Diskusjon
Samlet sett gir klagesakene et bilde av at et høyt antall pasienter føler at de ikke blir godt nok tatt hånd om innen norsk helsetjeneste, særlig når det gjelder nye og lovende tilbud med usikker dokumentasjon eller tilstander hvor indikasjonene er omdiskutert. Sakene reiser dermed det mer generelle spørsmål om hvorvidt alt som kan tilbys, skal tilbys.
Et hovedinntrykk som sitter igjen etter at nemnden har behandlet 184 saker, er at pasienter ofte ikke henvises til riktig instans eller til riktig nivå i behandlingskjeden. Kompetansekjeden i Norge fungerer ikke alltid tilfredsstillende. For eksempel er det mange leger som henviser pasienter direkte til utlandet uten å orientere seg godt nok om eksisterende tilbud andre steder i Norge. Nemnden registrerer en manglende aksept (og respekt) for andres kunnskap og en manglende bruk av den kompetanse som finnes.
I noen saker oppfatter nemnden en søknad om bidrag til behandling i utlandet som et rop om hjelp – anken burde heller vært klagesak (enten til Norsk Pasientskadeerstatning, tilsynsmyndighet eller eier). Det regelverk nemnden følger, åpner ikke for å kompensere for slike feil begått i helsetjenesten ved å støtte behandling i utlandet.
I andre saker registrerer nemnden at klager viser til ulik behandling fra fylke til fylke. Det gjelder blant annet tilbud om bruskcelletransplantasjon ved kneskader. Fylkene har ulik praksis når det gjelder kjøp av slike tjenester. Dette er forhold som ligger utenfor det regelverk nemnden følger. De enkelte fylker stod i perioden 1999 – 2000 fritt til å kjøpe helsetjenester andre steder uavhengig av nasjonale prioriteringer.
Nemnden registrerer at en god del kommersielle initiativ er med på å øke presset på helsetjenestens bruk av ressurser. Pasienter som ønsker omdiskuterte behandlingstilbud, ble i denne perioden til en viss grad rekruttert ved private klinikker i Norge og henvist derfra til behandling i utlandet, for eksempel Sverige. Dette gjelder ikke minst operasjoner for ryggplager.
Pasientrollen er i endring. Mange pasienter er svært godt orientert om tilbud som gis andre steder. Medisinsk informasjon er mer tilgjengelig enn før. I en del av de aktuelle sakene har legene oppfattet seg selv som støttespillere for pasienter som ønsker seg et annet tilbud. Nemnden er i utgangspunktet positiv til at leger opptrer som advokater for sine pasienter. Problemet er at noen av disse legene ikke kjenner forskriften, slik at de henviser pasienter direkte til utlandet. Da mangler uttalelse fra norsk regionsykehus eller sykehus med regionfunksjon, og saken blir automatisk avvist. I andre tilfeller avslår leger å gi omdiskutert behandling i sin avdeling, samtidig som de støtter pasientens søknad om refusjon til behandling i utlandet. Det viser at leger tar ansvar og viser lojalitet overfor den avdeling de har medansvar for, samtidig som de er pasientens advokat overfor Rikstrygdeverket. Dette har nemnden også forståelse for. Legen som møter pasienten ansikt til ansikt, kan lett komme i en vanskelig konflikt mellom sine to roller. Klagenemnden, på den annen side, forvalter et lovverk som er vedtatt av Stortinget, og som ideelt sett skal ivareta hensynet til hele helsetjenesten.
Et gjennomgående problem er at pasientene og en del av de henvisende legene har en annen fortolkning av hva som gir grunnlag for bidrag til behandling enn det som er angitt i forskriften og dens forarbeider. Nemnden er i tvil om hvorvidt befolkningen, legene og sentrale helsemyndigheter er klar over hvor restriktiv gjeldende forskrift er.