Gode intensjoner – harde realiteter

Torunn Janbu, Svein Aarseth, Kjell Maartmann-Moe Om forfatterne
Artikkel

Tidsskriftets redaktør Charlotte Haug har i nr. 2/2002 en redaksjonell artikkel om hva man kan lære av svikten i Oslo kommunes legevaktorganisering (1). Hun påpeker viktigheten av klare avtaler, ansvarsplassering, struktur og tilstrekkelig finansiering. Temaet er svært viktig i en tid da avtaleverket for helseforetakene skal på plass: Hva skjer når den som har det lovpålagte ansvaret ikke tar dette, men forsøker å skyve det over på legene? Vi vil belyse problemstillingen med eksemplet Oslo kommune og legevaktorganisering.

Det er ikke uklart hvem som har ansvar for organisering av legevakt. Legevakttjeneste er hjemlet i lov om helsetjeneste i kommunene (§ 1-3) og i forskrift om medisinsk nødmeldetjeneste (2). Kommunen har plikt til å ha slik tjeneste, også på dagtid. Dette er utdypet av Statens helsetilsyn (3).

Oslo kommune hevder at med fastlegeavtalen har de organisert forsvarlig legevakt på dagtid ved å la 450 fastleger selv ta ansvar for øyeblikkelig hjelp for Oslos 500 000 innbyggere og de øvrige 200 000 – 300 000 personene som oppholder seg her. Vedtaket om legevaktorganisering ble fattet i bystyret 30.5. 2001, altså bare to dager før fastlegeordningen skulle tre i kraft.

Oslo kommune og Legeforeningen har forskjellig forståelse av fastlegeavtalen når det gjelder omfanget av fastlegens plikter utover den avtalte åpningstiden for publikum. Vissheten om en uenighet skulle snarere styrke kommunens engasjement for å sikre befolkningen legevakttjenester. Det er ikke anledning for kommunen til å avtale seg bort fra lovpålegg. Dette har andre kommuner skjønt og innrettet seg etter.

Avviksrapporten fra AMK (4) gir ikke grunnlag for å sammenlikne med tiden før 1.6. 2001. Legevaktlegene og fastlegene har ikke vært involvert i dette kvalitetsarbeidet. Rapporten er først og fremst egnet til å dokumentere behov for økte ressurser i AMK og ambulansetjenesten.

Det er beklagelig når akutt alvorlig syke mennesker ikke får den medisinske hjelpen de skal ha i tide. I 12 av 238 avvik der konsekvensene for pasienten ble vurdert, ble konsekvensene vurdert som alvorlige. I registreringsperioden fikk ca. 60 000 personer hjelp av Oslo legevakt, og de 450 fastlegene hadde nær 1 400 000 pasientkontakter, hvorav om lag 500 000 var øyeblikkelig hjelp. De aller fleste fastlegene har økt andelen øyeblikkelig hjelp-timer i sine praksiser i forbindelse med fastlegereformen. Det er derfor urimelig å hevde at befolkningen ikke har god tilgjengelighet til allmennlegetjenesten.

De problemer og den usikkerhet som er skapt hos publikum om legevakt, må Oslo kommune selv ta ansvar for. Endring av legevakttjenesten ble gjennomført samtidig med innføringen av fastlegeordningen, informasjonen til publikum har sviktet og ressursene til legevakttjenesten har vært altfor små.

Anbefalte artikler