Allmennmedisinens tid er nå!

Mette Brekke, Svein Steinert Om forfatterne

I Tidsskriftet nr. 26/2000 har Magne Nylenna en redaksjonell artikkel med tittelen Er allmennmedisinens tid forbi? (1). Her gir han en poengtert beskrivelse av allmennmedisinens vanskelige stilling i dagens Norge – en beskrivelse det umiddelbart er lett å kjenne seg igjen i. Nylennas konklusjon er imidlertid forbløffende: Når nå ”. . . verken politikerne, pasientene eller profesjonen selv tror på allmennmedisinens ideologi, må vi finne andre måter å organisere helsevesenet på” (1)!

Nylenna treffer blink med sin beskrivelse . Mange av oss har de siste årene følt at vi slåss mot vindmøller, og at jobben er blitt stadig tyngre. Vi har sett en rekke opplagte bidrag til dette: detaljkontroll fra Rikstrygdeverket, straffetiltak fra fylkeslege og helsetilsyn, stadig nye formalia å forholde seg til, travlere legevakter, økte krav fra alle kanter. De siste års usikkerhet om fastlegereformen har også vært en belastning.

Nylenna mener norske allmennpraktikere er blitt en gjeng med sytere og etterlyser positive innspill om fagets innhold. Han savner også promovering av allmennmedisinen som karrierevei for nye kolleger. Som fagutvalg i Aplf har vi de siste årene arbeidet nettopp med disse forhold (2) og også skrevet om dem i Tidsskriftet (3 – 5). På tross av den tretthetsfølelsen som har grepet fagets utøvere, er det nemlig ikke vanskelig å argumentere for allmennmedisinens ideologi eller for fagets berettigelse i dagens samfunn.

Vi er fullstendig uenige i Nylennas konklusjon om at allmennmedisinen er død og bør gravlegges. Dagens høyspesialiserte og kompliserte helsevesen har tvert imot et meget sterkt behov for generalisten (6). Men noe bør skje i norsk allmennmedisin, og det må skje raskt. Nettopp i disse dager står vi foran en stor og nødvendig reform: Hver nordmann skal vite hvem som er hans eller hennes lege. Fastlegeordningen befester allmennmedisinens posisjon som en hjørnestein i helsevesenet og innebærer en styrking av KOPF-prinsippet (det kontinuerlige, omfattende, personlige og forpliktende), som Nylenna mener er gått tapt. Vi opplever at vissheten om reformen allerede har ført til ny glød og optimisme, både hos eldre og yngre leger, og også hos turnusleger og studenter. Den har muligheter i seg til å bedre både tilbudet til pasientene og arbeidsvilkårene våre. Vi mener derfor at Nylenna og andre pessimister heldigvis tar feil, og at norsk allmennmedisin tvert imot går mot en ny vår.

På vegne av fagutvalget i Aplf

1

Nylenna M. Er allmennmedisinens tid forbi? Tidsskr Nor Lægeforen 2000; 120: 3110.

2

Fagutvalget i Aplf. Allmennmedisinens Hvem, Hva, Hvordan. Oslo: Den norske lægeforening, 1998.

3

Brekke M, Steinert S, Bakke HK. Krisetid er mulighetenes tid. Tidsskr Nor Lægeforen 1999; 119: 3722.

4

Brekke M, Eikaas A, Hilstad T, Leer J, Steinert S, Thorsen O et al. Utdanningsstillinger vil øke rekrutteringen til allmennmedisin Tidsskr Nor Lægeforen 2000; 120: 2322.

5

Brekke M, Steinert S. Fastlegeordningen. Det faglige innholdet i populasjonsansvaret må defineres. Tidsskr Nor Lægeforen 1999; 119: 3402.

6

Den norske lægeforening. En sammenhengende helsetjeneste. Oslo: Den norske lægeforening, 2000.

Kommentarer

(0)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.

Anbefalte artikler