Stilarter, politikk, forskrifter, kostnader og byggeteknikk
Hvis man forsøker å anlegge et kulturhistorisk perspektiv på sykehusarkitektur, er det lett å overfortolke og gå i metodiske feller. Dette gjelder for all slags arkitektur, men for sykehusbygg gjør det seg særlig gjeldende etter hvert som dette er blitt store, kompliserte prosjekter som trekker betydelige ressurser og engasjerer store deler av samfunnet. Når en maler slår opp sitt lerret, kan vedkommende stort sett fullføre sitt verk og formidle sitt kunstneriske budskap uten innblanding. Det går ikke for arkitekten. Her er det mange meninger å ta hensyn til. Opinion, politikere, byggherre og myndigheter er med- og motspillere, samtidig som kostnader og tekniske muligheter både gir utfordringer og begrensninger. Det er også av betydning for forståelsen at slike rammer skifter over tid og er forskjellige fra sted til sted.
Hva folk liker og føler trygghet ved, veksler, men er viktig for et sykehus. Dette er et moment for fortolkningen av middelalderens kirkeliknende bygg, av 1700-tallets borgerlige fasader, for et sanatorium i susende furuskog, men også for f.eks. det nye Rikshospitalet i Oslo: Føler vi oss kanskje ikke velkommen, akkurat som på noe av det mest positive mange kan tenke seg i vår tid, en sydentur?
Torget utenfor hovedinngangen kan hamle opp med hvilken som helst Piazza Maggiore sør for Alpene (fig 10). Vel innenfor likner hovedaksen en trivelig bygate (fig 11), der du straks stilles overfor valget mellom to spisesteder, eventuelt minnes på at du kanskje burde kjøpe deg nye sokker i salgsboden.
Stilarter gir seg selvsagt nedslag også i sykehusarkitekturen. Når f.eks. både Krohgstøtten sykehus i Oslo, ferdig 1859, og ”Sykehus nr. 1” i Riga fra slutten av 1800-tallet (fig 12) har en kirkeliknende stil, er det sannsynligvis ikke noe mer komplisert bakom enn at det altså var denne stilen man valgte på den tiden. Grosch var fascinert av engelsk gotikk, og det går tydelig frem av Krohgstøtten.
Især lokalisasjon og størrelse på sykehusanlegg må ofte fortolkes på grunnlag av politiske forhold i den tid de ble planlagt og bygd. Det var f.eks. neppe noen naturlov at forblåste Breivika på Tromsøya skulle få et sykehus- og universitetsanlegg av kontinentale dimensjoner og med skilt på samisk. Ettertiden må fortolke dette i sin større, samtidige kontekst.
Like fullt som miasmene var en bestemmende faktor på 1800-tallet, legger sykehushygienen sterke føringer også i dag, men på en annen måte. Kravet til spesialiserte tekniske installasjoner er også stort på andre felter. Det er derfor mye ved sykehusbygg som ikke kan tolkes i kulturelt perspektiv på annen måte enn å fastslå at slik er altså de tekniske løsningene anno 2000.
Når sykehus bygges så de likner på høye forretningsbygg, kan dette selvsagt tolkes i kulturell retning, den nye tid osv. Men det kan også være at høybygg med effektive heiser gir korte interne transportveier – eller det kan være at tomteprisen er høy og at få og høye byggekraner gir en kort og kostnadsgunstig byggeprosess. Ved prestisjetunge Mayo Clinic i Rochester, MN, drukner snart den gamle, også høye, bygningen i nye høybygg – i seg selv et rungende rop om at her foregår en aktiv og fremtidsrettet utvikling (fig 13).
Et av vår tids mer ekstreme sykehus, arkitektonisk sett, er Klinikum i Aachen i Tyskland. Rundt 1980 stod det her ferdig et enormt byggverk ute på landet utenfor byen. Det er rør og kanaler alle vegne. På avstand ser det ut som en forvokst middelalderborg. Når man kommer nærmere, går assosiasjonene mer i retning av oljeraffineri (fig 14). Men innenfor er det 1 400 pasientsenger og arbeid for 3 800 ansatte og et tilsvarende antall studenter! Likheten med Pompidou-senteret i Paris er slående. Skrekkelig, vil noen si. Artig påfunn, vil andre mene. Gad vite hvordan den kulturhistoriske tolkingen av arkitekturen vil bli om noen år.