Skadelidte var 21 år og arbeidet som mannskap på Lance (fig 1). 25.1.2001 lånte han en snøscooter for å kjøre tur sammen med to andre. Han mistet kontrollen over kjøretøyet, ble kastet av og pådrog seg hodeskade. Ekspedisjonslegen Tore Dahlberg, som var stasjonert på den norske basen Troll 30 mil unna, var tilfeldigvis på besøk på Lance. Han ble tilkalt og ankom skadestedet etter 45 minutter. Den skadede var da cyanotisk og bevisstløs med Glasgow Coma Scale (GCS)-skåre 3. Den høyre pupillen var utvidet og uten lysreaksjon. Legen etablerte frie luftveier og respirasjonen normaliserte seg. Pasienten ble transportert til Lance, der det ble iverksatt mer avansert førstehjelp med etablering av intravenøse tilganger, oksygentilførsel og overvåking av puls, blodtrykk og GCS-skåre. Tilstanden var ustabil med vekslende pupillreaksjoner og GCS-skåre som varierte mellom 6 og 8.
Basesjef Jon Guldahl på Troll koordinerte en redningsaksjon. Personell og fly fra seks nasjoner transporterte skadelidte en distanse på 4 348 km over hele Sydpolkontinentet og 4 000 km videre til Christchurch på New Zealand (fig 2). Pasienten ble hentet ved Lance av et sørafrikansk Super Puma-helikopter og fløyet til den sørafrikanske Sanae-basen. Derfra ble han transportert videre av en tysk Twin Otter til den amerikanske Scott-Amundsen-stasjonen på Sydpolen via stopp på tyskernes Neumayer-stasjon og engelskmennenes Halley-stasjon. Fra Sydpolen ble han så transportert med et amerikansk Hercules-fly via McMurdo-basen til Christchurch.
Tore Dahlberg fulgte pasienten til Sanae og videre til Neumayer. På Sanae ble pasienten stabilisert, og man gjorde røntgenundersøkelser av skallen, thorax og cervikalcolumna uten at det ble påvist bruddskader. Fra Neumayer ble han fulgt videre av tyske og amerikanske leger. Tilstanden var under hele transporten ustabil, han hadde varierende bevissthetsnivå, vekslende pupillreaksjoner og svingende blodtrykk.
Ved ankomst til Christchurch Hospital 36 timer etter skaden hadde tilstanden bedret seg noe. Pasienten kunne vekkes, men var urolig og desorientert, med GCS-skåre 12. Pupillene var symmetriske, og det ble ikke funnet fokalnevrologiske utfall. Bilateralt Battles’ tegn gav sterk mistanke om brudd i skallebasis. Han måtte sederes og intuberes før det var mulig å gjøre CT, som viste nedsatt tetthet over begge frontallapper forenlig med væskeansamling i subaraknoidalrommet (fig 3a). Det var ingen tegn til annen intrakranial skade eller skallebrudd.
Han ble behandlet i intensivavdelingen i to døgn før han kunne ekstuberes og overflyttes til nevrokirurgisk avdeling. I løpet av fire uker kom han seg gradvis, slik at han ved slutten av oppholdet på Christchurch Hospital var oppegående og i hovedsak selvhjulpen, men det forelå betydelig svekking av de kognitive funksjonene, særlig korttidshukommelsen. Man antok at han hadde pådratt seg en diffus aksonal skade, men det ble ikke utført MR for å bekrefte diagnosen.