Nasjonale satsingsplaner – en økonomisk nøkkel for å komme i gang?
Norge er ved inngangen til år 2000 i gang med flerårige nasjonale satsinger på eldreomsorg, kreftomsorg og psykiatri. Omsorg ved livets slutt er også et prioritert område. Satsingsmidlene synes i hovedsak knyttet til planer om økt innsats på det enkelte forvaltningsnivå, i kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Konkrete planer for å styrke og forbedre samhandlingen mellom første- og annenlinjetjenesten savnes. Dette står i kontrast til det helsedirektøren skrev i juni 1999 (22): «Å skape samhandling mellom primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten til beste for pasienten, er en avde største utfordringene helsetjenesten står overfor.» Hun hevdet at dette vil kreve vilje til endring, men nevnte ikke penger. Forslagene om å styrke tilbudet til uhelbredelig syke og døende i NOU 1999: 2 (21) er bare ett eksempel på at sykehusene så vel som primærhelsetjenesten vil ha behov for særskilte midler dersom endringer skal bli mulig. Det sies blant annet at det i først omgang kan være behov for 700 – 800 nye stillinger i primærhelsetjenesten og 200 – 300 nye stillinger i spesialisthelsetjenesten for å styrke omsorgen og samarbeidet omkring alvorlig syke og døende. Hvordan kan dette bli konkretisert?
Den viktigste forutsetningen er at bevilgende myndigheter erkjenner at samarbeid også er arbeid, og at (sam)arbeid koster penger i form av personell, planlegging, kompetanse og ressurser. Sykestuepasientene har ofte samtidig pleiemessige, allmennmedisinske og spesialistmedisinske behov. Disse behov bør sees og løses i en helhetlig sammenheng. Det er knapt noen faglig uenighet om at sykestuer kan være nyttig til dette. Reduksjonen av sykestuesenger beror derfor ikke på faglige argumenter. Hovedårsaken til den drastiske nedbyggingen av sykestuene er at de økonomiske behov og det økonomiske ansvar knyttet til drift av sengene ikke er avklart. I dagens stramme økonomiske situasjon viser erfaring at det er urealistisk å forvente at forvaltningsnivåene vil avsette penger til planlegging og gjennomføring av kostnadskrevende samarbeidstiltak.
For å komme i gang vil vi foreslå at en liten del av de mange milliarder som i de nærmeste årene skal gå til å styrke omsorgen for eldre syke, kreftpasienter, psykiatriske pasienter og alvorlig syke og døende blir kanalisert til oppbygging av et sykestuetilbud. Det vil være et konkret bidrag til å fremme samarbeid mellom forvaltningsnivåene og oppfylle en felles målsetting om å sette pasienten i sentrum i en sammenhengende omsorgskjede. Oppbyggingen av et sykestuetilbud vil kreve friske penger, men det behøver ikke å bli dyrt. På lengre sikt kan det være kostnadsbesparende, ved å vedlikeholde effekten av de pågående nasjonale satsinger. Det er naturlig å lokalisere sykestuen som en egen enhet eller post ved sykehjem. Dermed vil det i hovedsak dreie seg om å oppruste en liten andel av 27 000 sykehjemssenger som allerede eksisterer. Om man i startfasen omgjorde 1 000 sykehjemssenger til sykestuesenger, vil dette innebære et samlet tilskudd på 0,4 milliarder kroner per år. Vi legger da til grunn et beløp tilsvarende det fylkeskommunen de senere år har overført per sykestueseng i Finnmark (400 000 kroner). Tilskuddet vil utgjøre om lag 1 % av de samlede satsingsmidlene som er foreslått til eldre, kreftomsorg og psykiatriske tiltak, og er antakelig under 1 % av samfunnets årlige driftskostnader på disse områdene. For ytterligere å sette det i perspektiv ville tilskuddet tilsvare beskjedne 7,5 % av byggekostnadene til det nye Rikshospitalet.
Ved oppbyggingen av at slikt tilbud er det viktig å stille krav til kvalitet. I England har fremveksten av sykestuene skjedd parallelt med utvikling av gode kvalitetssystemer. Her i landet har flere sykestuer i Finnmark planer og prosedyrer for bruk og kvalitetssikring av sengene, som andre kan dra nytte av i sin oppbygging av et slikt tilbud. Vi mener det er ønskelig at midlene blir øremerket og knyttet til utarbeiding av kvalitetssystemer, som blant annet må omfatte prosedyrer for behandling og samarbeid og for løpende overvåking og registrering av pasientstrømmen gjennom sykestuene.