom førsteforfatter og medforfatterne et underliggende håp om at ekspedisjonen skulle bli en god opplevelse for alle deltakerne. Resultatene fra denne studien gav et mer variert bilde. Et viktig element i både analyse og fortolkning var lojalitet overfor informantenes erfaringer. I valideringsprosessen inngikk også egen mulig ambivalens som ett av flere kriterier.
Det er ikke så mange som går på snø og is i polare strøk, men data fra slike ekspedisjoner kan også være verdifulle for andre. Det er foreslått å bruke data fra polare ekspedisjoner som grunnlag for lange opphold i verdensrommet eller som modell for fremtidige ekspedisjoner til verdensrommet eller på Mars (3, 5).
Erfaringene fra ekspedisjonen har også overføringsverdi på et bredere plan. Den kan bidra til økt forståelse av grupper som selvstendige sosiale organismer. Studien beskriver funn som har relevans for den kliniske hverdag, som forholdet mellom indre og ytre forventninger, lederskap som potensiell belastning for mental helse, og inaktivitet som en forsterkende faktor av negative opplevelser, for å nevne noen. I tillegg understreker resultatene betydningen av det emosjonelle rom, som uttrykk for menneskelig sårbarhet på den ene side, og betydelige ressurs på den andre og peker ikke minst på hvor mye som, også under ekstreme fysiske forhold, ikke kan løses med muskler alene.