Protokoll 1
I august 2000 mottok AFU en protokoll om et prosjekt som innebar sammenlikning av to doseringsprinsipper for en protonpumpehemmer (daglig eller ved behov) gjennom et halvt år, inkludert sammenlikning med en konkurrerende H2-blokker gitt daglig. Bare pasienter som i en innkjøringsperiode var blitt symptomfrie av protonpumpehemmeren, skulle randomiseres til studien. Hovedspørsmålet var ikke effekten av de tre måtene å behandle på, men om ved behov-dosering ville bli billigere uten at pasienten opplevde mer symptomer.
Denne studien var i forveien anbefalt av de tre øvrige vurderingsinstansene, men AFU konkluderte med ikke å anbefale norske allmennpraktikere å delta, av flere grunner: Utgangsfavorisering av protonpumpehemmeren ved at kun ”respondere” skulle inkluderes er ikke god design. Det er også tvilsomt å la 1 500 – 2 500 personer innta tabletter i et halvt år for å vise en kostnadsforskjell med selvfølgelig konklusjon – det er vanligvis dyrere å ta én tablett hver dag enn én tablett enkelte dager. Med et høyt antall pasienter oppnår et firma at flere potensielle forskrivere og brukere får godt kjennskap til medikamentet. I dette tilfellet var det høye antall pasienter begrunnet med at studiestyrken var satt til det uvanlig høye nivået 95 %. Dette kan det være gode grunner til i enkelte forskningsstudier, da større styrke kan gi sikrere konklusjoner, men det må etter vår mening veies mot hvor mange mennesker man utsetter for hva, i forhold til hvilken problemstilling. Vi rettet derfor en henvendelse til den nasjonale forskningsetiske komite… for medisin (NEM). NEMs svar er interessant. De sier blant annet at: ”. . . komiteene skal følge internasjonale standarder som tilsier at man aksepterer 5 % type 1-feil og 10 – 20 % type 2-feil, dvs. at krav til styrke skal ligge mellom 80 % og 90 %. Dersom det settes strengere krav til styrke i studien, må dette særskilt begrunnes. (NEM) er også enig med NSAM i at et av de viktigste problemene er knyttet til vurderinger av hva som bør ansees som klinisk relevante effektparametere.”
Vi stiller også spørsmål ved om det informerte samtykket er reelt i denne typen studier: Overskriften i pasientinformasjonen er ”Forespørsel om deltagelse i klinisk studie for å prøve ut et nytt legemiddel ved behandling av . . .”, og den eneste hentydning til hovedproblemstillingen er en setning på slutten om at ”helseøkonomisk informasjon vil bli innhentet”. Flere pasienter vil nok delta hvis de tror det dreier seg om å vurdere medikamenteffekter enn om det gjelder kostnadsforskjeller.
En av oss fikk skriftlig forespørsel fra firmaet om å delta i studien to uker etter at protokollen kom AFU i hende. Det kunne være fristende å spørre legemiddelfirmaer om det virkelig haster så mye med prosjektene at de ikke kan vente på AFUs vurdering. Ventetid kan for øvrig unngås hvis oversendelse til AFU skjer samtidig med innsending til andre godkjenningsinstanser.