Kvinnelig omskjæring
Mange jenter som bor i Norge, lever med risikoen for å bli omskåret. Dette er jenter i familier fra land hvor omskjæring av kvinner praktiseres. Vi har grunn til å tro at de som ønsker å omskjære sine døtre, får dette organisert mens familien er på ferie i opprinnelig hjemland eller i annet land.
Begrepene kvinnelig kjønnslemlestelse og kvinnelig omskjæring brukes i litteraturen om hverandre. Verdens helseorganisasjon og norsk lov bruker begrepet ”kvinnelig kjønnslemlestelse”. I dialog med pasienter har det vist seg mest hensiktsmessig å bruke det mindre belastede begrepet ”omskjæring”.
Inngrepet medfører økt sykelighet og, i enkelte tilfeller, døden. På lang sikt fører omskjæring av kvinner til betydelige helseskader (11, 12). Inngrepet er i strid med FNs konvensjon om menneskerettigheter og FNs barnekonvensjon.
Kvinnelig omskjæring er en flere tusen år gammel tradisjon. Den praktiseres i hovedsak i et område som strekker seg fra Nordøst-Afrika over deler av Sentral-Afrika og til noen vestafrikanske land (13). Tradisjonen er eldre enn de store religionene i området. Dette er således ikke, som mange tror, en muslimsk skikk. Prevalensen av omskårne kvinner er anslått til 98 % i Somalia, 85 % i Etiopia, 90 % i Eritrea, 80 % i Gambia og 89 % i Sudan.
Det finnes, avhengig av lokal tradisjon, flere typer eller grader av omskjæring. Infibulasjon er den mest omfattende formen og innebærer delvis eller fullstendig fjerning av ytre genitalia og gjensying, slik at vaginalåpningen forsnevres. Vi antar at omtrent to tredeler av de omskårne kvinnene som bor i Norge har gjennomgått infibulasjon. Dette er internasjonalt den minst utbredte formen, men på grunn av innvandringsmønsteret, med mange fra Somalia, er frekvensen av denne formen i Norge høy. I Somalia har 80 % av kvinnene vært utsatt for denne formen for omskjæring. Som regel omskjæres jentene i god tid før puberteten. I Somalia er det vanligst å omskjære jentene i alderen 5 – 10 år. Man antar at det for somaliere i eksil, av praktiske grunner, kan være større spredning i alder for tidspunkt for omskjæring.
Det anslås at 130 millioner av verdens jenter og kvinner er kjønnslemlestet og at over to millioner jenter årlig utsettes for kjønnslemlesting (13). I Norge bor det i dag over 3 000 jenter under 20 år med foreldre som kommer fra land hvor omskjæring praktiseres (2). Den største gruppen er fra Somalia – ca. 2 000 jenter. Hvor stor andel av disse som faktisk blir omskåret, vet man ikke. Foreldre fra land hvor omskjæring praktiseres, vil ha varierende holdning til å få utført dette tradisjonelle inngrepet på egne døtre. Temaet er uhyre sensitivt og derfor vanskelig tilgjengelig for studier. Det finnes en upublisert studie fra England vedrørende erfaring med og holdninger til kvinnelig omskjæring (14). Den omfattet 82 somaliske gutter og 94 somaliske jenter i alderen 16 – 22 år. 70 % av jentene rapporterte at de var omskåret, men dette varierte, avhengig av når de kom til England. Av de 38 jentene som var født i England eller innvandret før de var åtte år gamle, var 47 % omskåret, mens av de 55 jenter som innvandret etter ni års alder, var 84 % omskåret. Mesteparten av inngrepene var utført i Somalia, men en betydelig andel var også utført i England og i andre land. Undersøkelsen viste at foreldres ønske om å la døtrene bli omskåret avtok med varigheten av oppholdet i England.
Ifølge lov om forbud mot kvinnelig kjønnslemlestelse av 1995 er omskjæring av kvinner straffbart i Norge. Dette gjelder uansett om inngrepet foregår her i landet eller om foreldre eller andre tar med en jente til utlandet og får inngrepet utført der. Til nå har ingen i Norge vært tiltalt for å ha omskåret en jente eller medvirket til det. Man kjenner ikke til om kvinnelig omskjæring utføres her i landet. Det foreligger til nå ingen rapporterte tilfeller av komplikasjoner til akuttfasen av inngrepet. Barna selv har, av mange grunner, små muligheter for å anmelde omskjæring. Andre instanser blir vanligvis ikke informert. Helsevesenet ser også lite til dette. På helsestasjonen og hos primærlegen er det bare unntaksvis at jenters genitalia blir inspisert. Vi risikerer derfor at et betydelig antall innvandrerbarn i Norge utsettes for mutilerende overgrep uten at helsevesen, barnevern eller politi griper inn og uten at lovforbudet håndheves.
Til nå har ikke helsepersonell meldt fra til barnevern eller politi at de kjenner til, eller mistenker, at norske innvandrerbarn er blitt omskåret. Det er nærliggende å anta at helsepersonell finner det vanskelig både å melde til barnevern/politi og å konfrontere barnas foreldre med overgrepet. Når skaden allerede er skjedd, velger man trolig ikke å gjøre noe som kan svekke tillitsforholdet til barnets familie. Det kan også tenkes at helsepersonell unnlater å forholde seg til overgrepet på grunn av lite kjennskap til hvordan man kan håndtere problemet. Det er imidlertid betenkelig ikke å gjøre noe, særlig hvis det i samme familie finnes yngre jenter, som på et senere tidspunkt kan forventes å risikere samme overgrep. Kvinnelig omskjæring er et særdeles sensitivt og vanskelig problemområde som helsepersonell trenger mer kunnskap om.
Kvinnelig omskjæring er i de senere år blitt mye omtalt både i mediene og i offentlig debatt. Statens helsetilsyn utgav i år 2000 Veileder for helsepersonell i Norge om kvinnelig omskjæring (15). Sosial- og helsedepartementet la i 2001 frem en handlingsplan mot kvinnelig kjønnslemlestelse (16). Det er nødvendig at helsevesenet tar sin del av ansvaret for å forebygge denne form for helseskade som påføres jenter bosatt i Norge.
I Göteborg er det gjennomført et vellykket treårig prosjekt, et samarbeid mellom Innvandrarförvaltningen og Nordiska hälsovårdshögskolan, med forebyggende og holdningsskapende arbeid om kvinnelig omskjæring i sentrum (17).